Dolomiti Superski i Italia: Verdens største skisenter

Januar 2014: Henrik, en kollega av meg, har gått på trynet like ved ei furu, omtrent to tredjedeler av veien ned under gondolen i Pozza di Fazza. Han har ikke nubbesjanse til å komme seg opp uten hjelp, stavene bare forsvinner nedi snøen når han prøver å reise seg. Hadde han vært alene kunne det muligens blitt litt kritisk, men heldigvis har vi andre holdt oss oppreist med skiene under oss, slik at vi kan hjelpe Henrik. Men selv med brede planker på beina synker vi ned til knærne. Uten fart og nokså bratt helling – langt mer enn den skumle grensa på 25 grader – kommer vi oss knapt nok framover uten intens staking med staver som bare forsvinner nedi snøen.

Februar 2017: – Vi skal kjøre Sella-rundturen, sier Philip.

Han er svensk, og jobber som resledare for et charterselskap i Canazei. Denne uka har han fått i oppdrag å ta med en gjeng journalister på pressresa rundt omkring i Dolomittene, og på dagens program står den legendariske langturen Sella Ronda. Jeg er ganske gira, og spør om det er nok snø til så lange turer. Her er det nemlig 10 centimeter helt fersk natursnø i lesidene, og en av de dårligste snøvintrene i manns minne i Dolomittene.

– Jaja, ikke noe problem. Vi har så stort kunstsnøanlegg her, at hele Sella Ronda kan snølegges på under ei uke.

– Hæ? Er det ikke en offpisttur, spør jeg.

– Nei, vi skal kjøre i løypa. Jeg har ikke lov å ta dere med i offpisten, svarer Philip.

– Ja, men du sier jo at dette skal ta hele dagen, svarer jeg.

– Det går an å gjøre det raskere, men vi trenger nok en dag for å komme gjennom hele Sella Ronda ja, sier Philip.

– Ok, sier jeg, og tar imot utleieskiene mine.

Jeg ba om det lengste og bredeste de hadde på skiutleia, og det fikk jeg. Et par Atomic utleieski med 75 millimeter midtbredde, lengde 170 og bindinger som gikk til 8.

• Les flere saker om skianlegg i Alpene her!

Januar 2014: Fjellene i Dolomittene skal visst være noe helt eget. Enten er de stupbratte, eller så er de padde flate. Det er visst stup overalt, har jeg hørt, og så spektakulært at deler av området står på UNESCOs verdensarvliste. Like staselig som det råeste norske fjordlandskapet med andre ord.

Vi ser ingen verdens ting av denne unike naturen. Det er hvitt overalt, snøen bøtter ned uten stans, og heisene er stengt. De massive heiswirene bare forsvinner inn i tåkehavet over oss – som ikke er tåke, men tett snødrev.

– Pokker, sier Espen, som er en sånn fyr som er langt over snittet motivert for skikjøring.

Vi står midt i et nedsnødd frikjøringsparadis, veiene vekk fra Canazei og til andre deler av verdens største skisenter er stengt på grunn av snøskred. Vi kommer oss ikke av flekken. Til slutt plukker vi opp et rykte som sier at gondolen på et sted som heter Pozza di Fazza er åpen, og dit går det an å kjøre bil. Vi hiver oss rundt, og ser at der er det faktisk noen gondolvogner som forsvinner inn i grauten over oss.

En halvtime senere står vi med snø til knærne med gondoltraseen under oss. Vi fant ikke noe annet sted å kjøre, men dette er åpenbart et godt alternativ. 1000 høydemeter med fullstendig nedsnødd nedoverbakke som vi hadde studert på vei opp. Øverst er det nokså bratt, men idet vi skal sette første sving slår det oss: Her er det bare å peke skiene, det er så mye snø at alle bremsetiltak – som å svinge – må droppes umiddelbart.

Februar 2017: Her er det så hardt og velpreppa at uten bremsetiltak går det garantert over styr. Aksel Lund Svindal bremser riktignok ikke så mye når han vinner verdenscuprenn i ufor her, men de fleste turistene i Val Gardenas legendariske utforløype ploger kontrollert ned, og benytter seg av hele løypas bredde. Det er ganske bredt. Noen har tatt av seg skiene og går ned mens de bærer skiene på tvers foran brystet på slikt vis som gjerne blir latterliggjort på internett.

Men her er fantastiske forhold for å sette svinger på fast underlag. Den solide kunstsnøbasen med litt nysnø har blitt utsatt for dyktige tråkkemaskinsjåfører, og forholdene for å jakte den perfekte svingen er fantastiske. Løypene er brede, plane, varierte og svinger seg nedover lia på en slik måte at det aldri blir kjedelig. De håpløse utleieskiene mine fungerer aldeles ypperlig, og sjelden er løypekjøring så gøy.

På begge sider av løypa ser vi de vanvittige fjellene Dolomittene er så kjent for. Særlig de utallige rennene frister frikjøreren i meg. De er mange, trange, bratte, slake, svingete, rette, og med og uten skumle stup. Den vakre været avslører enorme muligheter for lett tilgjengelig og spenstig skikjøring.

Men det går an å kose seg med skjærende svinger mellom turistene i de røde løypene også.

– Kæmpesjov, vræler Mikkel Kiel Bjærrum.

Han er en artig skrue fra Danmark, som i likhet med meg er på oppdrag, men ikke i likhet med meg, for kona sin moteblogg. Etter noen år som bartender og selger i øl- og brennevinsbransjen hjemme, har Mikkel blitt med på pressresan til Italia. Han er også en ambisiøs skikjører, med planer om å få kjørt pudder. Og pudder, det skal dansken få. Men ikke før dagen etter.

Januar 2014: Vi våkner ikke til bluebird – altså blå himmel på skikjørerspråket. Men vi våkner til oppholdsvær og relativt rolige vindforhold. Det er dagen etter at vi måtte hjelpe Henrik opp fra snøen. Turene under gondoltraseen i Pozza di Fazza dagen før kjennes i beina, men vi innser at vi må holde koken, for i dag fins det muligheter til å komme seg høyere til fjells. 1000 høydemeter i skogen har nemlig den bakdelen at det er ikke tørr pudder hele veien. De nederste 500 høydemetrene ble det sløsj, og til slutt råtten, blaut snø som var sjukt tung å kjøre i.

Men i dag skal det bli annerledes.

– Hoi! Kjahfkjwehrbfklwejrfghkjesrbvnlkew!!!!!!!!!!!!

Ingen av oss aner hva den italienske heisvakta roper, men at han akter å nekte oss å kjøre der vi er på vei er ganske åpenbart. Nok en gang har vi funnet et område under en heiswire, men denne gangen snakker vi bowl med glissen skog, bratte renner, fete flanker og en drøss små og store klippedropp. Og skredfaregrad fem ifølge plakaten nede ved påstigninga. Ja, det betyr altså maksimal snøskredfare.

Vi skygger banen, ingen vil om at heisvakta mener alvor, og kjenner på snøen litt nærmere løypa. Den er dyp og tørr, og hever over enhver vil at den der bowlen må vi få kjørt. Det er heller ingen tvil om at skredrisikoen er i aller høyeste grad til stede, men faregrad fem er det langt ifra.

Ingen andre kjører offpist her i dag, så vi begynner å spore bowlen fra ganske nær løypa, og etter hvert lenger og lenger unna. Heisvakta hører vi ikke mer til, og med den effektive heisen – gondol nummer 102 på løypekartet, med samme toppstasjon som den splitter nye gondolen opp fra Alba – gjør at vi rekker mange turer, og kommer oss lenger og lenger inn i bowlen. Jo lenger inn vi kommer, jo bedre blir snøforholdene, og terrenget morsommere og morsommere. Uten noe annen ekstra innsats enn litt staking kan vi fråtse i morsomme renner, glissen furuskog og masse artige klipper å hoppe ut. Snøen sitter godt, og vi er alle litt overrasket og skuffet over at italienerne overdriver i skredvarslet sitt. Det er ingen som helst tvil om at det er langt fra faregrad fem, men moroa derimot, den er omtrent maksimal. 

Februar 2017: Skredfaregraden i dag er null, men risikoen for å faceplante inn i en stein er utvilsomt til stede. Men på motsatt side av der vi fikk kjørt den fantastiske, nedsnødde bowlen tre år tidligere, er det litt mer snø enn ellers i anlegget. Her heter det Ciampac, og vi finner et heng som ser ut til å bestå av gress og ikke stein under snøen. Dermed blir både danske Mikkel og jeg gira på å få kjørt pudder. Og etter en gåtur litt opp og langs en rygg, som tar litt tid siden dansken ikke er ei fjellape, men derimot en ganske urban artigkar og eks-spritselger fra København, tar det sin tid. Men vi kommer fram, og får kjørt hundre høydemeter med 15 centimeter tørr fin pudder oppå brunt gress og litt singel. Problemet oppstår idet Mikkel går på trynet og river utleiebindingen av utleieskia si, omtrent halvveis ned henget. Humøret mister han ikke, men det tar sin tid for han å gå ned. Heldigvis dukker en macgyverkniv opp fra et sekkerom, og vi får festa bindingen på et slags vis.

Dette var dagen etter at vi fullførte ekspedisjonen Sella Ronda – hele 26 kilometer med skikjøring i noen av verdens fineste preppa løyper uten en eneste motbakke uten heis. Hele tiden omringet av disse fantastiske og stupbratte fjellene med sine karakteristiske flate topper. Store deler av Dolomittene er forsteinede korallrev, som ble dannet da området var havbunn for 150 millioner år siden. Disse gamle revene består av hard dolomitt, et mineral oppkalt etter den franske geologen Deodat de Dolomieu. De løse sedimentene mellom dolomitten har blitt erodert bort, og da sto de bratte fjellene igjen. Nokså fort fortalt er dette årsaken til de vanvittige omgivelsene man kjører gjennom på vei rundt Sella Ronda. Skiheiser er det overalt, og løypene er uten unntak brede, velplanerte og godt preppa. Selv i 2017, da vinteren var unormalt snøfattig, var det en fryd å kjøre løypene i det som er et av verdens største alpinanlegg. 

Januar 2014: Preparerte løyper er gøy, det er ikke det. Men det er når du kan begrave deg sjøl i dyp, tørr snø og føle deg som et kanadisk godstog som brøyter snø i British Columbia i februar at skikjøring er på sitt aller, aller beste. Når du fortvilt koster bort snø fra brillene etter nesten hver sving for å ha sjans til å se noe.

Når du – som jeg klarte i 2014 – hekta skia på kanten av et to meter høyt dropp og startet en saktegående framlengs salto på vei ut kanten. Når du flakser ukontrollert gjennom lufta og vet at det blir kræsjlanding på hue. Likevel har du et glis over hele trynet idet du flyr avgårde, for du vet utmerket godt at det ikke kommer til å bli vondt. Det som derimot var vondt, det var å gå glipp av neste tur fordi jeg brukte et kvarter på fortvilt leting etter ei ski som forsvant i snøen.