Italienske Cervinia: En reise i grenseland

Benito Mussolini var ikke helt fornøyd.  Han ankom Italias høyest liggende skianlegget i 1936. Vi kan se for oss at han reiste seg i den sorte kabrioleten og kikket mot horisonten. Dro en hånd over fascist-issen. Så kom det til han.
Det var navnet det var noe galt med. Alpelandsbyens plassering var jo så spektakulær. Navnet måtte italieniseres.
Det kunne jo ikke hete Breuil. Stedet måtte hete Cervinia.
Akkurat som fjellet som raget så storslagent og gjenkjennelig over den – Monte Cervino.
Eller Matterhorn, som vi ikke-italienere liker å kalle det 4 478 meter høye fjellet. Når Il Duce bestemte seg, så ble det som kjent slik. Så i dag står det Breuil/Cervinia på skiltene inn mot byen.

80 år senere er ikke vi helt fornøyde heller. Vi er tre mann i en liten leiebil, vi skriver januar 2016. Det dogger på vinduene uten at det er vått ute.

Luften burte ha holdt minusgrader. På bakken burde det ha vært flere meter med løssnø når du befinner deg 2 000 meter over havet. Det er derimot plussgrader nesten helt opp til toppstasjonen 3 883 moh. Og slik har det vært en stund. Snøen på Matterhorn ser ut som den er på kjemoterapi, og fjellet kan nesten tolkes som en gigantisk finger som vises mot utsultede frikjørere på vei inn Aosta-dalen. Tre dager i lignende forhold i Courmayeur var heller ingen god oppvarming. 

– Vi får finne oss noen solstoler og spise carbonara til det skjer noe, sier østerrikeren Stefan Jokl fra baksetet.

Han er en kompis av en kompis som ble med på skitur. Burde han heller blitt hjemme?
Uansett: Det må snø øst i Alpene.  

Grensepatruljering blir første aktivitet dagen etter inlosjering i den ganske slitne alpelandsbyen. Men til tross for at Cervinia ikke er noe arkitektonisk perle, har byen en beliggenhet av det spesielle slaget. Ikke bare er det Italias høyest-liggende utgangspunkt for et skisenter på 2 050 meter over havet, men den ligger klistret på grensen mot Zermatt i Sveits. Med sammenfallende skiheiser og bakker. Zermatt er området vi i Fri Flyt tidligere har tørt å kalle Alpenes mest komplette frikjøringsdestinasjon. I tillegg er heissystemet i Cervinia koblet med Valtournenche, en mindre landsby i Italia. Fra Cervinia kan du ta heis opp til Plateau Rosa og videre opp på Kleine Matterhorn. Et godt utgangspunkt for toppturer på Breithorn – en av Alpenes enkleste 4 000-metere – og grensen mot Sveits. 

Vi står på akkurat grensen ved Kleine Matterhorn da en kar med fjellfører-pin og over gjennomsnittlig rufsete utseende kommer skliende. Vi pumper han for info.

– Snøen er likedan ned mot Zermatt. Men dere har jo brattere terreng å boltre deg på der. Pass på at været holder seg og at dere rekker siste heisen tilbake over til Cervinia igjen om dere tar turen. Blåser det opp, så stenger de toppheisen uten forvarsel. Taxituren tilbake tar seks timer – da er det bedre å overnatte i Sveits, sier han. 

Det frister lite å bli fanget i sveitsisk valuta på slike forhold, så vi bruker dagen i bakkene i Cervinia. Til å være bakkekjøring er det imponerende. Lange runs og fulle av riller hele dagen. Ventina-løypen har hele 1 833 høydemeter fall fra Plateau Rosa og ned til byen. Du skal ikke være god i sjakk for å forstå hva det betyr på en pudderdag. Det er likevel sol, og hva de fleste charterturister ville kalt det perfekte været for en uke i Alpene.

Vi svinger innom parken, som er veldreid, før vi ender opp med ravioli i en av de små fjellhyttene i anlegget. Den er så god, at det er et under at den er billig.

Det hele hadde vært en innertier, bare det hadde vært litt bedre snø.

Vi konkluderer derfor ganske fort; terrenget i Cervinia er rullende, ikke veldig bratt, men på en pudderdag må det gi endeløse muligheter for deilig puddercruising. Det utstrakte bakkeområdet har masse rom mellom heiser og løyper, potensielt veldig bra og oversiktlig terreng for den gjennomsnittlige heisbaserte norske frikjører. Vil du ha bratt, så er den muligheten der også. En dagstur over i Zermatt selvfølgelig en variant. Du får kjøpt kort som dekker begge skiområdene og tilgang på 360 kilometer med løyper. Om forholdene tilsier det, og du har kunnskapen med øks og stegjern, kan kjøring på Matterhorn også være en mulighet i riktige forhold. På grenseryggen mellom Italia og Sveits, på kammen kalt Furggrat, går det også en ny via ferrata beregnet for vinterbruk. Den er inngangen til noen førsteklasses frikjøringsområder ovenfor anlegget i Cervinia.  

– Det pleide å gå en gondol opp hit. Tanken var at den skulle gi enklere tilgang til Cervino. Toppstasjonen Furggen ble derimot lagt ned på 90-tallet og er nå en spøkelsesstasjon. Når vi kommer nærmere foten på Monte Cervino, vil det åpne seg en stor flanke med som ender i flere renner ned mot Cervinia, sier Meynet Enrico.

Det er dag to og tindeveglederen står festet inn midt i La Traversata. Han rister på hodet over skiforholdene. Tar seg en rullings.

– Frikjøringen her er ganske bra og det er ikke for stor konkurranse på en god dag – når vi har det. Det er ofte vekslende vær i Cervinia, og det er kjent for å være en del vind her. Noe som fort tar knekken på løssnø. Du må nesten reise på forholdene. Men denne sesongen har jo snøen smeltet bort i januar, sier han og leder videre oppover langs grensen.

Humøret stiger likevel med selveste Matterhorn i horisonten foran oss. Fjellet er mer imponerende fra den Sveitsiske siden, men fortsatt et skue i særklasse. Bak er en imponerende rekke 4 000-metere som titter oss over skuldrene.

Tre brødskiver senere er vi gladlakser på vei ned. Etter 200 høydemeter er vi makrell i tomat. Den første som får smake italiensk skare er Stefan. Kanskje det er campari-timene på afterskien kvelden i forveien som slår inn på den erfarne skikjøreren. Om ikke, så er det lett å skylde på is og flatt lys.

– Det der gjør j..... vondt, hulker han etter å ha sprellet hodestups nedover det første henget og stoppet på en liten iskant.

Vi skrenser oss etter ned og får se vinterens sorteste lårhøne. Latter. Vi stabler oss så inn i en renne som har litt styresnø i kanten. Hurra, vi kan lage snøsprut! Det skal ikke mer enn liten puddersving til, så er humøret på topp igjen. I hvert fall rundt medium på lykkeskalaen. 

Da solen dukker opp på ettermiddagen, er vi allerede godt plassert på after ski hos Principe delle Nevi. Cervinias kuleste hotell og utested med ski in/out – vi kan bare nevne det faktum at de har en hær av Land Rover Defendere som kjører deg hjem etter du har vært i baren.

Her treffer vi nordmennene Rita og Martin. Det er tiende gangen de er i Cervinia.

– Vi pleide å reise andre steder i Alpene, men Cervinia ble likevel en favoritt etter første turen. Det er mye mindre folk i og rundt bakkene her, maten syntes vi er bedre og billigere enn over fjellet i Zermatt. Dessuten er solforholdene veldig gode. Har dere opplevd å sitte og sole dere på afterski i Østerrike klokken fem en ettermiddag i januar, kanskje?

De ser spørrende på Stefan østerrikeren i følget vårt.
De sender tilbake et blikk Il Duce verdig.

– Nei. Det snør jo i Østerrike.