Tof Henry: – Skikjøring reddet livet mitt da det sto på som verst

– Skikjøring reddet livet mitt da det sto på som verst, sier han.

Andre sier at Tof ber om å dø hver gang han spenner på seg så tunge ski som mulig for å kjøre så fort han bare klarer i så bratt terreng han finner. Likevel: 35-åringen har gjort det i snart 20 år og lever fortsatt i beste velgående.

Men han avskyr ekskona si og sliter med forholdet til sin sju år gamle sønn.

• Les også flere intervjuer med kjente skiprofiler her.

FART. OG MER FART.

Tof Henry har kjørt fra toppen av superklassikeren Glacier Rond og ned på Bosson-breen på halvannet minutt. Det er omtrent 1500 høydemeter. Rond starter med en 45 grader bratt hengebre, og så ei renne som er ørlite grann slakere. Ifølge guideboka tar det tre timer å kjøre Glacier Rond, som ligger på nordvestsiden av verdens råeste skiheis; Aiguille du Midi i Chamonix.

– Alt handler om å kjøre fort. Det er det som er skikjøring. Ikke å hoppe ned med kortsvinger og skistaver som går til ørene. 

Tof Henry sitter på stamkafeen Elevation like ved togstasjonen i Chamonix. Det er siste dag i oktober, trærne under heiswiren på verdens råeste skiheis er gule og røde og oppi skyene er Aiguille du Midi i ferd med å få sesongens første nysnø. 

– Det er tryggere å kjøre fort, med minimal belastning på snødekket. Du påvirker lagene i snøen mye mindre, du oppholder deg mye kortere i skredterreng og med mindre trykk på underlaget får det mindre konsekvenser hvis du kjører på stein.

Det meste den 190 centimeter høye chamoniarden – mann født i Chamonix – sier er litt politisk ukorrekt i fjell- og skredsikkerhetssammenheng. Men Tof er et vaskeekte resultat av de siste årenes skiutvikling, og han er ikke redd for å si høyt at det beste du kan gjøre hvis det går et snøskred er å kjøre vekk fra det.

– Men det nytter ikke hvis du ikke er i stand til å sette på fart. Smale, lette karbonski og kjempelange staver er en sikker måte å ødelegge ditt første og viktigste forsvar mot å dø i snøskred, sier han.

– Jeg har hørt folk si at du ber om å dø hver gang du er på ski. Hva tenker du om det?

– Jeg vet at folk sier sånt. Hva skal jeg svare? Ikke annet enn at jeg ble 35 år for et par dager siden, og har gjort dette her siden jeg var i slutten av tenårene, de siste åtte årene året rundt. Så helt feil kan det vel ikke være.

Tof snakker høyt og engasjert, og er i strålende humør. Han har vært på reisefot det siste halvåret, med tre måneder i Chile, så Italia og Sverige for å vise fram film og delta på premierefester. Om ikke lenge skal han opp på breene under Aiguille du Midi og kjøre styggfort på ski igjen. Å kjøre bratte og eksponerte linjer har blitt varemerket hans, og gjort at han lever som profesjonell frikjører. Det har også gitt han to Powder-awards. I fjor vant han de prestisjetunge prisene for årets gjennombrudd og årets linje. Det siste for å kjøre Mallory-ruta på Aiguille du Midi med minimalt antall svinger.

– Hvilke ferdigheter må til for å kjøre alle disse vanvittige linjene så fort som du gjør?

– Tid i fjellet, sier Tof, og peker på nesa si.

Han tror han har kjørt Glacier Rond mer enn 300 ganger – og det er ikke en eneste etablert brattkjøringslinje i Chamonix han ikke har kjørt. Noen har han etablert selv.

– Etter så mye tid i fjellet jeg har, lærer man seg å motta og tolke signalene fra naturen. Både med øynene og nesen. Jeg har snudd på Rond og andre steder mange ganger når jeg har lukta trøbbel. Og så har jeg ofte åpna linja i en halvmeter pudder mutters alene.

– Toppartiet på Rond ender i et stup, og snøskred der vil nesten garantert ende med døden. Er det ikke skummelt?

– Vel, jeg tenker gjennom dette her på forhånd. Jeg har alltid en plan b og c når jeg kjører, og vet alltid nøyaktig hva jeg skal gjøre hvis noe skjer. Jeg sørger for å alltid være i stand til å komme meg fort til et trygt sted hvis det blir nødvendig. 

– Har du noen gang opplevd at noen har kjørt fortere enn deg de siste årene?

– Nei.

• Vil du se mer av Tof? Her er filmen om han.

TEKNIKK OG RACING.

Tof begynte å kjøre ski da han var to og et halvt år. Faren tok han med i skiheisen hjemme i Chamonix. Han begynte tidlig med alpint, men ble aldri særlig god ifølge seg selv.

– Jeg var ålreit på trening, men i konkurranse ble jeg nervøs og mista hue helt. Det var ikke noe gøy, og jeg gjorde det aldri bra. Da jeg var femten år slutta jeg med alpint, men ble stadig mer gira på frikjøring sammen med kompisene, forteller han.

Samtidig ble frikjøringsskiene bredere og bredere, og åpna for større svinger og mer fart i upreppa snø. Tof ble mer og mer hekta på å stadig kjøre fortere. Men alle fri- og brattkjørerne på den tida – det var mange av dem i Frankrike – kjørte på smale ski med teknikk tilpassa nettopp det. Dermed kjørte de bratte linjer på temmelig hard snø om sommeren, med mange, korte svinger og lav fart. 

– Jeg ville kjøre fort og i fin snø. Etter hvert som jeg ble flinkere og fikk mer erfaring ville jeg kjøre de bratte linjene fort, med gode snøforhold. Pudder og vintersnø med andre ord. Det betydde andre tider på året med andre snø- og skredforhold. Jeg måtte finne opp teknikken sjøl, og lot meg inspirere litt av snowboardkjørere og mye av monoskikjørere. Folk på monoski er sjukt gode i høy fart i bratt terreng, forteller Tof Henry.

– Seriøst? Monoski?

– Ja, her i Chamonix er det en del folk som er sjukt gode på monoski. De klarer å drifte og kjøre svære svinger i kjempefart når det er styggbratt. Teknikken jeg bruker er henta fra monoski.

– Ja, hva er egentlig riktig teknikk for å kjøre hundre kilometer i timen i 45 grader bratt lende?

På teppegulvet i sin vesle leilighet i Chamonix sentrum stiller Tof seg i skiposisjon og forteller med enda høyere stemme og mer engasjement enn på kafeen en time tidligere:

– Du må sladde skiene, teknikken er mer som å slenge rundt bakskia enn å dreie forskia. Trikset er å beherske sladding, som er nettopp det brede ski åpner for. Da kan du sladde for å ha kontroll uten å miste fart, samtidig som du øker trykket mer eller mindre gradvis når du vil flytte deg sideveis. For eksempel i trange partier i renner, i stedet for å gjøre tre hoppsvinger, så sladder du gjennom, og øker trykket i samme øyeblikk det blir plass til å bevege seg sideveis. Det er også sjukt viktig å følge med på sluffen, og forutse hvor den går. Det må du tenke gjennom på forhånd. Og hendene må fram og ned, og det er bra å sette staven, men uten tydelig stavisett som sånne hoppsving-folk driver med. Jeg liker å kjenne på snøen med den øverste hånda mens jeg svinger, det gir både informasjon om snøen og en deilig følelse.

FAMILIE.

Første gang jeg som skriver dette møtte Tof Henry var i 2012. Da hadde han nettopp signert sin første, ordentlige sponsorkontrakt med norske Sweet Protection, han var i ferd med å bli pappa for første gang, og med hjemmebrent Genepi i lomma på den svære sponsorbuksa si, guidet han oss rundt i Flegére. Tof hadde på to hettegensere og tok i overkant mye fart hver gang han hoppa utfor noe.

To år senere hadde han mistet moren sin til kreft, bestekameraten hans var død, kona og mammaen til sønnen hadde droppa han for en annen, og Tof brøt all kontakt med faren sin. 

– Lillesøsteren min har backa meg hele tiden. Det er hun og skikjøring som har holdt meg oppe når det har vært tungt, sier han.

Kontakten med faren mistet han fordi faren mente han burde droppe ekskona for godt. Det ville ikke Tof, som ga forholdet et nytt forsøk, uten at det gikk særlig bra. Etter et par måneder skar det seg igjen.

– Jeg var overbevist om at det beste for Jules var om vi ble sammen igjen. Faren min mente det motsatte. Til slutt viste det seg at det var pappa som hadde rett. Nå har vi litt kontakt igjen, og det føles bra, forteller Tof.

Men han har ikke mye godt å si om ekskona. Og kontakten med sønnen Jules er i ferd med å forvitre. Tof Henry er ikke redd for å fortelle om sitt vanskelige forhold til sønnen og moren hans. Ansiktet blir dystert og smilet borte.

– Jeg treffer ikke Jules så ofte lenger. Han har fått et halvsøsken og en stefar som liksom har tatt over rollen min. Det er ikke noe ålreit. Da moren hans og jeg gikk fra hverandre måtte jeg vekk. Jeg dro til Chile og var der i flere måneder, og etter det har det vært vanskelig. Det skjedde så mye jævlig i livet mitt de første årene etter at han ble født, og det var da skikjøring redda livet mitt. Hadde jeg ikke hatt ski å holde fast på i den perioden ville jeg ikke klart meg. Skikjøringa har aldri løyet for meg eller forrådt meg, forteller Tof Henry, som håper forholdet til sønnen skal bli bedre etter hvert som han blir eldre.

UTSTYR OG SPONS.

Slik kommenterte Tof Henry på Instagram da selveste Kilian Jornet avslørte for verden at han hadde kjørt ski ned Fivaruta i Romsdalen i 2018: – Skiing without poles is weird.

Tof utdyper:

– Det nytter ikke å kjøre fort med lett utstyr. Og skikjøring foregår med staver, ikke isøkser. Jeg har masse respekt for Kilian og alle andre som holder på med sånt, men det er ikke skikjøring de driver med. Det er nedklatring. Knoting mellom små snøfelt med skiene på sekken eller gåing på is med små karbonski på beina og isøkser i hendene er ikke noe for meg.

Han husker godt da de første brede skiene kom og Tof var i tenårene. Det åpnet en ny verden for fart utenfor løypene, og han var aldri innom hoppsvinger i bratt terreng. For Tof Henry var det full gass med en gang – og han har klare meninger om utstyret.

– Sånne smale karbonski, tynne karbonstøvler og kjempelange staver er bare å glemme. Kanskje du sparer 40 minutter på vei opp, men hva hjelper det når det ikke går an å kjøre skikkelig på vei ned? Ikke bare må du kjøre sakte som ei kråke, men det er også farlig. Når du hopper rundt og oppholder deg lang tid i terrenget uten å være i stand til å kjøre fra et skred fordi skiene er som fyrstikker, da er risikoen mye større, sier han.

Denne sesongen kommer hans første promodell fra skisponsoren Armada – en sponsor han i sin tid fikk via kontakten med norske Sweet. I motsetning til tidligere ski fra samme merke har Armada Declivity vanlig sidevegg. Den har lang rocker foran, ingen rocker bak, liten baktupp, spenn på midten, temmelig stiv fleks, 24 meter svingradius og er 115 millimeter bred. Tof kjører på utgaven som er to centimeter lenger enn han selv.

– Jeg måtte krangle med Armada for å få dem til å droppe cap-konstruksjon. Men til slutt ble det den perfekte skia for meg, og de har laget sjukt mange, det er gøy!

Armada ble nylig kjøpt opp av Amer-konsernet som eier blant andre Salomon. Men det betyr ikke at Tof bruker Shift-binding eller Salomon-støvler.

– Jeg stoler ikke på Shift, og bruker Marker Kingpin på topptur. Før det brukte jeg Dynafit Beast. Og Dalbello-støvler gjelder. Jeg kjøper de i butikken sjøl, for jeg orker ikke bruke utstyr jeg ikke stoler på bare fordi jeg får det gratis av sponsorene. Jeg vil heller ikke være sponsa av noe jeg ikke kan stå inne for. Sånne sukkerdrikk-produsenter kan bare glemme å prøve seg, sier han.

– Hva med staver?

– Korte! Jeg er 190, men kjører aldri med lengre staver enn 115 centimeter. Noen ganger 110 hvis det er skikkelig bratt. Det ser så sinnssykt dumt ut med folk som kjører med staver som når dem til ørene. I tillegg vil lange staver skrape nedi bak deg mens du kjører, og det er ikke bare ekkelt, det kan også være farlig.

Til heisbasert kjøring er det ingenting annet enn Look P18-bindinger og de stiveste støvlene som gjelder. Tof Henry er blant nokså få som fortsatt bruker Alpine Trekkers på korte toppturer.

– Hvor bra er toppturutstyret sammenlignet med det ordinære utstyret ditt?

– Ikke så veldig. Mye bedre enn for få år siden, men jeg vil si jeg kan kjøre opp mot 70 prosent på toppturgreiene. 

SØR-AMERIKA OG SOPP.

De siste fire årene har Tof Henry tilbragt høsten i Chile og Argentina, og dermed levd med skisesong året rundt i mange år. 

– Mange reiser til Sør-Amerika om høsten, særlig amerikanere. Men de kjører jo bare i skisentrene, og aner ikke hvor mye rått som fins hvis en går selv. I år var vi en del i Patagonia, og fikk flere store førstenedkjøringer. Det var sjukt bra!

Selv om Tof fikk gjort noe av sitt livs råeste kjøring i Sør-Amerika i høst, så bidrar turen lite på skiproff-kontoen. Fotograf eller filmere hadde han ikke med.

– Jeg kjører ski for min egen del, og jeg kjører når forholdene ligger til rette, ikke når en eller annen fotograf sier at lyset er rett eller noe sånt. Jeg har hatt noen kranglerunder med fotografene opp gjennom årene gliser Tof, og legger til: 

– Mange drar på sånne turer med ei slags liste over ting de må få gjort i løpet av en forhåndsbestemt tidsperiode. Den innstillinga er livsfarlig. Du må ha god tid, du må vente på de rette forholdene, sette deg inn i hvordan vinteren har vært, akklimatisere og den slags. Så må du smelle til når naturen gir deg tommel opp, ikke når noen andre gjør det. Derfor er jeg i Sør-Amerika i mange måneder og helst uten fotofolk med meg.

Tof kom hjem til Chamonix omtrent samtidig som snøen begynte å falle i høyden, og etter tre måneder med hissig kjøring i Sør-Amerika var han i voldsomt god form. Men samtidig hadde kroppen godt av litt pause.

– Jeg elsker å plukke sopp. I går fant jeg en drøss kantareller oppi lia her, sier Tof, og peker over skulderen mot skogen under Aiguille du Midi-heisen.

Han har mange ganger avslørt ski-hemmelighetene i Chamonix for folk, og ofte har det straffet seg i form av mange spor på favoritturene og lite kred å få tilbake. Den feilen akter han ikke å gjøre med sopp-spotsa sine. Tof gliser enda bredere enn til vanlig:

– Ingen får vite hvor kantarellene mine er, det lover jeg deg!

CHAMONIX OG MENTALITET.

– Hvordan ser framtiden din ut?

– Jeg vil gjøre ting i høyden, kjøre store linjer i Himalaya. Og jeg vil klare det sjøl, altså uten hjelp. Det var tøft med Hilaree Nelson og Jim Morrison som kjørte renna på Lhotse. Men de hadde masse penger og bærere og all slags støtte. Jeg gidder ikke slepe meg opp faste tau noen andre har lagt opp for meg, jeg vil gjøre alt sjøl. Men om jeg får til noe sånt gjenstår å se. På kortere sikt er det mange store linjer her i Alpene jeg drømmer om å få kjørt.

– Hva med konkurranser?

– Jeg har kjørt noen, men det interesserer meg ikke. Jeg har flere venner som kjører Freeride World Tour, men mens de har reist halve jorda rundt for å kjøre en tur, så kan jeg lett logge 10 000 høydemeter om dagen hjemme. Da blir valget ganske enkelt.

– Denne driven etter å klare seg sjøl og hele tida kjøre så mye, er det litt typisk for folk fra Chamonix? 

– Ja, det vil jeg si. Det er noe med å gjøre ting rett, med riktig motivasjon. Og mye av det. Skiheisene her legger jo til rette for mange og bratte høydemeter. Det må komme herfra, og du må ha erfaringen og peilingen som trengs for å gjennomføre skikkelig, sier Tof, og peker på hjertet.

– Chamonix er full av ekstremt dyktige folk. Er du den råeste skikjøreren?

– Det aner jeg ikke, og det bryr jeg meg ikke om. Tror ikke noen andre bryr seg heller. Jeg vil bare kjøre så mye og så fort som mulig.

– Blir du aldri lei av skikjøring?

– Nei. Det er som dop. Jeg er avhengig som bare pokker, og vil bare ha mer hele tida.

CHRISTOPHe «TOF» HENRY (35)

ERFARING: – Mange er kritiske til det jeg gjør, men jeg er 35 år og har kjørt bratt siden midten av tenårene, så noe gjør jeg nok rett. Det handler om å være sjukt mye i fjellet, da kan du gjøre spennende ting trygt, sier Tof Henry.