Lenk, Sveits
Lenk ligger på drøyt 1000 meters høyde i Simmental, et dalføre i Berner Oberland, drøyt to timers kjøring fra Zürich eller Geneve. Toget tar litt lenger tid, men er et fint alternativ. Overnattingsmulighetene er mange, men ikke forvent uteliv av østerriksk karakter. Er du kongen på afterski, så kan du legge igjen krona på slottet hjemme. Lenk anbefales besøkt utenom helgene og i lavsesong, dersom du vil ha godsakene mer eller mindre for deg selv. Metch-gondolen binder systemet sammen med Adelboden, som er kjent for sine WC-renn. Dog, er du mest glad i offpiste, så hold deg i Lenk, der terrenget er både variert og oversiktlig. Uendelig med muligheter og generelt trygt og lite skredutsatt terreng.
Sammen med Adelboden har skisentrene totalt 133 heiser og høydeforskjell på litt over 1000 meter.
Mer info på hjemmesiden.
Fri Flyt har i mange år levert inspirasjon og innsidetips om til dels ukjente anlegg som er skapt for pudderelskere. Sveitsiske Lenk im Simmental, som henger sammen med Adelboden, er nettopp et slikt sted.
Det har snødd 40 centimeter denne onsdagsnatten i januar, det er en halvtime siden Metch-gondolen åpnet. Jeg parkerer som bil nummer 8 (!), og ikke èn person i sikte. Hadde dette vært i Arlberg eller Grand Montets, så hadde jeg vært to timer for sent ute til å få kjørt noe som ligner på løssnø i nærheten av heisen. Et kvarter senere står jeg på Metschstand på 2100 meter, og legger førstesporet 630 høydemeter nedover under gondolen, midt i glaninga. Først et par timer senere observerer jeg en og annen stakkar som prøver seg utenfor de preparerte bakkene, med smale carvingski og ditto korte opphold i løssnøen. Da har jeg allerede logget ni eventyrlige laps i snøføyka, mutters alene, og må nesten klype meg i den svette armen. Finnes det virkelig fortsatt slike bortgjemte perler i alpene?
DRØMMETERRENG: 500 høydemeter rett ut fra stolheisen, ingen offpistekjørere og supert skiterreng. Foto: Endre Løvaas
Siden tidlig på 90-tallet har jeg jevnlig rattet rundt i alpene i ymse leiebiler og i selskap med ymse folk, fra de største skifilmstjernene til barndomskompiser fra Vassfjellet. Før i tiden var det ofte med blytung kamerasekk og leveringspress på en god story, andre ganger på pur oppdagelsesferd. Opp gjennom årene gjør man seg en del erfaringer, og randsonen til de mer kjente turistmaskinene i alpene byr ofte på ukjente perler for puddersultne nordmenn. Sonnenkopf og Hochfügen er østerrikske klassikere, behørig omtalt i dette medium, og nøkkelen til å finne nettopp slike perler ligger i mobilitet og lysten til å prøve ut noe nytt.
Selvsagt er du garantert en god opplevelse og ditto folkemengder ved å stikke til St. Anton, Engelberg eller Chamonix, men bare et dalføre eller tre bortenfor kan det åpne seg uante muligheter i mindre profilerte anlegg som du aldri har hørt om tidligere. I hvert fall for deg som bryr deg mer om skikjøringa enn bandet på afterskien. Og dessuten er det mye billigere både for heiskort og overnatting. Stalltipset er å studere litt kart, tenke litt motsatt av «alle andre», ikke la seg blende av antallet heiser, løyper eller høydemetre. Det er tross alt snø og terreng som er kjerneproduktet i våre våte drømmer. Litt som jeg nylig opplevde i Lenk.
Dagen etter skimter sola frem etter flere dager med snøvær, og gir omsider god sikt og mulighet til å studere terrenget og mulighetene nærmere. Anlegget er like glissent befolket som dagen før, og under stolheisen fra Lavey ligger 500 høydemeter med urørt fjellside og lokker. Jeg får kjørt fire eventyrlige runder med lårdyp pudder før andre lar seg inspirere til et prøvedykk utenfor cordfløyelen.
PREPPA: Slik så det ut i de preppa løypene... Foto: Endre Løvaas
Medaljen har selvsagt en bakside, og i dette tilfellet er det mangelen på snøsåle. Alpene har vært sørgelig grønne før dette dumpet. Skiene får hard medfart, og små skred slipper lett mot gresset under. Det bratteste terrenget får vente til en annen gang, hvor særlig Luegli-heisen ser ut til å by på vanvittig bra frikjøringsterreng. Men den er fortsatt stengt, så jeg tar turen over til den langt mer kjente delen av anlegget, Adelboden, bare for å konstatere at det var en real bomtur. Mye heis og lite kjøring. Det er åpenbart Lenk som gjelder. Og bare for å klemme ut den siste melkesyra, så prøver jeg meg på et topp-til-bunn-run fra Lavey og ned til dalen. Den hadde nok vært helt fantastisk med enda en halvmeter snødybde. I dette tilfellet ble det ødelagte ski, revnet gore-tex, krydret med ufrivillig trasking og kaving i bekkefar. Men også noen hundre høydemeter med kanonkjøring. Mentalt på plussiden, utstyrsmessig kraftig på minussiden. You do the math.
Snøværet kom tilbake dagen etter, og med nullsiktføre var det bare å sikte seg inn mot skogen. Gondolen til Stoss og Leiterli tar deg 900 høydemeter opp gjennom granskogen og bratte skogsbeiter, og fra heisen er det lett å planlegge rutevalgene. Terrenget er forholdsvis oversiktlig, men det er fra mellomstasjonen og ned at du får helling nok til cruise latterlig fort gjennom åpne skogsglenner og poppe ut over nedsnødde kjerreveier. Så lenge det varte, da. Med lørdagen kom også folket, og det tok ikke lang tid før det mest åpenbare ble sporet opp av weekend-krigere fra Bern og Zürich. Heldigvis var det mer enn nok å ta av, og melkesyrekvoten var full lenge før heisene stengte og hjemreisen sto for tur.
SNØVÆR: Endre Løvaas traff drømmeføre da han besøkte Lenk i Sveits. Dette er utsikt fra gondolen Leiterli-Stoss.
Det kryr av slike ukjente perler i alpene, men det krever som sagt litt vilje til å prøve noe nytt, litt utenfor allfarvei, som du ikke har lest om i en charterkatalog. Av alpelandene så er det sannsynligvis Sveits som har de fleste av disse godbitene, men de er dessverre litt dyrere å oppsøke enn sine østerrikske, franske og italienske naboer - men verdt prisdifferansen målt i løssnø og terreng. Dessuten så er det flere årsaker til at det for tiden er men enn godt om plassen i de sveitsiske bakkene. En januardag i 2015 valgte den sveitsiske nasjonalbanken å oppheve kurslåsingen mellom Franc og Euro. Nærmest over natten ble plutselig alt 30% dyrere, noe som turismen har fått merke sårt. Sveits ble brått et dyrt land igjen, selv for oss nordmenn, men enda mer merkbart overfor de mer prissensitive markedene. Resultatet har vært en negativ kurve for vinterturismen, og i sær grad for de mer ukjente stedene. Dette betyr mindre folk i bakkene, og nå begynner det å bli såpass kritisk at hotellene dumper prisene i midtuka for å fylle sengene. Andre anlegg igjen har begynt å eksperimentere med dynamisk prising på heiskort, og markedet er heldigvis i ferd med å tilpasse seg hverdagen..
Stalltipset fra en gammel sirkushest, til deg som vil ha «bang for the buck», er å stikke til Sveits utenom helgene og søke inn i ukjente dalfører. Lenk im Simmental er kroneksempelet på at disse perlene fortsatt finnes.
Se flere mobilbilder i galleriet under!