– Jeg kommer aldri til å gå over til alpint, sier Magnus Tveito, en av Norges råeste telemarkkjørere.
Mange vil si han er den aller beste.
– Ikke så lenge jeg kjører aktivt og knærne holder, korrigerer han.
Magnus Tveito fra Ål i Hallingdal er en sjelden allrounder med løs hæl. Han behersker storfjellskjøring med innlagte klippedropp og jibbekunster med telemarkski.
Han har vunnet Norgescupen i fjelltelemark og vunnet Røldal Freeride Challenge tre år på rad.
Magnus Tveito ankom intervjuet per longboard. Nå sitter han i en myk benk og drikker vann med isbiter.
Han er bare 21 år.
Hvis du lukker øynene og ser for deg lille Sondre som lekte i skibakken på Øvrebø i Morgedal helt til moren hans ropte ham inn. Du kan forskyve den scenen hundre år frem i tid, til skibakken i Ål. Bytt ut Sondre ut med Magnus. Bytt ut lyden av hardingfele med sangen fra t-heiser som surrer og går. Da har du inngangsbillett til Magnus Tveitos barndomsverden.
Familien Tveito har hus midt i skibakken med traseer på hver side av huset.
– Det var veldig bra miljø for telemarkkjørere i Ål. Vi var en fin gjeng og sto utrolig mye på ski.
Det var her Magnus og kameraten Åsmund Thorsen gjorde hælene fri.
– Broren min hadde telemarkski og jeg så selvsagt opp til ham.
Etter hvert ble iherdige svingforsøk med langrennski belønnet med Åsnes Sondre og kraftige snørestøvler av lær. Magnus og de andre telemarkkjørerne i Ål surfer på den voldsomme telemarksbølgen i kjølvannet av OL på Lillehammer. Skiutstyret står overfor et paradigmeskifte og unge kvinner og menn sikler etter feite ski. Noen kjører telemark på ski som er 80 millimeter brede foran! Det er like før Elan lanserer sin Parabolic og carvingskiene oversvømmer markedet.
– Merell Classic og Dynastar Ultra Bultra – de som lyste opp snøen på grunn av den rosa sålen. Det var det som var drømmen. Enten det var jul eller bursdag så ønsket jeg meg alltid skiutstyr. Jeg var motstander av dem som hadde spenner og plastikkstøvler. Det var det dummeste jeg visste, forteller han.
Prinsipper stod etterhvert for fall.
– Men etter hvert måtte også jeg gi tapt. Det nyttet ikke å halse etter. Jeg husker så godt den gang da jeg fikk de første plaststøvlene mine, jeg fikk litt kjeft da ja.
Etter hvert som skiinteressen vokste og svingene ble stødigere ble fotballtreningene mer et hinder enn en fornøyelse. Kampene i helgen var nesten ikke til å leve med.
– Jeg slutta slik at jeg kunne stå mer på ski. Mamma og pappa ville helst at vi skulle gå tur, i hvert fall i påsken. Det ble en del krangling da, sier Magnus og smiler.
Allerede i tidlig markerte Magnus seg med frisk satsing på kunstsnø tidlig på sesongen.
- Han tok dobbel backflip på noen kuler av kunstsnø. Han var bare 15-16 år da, forteller John-Håvard til Fri Flyt.
Nå trenger ikke Magnus arve utstyr. Den eneste off-pisteløypa på Ål, Kula, har større affeksjonsverdi enn kjøreverdi. Magnus har sponsorer som dekker utstyr og reiser og litt til.
– Jeg er vel ikke den som har ringt og styrt mest for å forhandle frem gode avtaler. Jeg greier meg fint slikt som det er nå.
Utenfor ligger Universitetsgata i Oslo og den gule bygningsmassen. Semesteret er knapt begynt . Jusstudentene vrimler. Det er fortsatt sol, det er fortsatt lenge til eksamen – og vinter.
Magnus Tveito har blårutete cowboyskjorte med oppbrettede ermer. Underarmene og hendene er mer lik en håndtverkers enn en akademikers. Mens studentene utenfor har eksamensmelding klar har Magnus en flybillett til Stockholm hvor de siste innspillingene til neste film fra Swedish Posse skal gjøres.
Magnus Tveito snakker om framtiden nå. Om fulltids skikjøring og livet etterpå.
– Jeg kommer til å gå bort fra jibbing og satse alt på storfjellskjøring. Jeg skal i hvert fall kjøre fulltid én sesong til. Noen ganger er jeg lei – spesielt på slutten av sesongen. Jeg har et fag igjen på videregående som jeg skal ta nå. Før var foreldrene mine opptatt av at jeg skulle får meg en utdannelse. Nå ser de at jeg har en inntekt. De ser at ting går bra.
Når Magnus ikke kjører på ski jobber han hos et firma på Lørenskog som importerer Zag-ski.
– Når jeg slutter å kjøre aktivt vil jeg gjerne jobbe med utvikling av produkter og markedsføring. Jeg har fått deltatt i utviklingen av den nye skien til Zag, det er utrolig spennende. Jeg vet ikke mer, kanskje det blir utdannelse, kanskje ikke.
Ål i Hallingdal har fostret mange skikjørere. For eksempel verstingen på fjelltelemark, Borgar Eliassen og RFC-vinner Lars Gjengedal. Men nå er Åsmund Thorsen, John-Håvard Grøgård og Magnus Tveito den nye vinen fra den lille bygda. Nesten helt uten at noen merket det har kompisgjengen blitt en del av Swedish Posses crew. Nå spiser gutta fra Ål rips med de store gutta. Kaj Zackrisson. Sverre Liliequist. Skikjørere som virkelig kan gamet og som har kjørt det meste på ski.
– Det er utrolig kult å være på tur med denne gjengen. De har alltid noen gode råd å gi om linjevalg eller tips til hvordan kjøringen tar seg best ut på film.
På fjorårets film «4:th Street» kommer det klart frem at gutten fra Ål vet å lytte til gode råd. Med sin karakteristiske stil, litt tilbakelent i støvlene og armene ned langs siden, dundrer Magnus ned bratte pudderheng og griskjører gjennom skogen. Ut av snøføyka som omkranser ham stikker alltid en feit pudderplanke, alltid søkende etter neste sving. Alltid i balanse.
– Men du styrer ikke unna en fest?
– Nei, jeg er ikke vond å be. Jeg liker å ta en fest – det er moro det. Hvis værmeldingen er elendig og vi ikke skal filme eller konkurrere – da kan litt afterski være veldig bra.
– Hvorfor er du så god på ski, Magnus?
– Jeg har stått veldig mye på ski, jeg begynte tidlig på lave støvler. Det har jeg fått mye igjen for. God balanse, god skifølelse. Vi har gjort hverandre bedre.
Magnus Tveito er berykter for særdeles aggressiv kjøring og blir ofte husket for backflippen over det sagnomsuste Finseth-gapet, ikke langt fra St. Anton.
– Vi sa at dersom vi kjørte forbi, så skulle vi sjekke det ut. Vi gikk opp i henget og begynte å grave på et hopp. Det er jo ikke tillatt, så vi måtte være kjappe. Det var liksom ingen vei tilbake da.
Etter 20 minutter med rekognisering og graving spenner Magnus på seg skiene. Han har ikke eneste tur i beina. Han roterer baklengs gjennom 12-15 meter luft. Under ham er det knallhard asfalt og et autovern.
Magnus kommer helberget fra luftferden. Det gjør ikke Åsmund Thorsen. Han slår ut fortenner for mangfoldige tusenlapper.
– Jeg tror ikke jeg hadde gjort det igjen. Det var litt for langt og litt for kjip landing, innrømmer Magnus tankefull.
I løpet av innspillingen til 4:th Street blir tre friskuser fra Ål redusert til en. Åsmund er i manko på fortenner, John-Håvard lander på stein etter sesongens drøyeste luftferd, en historie som blant annet innholder en punktert lunge, seks brukkne ribbein, en brukket skulder og 30 dager i morfinrus i ei sykehusseng i Sveits
Men Magnus Tveito lander på beina.
Frisk som en fole.
– Jeg liker konkurranser, sier Magnus Tveito betingelsesløst.
Ifølge konkurrenter og skikompiser er dette kanskje årets understatement. Magnus var aktiv i fjelltelemark flere år og dro seire i land titt og ofte.
– Det var John-Håvard som pusha meg til delta i RFC. Han mente det burde passe bra for meg.
John-Håvard hadde rett.
Mens andre fullsponsede skikjørere grisekjører ned de verste fjellsiden på film og photoshoots, hopper de gjerne over konkurransene. Kanskje er de skadet, kanskje liker de ikke konkurranseformen, kanskje liker de ikke konkurranser i det hele tatt.
Magnus går opp fjellsidene med magen full av sommerfugler. Med Tool og Iron Maiden på øret – den moderne telemarkkjørers Fanitull – blir det flatt jern og få stoppsvinger når startsignalet går.
Garvede storfjellskjørere med fast hæl har ofte sin fulle hyre med å følge Magnus utfor de samme droppene som han tar en backflip fra.
– Hva er hemmeligheten bak de gode konkurranseprestasjonene?
– Jeg tror det avhenger av linjevalg. Som telemarkkjører må du bare innse at du ikke kan kjøre det samme som alpinistene. Derfor må du velge en linje tilpasset telemark - hvor du kan kjøre fort, ha god flyt.
Moderne telemarkkjørere bruker ikke tiden sin på å krangle om hvem som er "den nye Sondre", men det er klart det er interessant hvem som er den beste med fri hæl. Om noen skulle konkurrere med Magnus Tveito måtte det være Asbjørn Eggebø Næss fra Hjelmeland i Rogaland.
– Han er utrolig dyktig og har guts så det holder. Big Trix har et veldig bra crew og får ting til å skje. Asbjørn har jeg stor respekt for. Han jobber knall hardt og er en bra mann. Jeg blir stadig imponert, sier Magnus.
Telemarkkjempen Eggebø Næss sparer heller ikke på lovordene.
– «Kveito» har en fryktelig kompromissløs kjørestil. Han er dristig og har sinnsykt bra kroppsbeherskelse. Han gir jernet absolutt mer enn de fleste. Jeg husker i RFC, han ledet med god margin. Allikevel kjørte han som om han hadde ingenting å tape. Han dro to baklengser etter hverandre. Han tryna i den ene landingen, men hallo – det skulle jo bare mangle.
Magnus Tveito anno 2006 om:
Bølger: – Jeg har fått surfedilla og synes det er utrolig morsomt. Jeg er skikkelig nybegynner og leier brett. Jeg har surfet på Stadt og Azorene. I tillegg kjører jeg en del longboard og klatrer. I høst begynte på thaiboksing og når jeg er hjemme i Ål om sommeren spiller jeg alltid mye alltid fotball.
Jibbing: Magnus Tveito har ikke latt seg stoppe av løs hæl i terrengparken, og behersker triks som rodeo, d-spin, biospin og ulike corks. Han har til og med markert seg i konkurranser.
– Jeg legger jibbinga mer og mer på hylla. Jeg har kanskje blitt sett på som en jibber, men det synes jeg ikke noe om. Det er storfjellskjøring jeg satser på.
Magnus´ utstyr anno 2006:
Zag ski, mest H112.
– Den er helt rå og er stiv som juling (134-102-128) 112 er telefonnummeret til ambulansen i Frankrike. Den leveres bare i 191 cm. Jeg er ca. 180 cm selv.
Crispi CX-R med egen innleggssåle
– Jeg har anti-Scarpa fot: Bred fot og høy vrist. Jeg liker å kjøre litt laidback og har derfor skaftet i vanlig stilling.
Linken bindinger, montert ca 2 cm bak balansepunktet.
– De er stødige som fy. Hatt problemer med at hælmodulen ikke passet helt med hælsporet på støvelen. Da slipte jeg det bar dypere med en slipemaskin. Nå sitter det som støpt.
Sweet hjelm
– I år blir det helhjelm. Jeg er glad i tenna mine.
