En skisesong i Serre Chevalier i Alpene

Det er noe med snø som faller. Ikke den som falt i går, eller den som falt i dag tidlig, men den som faller akkurat nå. Slik snø som ikke rekker legge seg på bakken før du, med dine favorittski, river den opp så den henger i lufta, helt til kompisen din, som kommer like bak, pløyer den opp så den spruter alle veier. Slike snøkrystaller er så lette at det er først når dere er kommet ut av skogen og inn på transportløypen, at de legger seg på bakken, for å bli begravet av flere helt ferske snøkrystaller.

Slik snø har Henning Skjetne dessverre sett lite til i løpet av sitt skiopphold i Frankrike. Ryktene skulle ha det til at Serre Chevalier bare har to værtyper: Enten så snør det, eller så skinner solen.
Det kan være påstanden er korrekt, men inntil videre har solen strålt så mye, og så ofte, at Skjetne ikke har hatt mulighet for å få den verifisert. Med unntak av noen gode dager like over nyttår har sesongen vært knusktørr. Men med sesongkort i lomma og forhåndsbetalt leilighet har han ikke hatt annet valg enn å holde ut.

– Dårlig snø kan du kjøre på, men å kjøre på ikke-snø er ganske mye verre, sier Skjetne.

På sesongens første seks uker har til gode å oppleve en perfekt pudderdag.

For Skjetne var det rykter om bratt skogskjøring som avgjorde spørsmålet om hvor sesongen skulle tilbringes. Ifølge trønderen er nemlig god skogskjøring det artigste som finnes. Mens han venter på servering på sin nye favorittrestaurant, i en godt gjemt bakgate, trekkes en rutete skjorte over den svette ulltrøyen. Nedentil sitter knebeskytterne klamt under skibuksa.

– Det er ikke for alle å ta sesong. Det høres rart ut, men det er et sinnsykt luksusproblem å ikke ha noe å gjøre gjennom en hel vinter. Etterhvert begynner du å kjede deg. Jeg tror egentlig dette er noe man bør gjøre når man er 20 år, sier Skjetne som aldri før hadde reist til et sted over så lang tid med mål om å stå mest mulig på ski.

Men skikjøring er som kjent mest morsomt når det gjøres i flerspann. Mange ønsket å besøke han på korte visitter, men å få noen med seg noen på en hel sesong i Alpene viste seg  å være langt vanskeligere enn han hadde trodd.

– Jeg spurte alle jeg kjenner, men det var ingen som var keen på å gjøre sesong. Alle er jo i Sogndal, og så er det noen som drar til Chamonix, sier Skjetne.

Chamonix har vært hovedsete til Nikolai Schirmer siden han forlot Tromsdalen Videregående skole i 2010.  Han ser på sesongbomsing som en oppbyggelig erfaring velegnet for de som elsker skikjøring, men opplever samtidig at tallet på de som ønsker å ta steget ut i verden med skibag over skulderen er sterkt synkende.
– Det er langt færre nordmenn som gjør sesong nå enn før. I Frankrike er det stort sett bare svensker og dansker, sier Schirmer som tror nedgangen henger sammen med at dagens ungdom er mer opptatt av egen karriere enn hva ungdommen var for bare få år siden.
– Også unge folk har blitt karakterbevisste nå som det er vanskeligere enn før å få seg jobb. Lillebroren min tenker karakterer og fremtid på videregående liksom, det gjorde ikke vi, sier Schirmer og får støtte for sin hypotese av Bård Øymar som har gjort syv sesonger i Alpene.

– Nå handler skikjøring om topptur og eventyr, ifølge skibladene. Da vi vokste opp var det Free Radicals som var toneangivende. Da handlet det om å kjøre hardt på P18-bindinger. Slikt går i sykluser, men hvis du har en ide om å bli god på ski kommer du ikke unna å reise til alpene å kjøre mye. Du blir ikke bedre på ski av å gå topptur i Sogndal, sier Øymar som i starten av sin alpekarriere møtte flust av nordmenn som bodde månedsvis i Engelberg.

For ham ser det ut til at den nye generasjonen ikke ser verdien av å oppholde seg på samme sted over lengre tid.

– Skam-generasjonen har flinkissyndromet og ønsker ikke gjøre opprør. Kanskje er det ikke en rasjonell vurdering de gjør, men mer en interesseforskyvning for hele generasjonen. Det å reise for opplevelsens skyld har mindre appell enn det å prestere på andre arenaer, sier Øymar som synes det er viktig å kose seg på alle slags fører i kampen for å bli en bedre skikjører.

Når han gjør sesong i Alpene handler mye av opplevelsen om at skikjøring og lekselesing blir en naturlig del av hverdagen. Mens Schirmer har jobbet med jusstudiet i Chamonix har Øymar tatt master i filosofi kombinert med skikjøring i Engelberg, Courmayeur og Chamonix.

–Jeg må gjøre andre ting i livet enn å bare stå på ski, men har samtidig funnet ut at jeg like godt kan bo i Alpene to måneder i året. Det å være borte fra nyttår til midten av mars er ikke noe problem så lenge eksamen er i mai, sier Øymar.

En annen som har nytt godt av Lånekassens store stipend rett etter nyttår er Elias Kvarekvål fra Voss. Forrige sesong gikk han for en annerledes skibomsvariant: Utveksling fra Siviløkonomistudiet på BI. Universitetet i sveitsiske St. Gallen ble valgt utelukkende på grunn av dets nærhet til gode skiområder. Med lånekassen som hovedsponsor fikk Kvarekvål stått på ski tre dager i uken. Helgeturene gikk til St. Moritz, Davos og St. Anton, men det meste av tiden brukte han i mindre anlegg som Flumserberg, Pizol og Chäserrugg. Selv om dette er for små anlegg å regne i alpesammenheng har de langt flere høydemeter enn noe norsk alpinanlegg.

– Jeg fikk kjørt minst like mye ski som forventet og det er masse bra skikjøring i slike små anlegg. Hadde jeg bare vært på besøk i Sveits istedenfor å bodd der, er dette anlegg jeg aldri ville fått oppleve, sier Kvarekvål som så for seg å være bankerått når han kom hjem i slutten av mai. Takket være gode støtteordninger for utvekslingsstudenter gikk det ikke slik. Sammenlignet med skitilværelsen i Oslo tror han ikke bomsesemesteret kostet han mer enn et semester i Oslo.

I Serre Chevalier har Henning S. Skjetne levert sine ski til sålekirurgi. Fristelsen ble for stor da et innblåst leområde for første gang på seks uker så ut som et pudderhull. Men favorittskiens rotfylling er ikke hans største økonomiske problem. Skistøvelen er nemlig nær å bli skrotet etter et brutalt møte med hard klippelanding. Både insert og plast har på finurlig vis vridd seg ut av sitt gode skinn. Bootfitteren i Chantemerle sa bare ”noooo” og ristet alvorlig på hode da han så skaden. Likevel ser ikke alt helt mørkt ut for skibomsen fra Trøndelag. Andemiddagen er straks fortært og utenfor restaurantvinduene har det begynt å snø. Kanskje skal han endelig få cashe inn gevinsten av å ha satset alt på et sesongkort.

Skibomsenes far er det noen som kaller Morten Christensen. Kanskje ikke så rart med tanke på at han har gjort 10 sesonger i Alpene og har vendt seg til en livsstil uten bopel, varme senger eller fast inntekt. Historien om da han for en periode flyttet inn i et heishus sammen med en skilærerinne er bare en av mange han kan dra opp av ermet fra det han omtaler som en ”morsom livsstil” i Alpene. Når vi ringer sent på høsten, like før dette bladet går i trykken, har han betalt 380 kroner for å sesongåpne på 300 meter isete Bjorli-føre. Transporteren, som er Drammensguttens bil og hjem, står parkert på den gruslagte parkeringen like nedenfor.

– Det er noen som fremdeles holder sesongbomsingen ekte, men det begynner å bli tomt. For hvert år blir hotellene finere og dyrere, sier Christensen som fortsetter å dra til Alpene fordi hyppige nedovermeter er det eneste som gjør ham til en bedre skikjører.

Selv om han har prøvd å gjøre bomsingen så billig som mulig erfarer han at det er krevende å holde utgiftene under 30 000 kr pr måned. Tommelfingerregelen ser ut til å være at jo dyrere du gjør det, jo bedre skikjøring får du.

–  Faren med å ta et friår er at du aldri kommer tilbake. Plutselig er du 30 år og bor i en bil. Nå har jeg blitt så sær at det ikke er noen vei tilbake. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å slå meg ned. Løpet er nok kjørt, sier Christensen.

Skikjøringen som Henning S. Skjetne fikk oppleve dagen etter andemiddagen i Serre Chevalier er vanskelig å beskrive på en rettferdig måte. Se for deg at du etter 6 ukers tørste våkner opp til hvite trær. På toppen av heisanlegget er det over en halv meter nysnø og du har 1000 høydemeter bratt skogskjøring foran skituppene. Likevel er det mest bemerkelsesverdige denne formiddagen at snøen blir bedre jo flere turer vi tar.

– Hele dagen føles bare som en lang faceshot. Jeg klarer ikke skille svingene, eller turene, fra hverandre, sier Skjetne ved lunsjtider før han fortsetter leken. Når de øverste heisene så stenger på grunn for tett snødrev tenker vi at det var det, og er mer enn fornøyde med pudderfangsten. Men til vår store forskrekkelse oppdager vi at dagens aller villeste kjøring foregår mellom heisene i nedre del rett før stengetid. 30 nye cm har falt i løpet av skidagen og føret er på sitt beste kl 17. Slik snø som faller akkurat nå, mens du kjører gjennom den, er lettere enn all annen snø.

– Jeg har fortjent det her, sier Skjetne.