Sigurd Løvfall: – Noen folk er mer sulten på livet

IKKE 110%

– Skikjører, klatrer eller sivilist. Hva er du?

– Godt spørsmål.

– Hva var du før?

– Opprinnelig? Skier. Hvis jeg må velge? Skier. Men det er en fordel ved å ikke være helt sikker på hvilke side av den trekanten du står på... Er du 100% skier har du putta alle egga i en kurv den dagen du ikke har korsbånd lengre. Da er det lett å få en krise. Så jeg sprer risikoen. Har jeg en dårlig dag på jobben, tenker jeg «føkk dette, jeg er en skier». Tryner jeg i et skirenn, tenker jeg «føkk dette, jeg er en climber, dette har ikke noe å si». Det er psykeforsikring – med p.

– Du er sivilist og?

– Jo, veldig.

– Hva er det å være veldig sivilist?

– Det er å gå på langrenn og drikke vin og gjøre vanlige ting som vanlige folk gjør.

– Er du vanlig?

– Det er veldig kjedelig å svare ja på det. Men så er det litt kjepphøyt å si nei. Har en del av meg som nok er ganske vanlig. Så er det en del som ikke er det. Og så er det litt konflikt mellom de to.

Som litt skier, climber og civilan har man forsikret seg mot identitetskrise, men også skapt et evig verdidilemma. Tidsklemma er jo egentlig et verdidilemma: Hva skal man bruke tida si på?

– Sitter du på jobb og tenker at du skulle vært på ski?

– Nei, det er det handler om: Å kunne gå inn i bobla. Når jeg er på jobben, blir jeg revet med og får litt Tesla-misunnelse. Når jeg drar til Sogndal på en fredag, tenker jeg at jeg burde kjøpt meg et småbruk på Vestlandet. Da jeg bodde i India eller i Chamonix var det én ting som betø noe: Hvordan pustet man på morgen- praksisen? Hvilke linjer har man kjørt? Det er behagelig å være i en boble der bare en ting betyr noe. Men etterhvert merker man at livet har mer å by på. Du kjenner 80/20-regelen?

– Hvilken versjon av den?

– 80% av resultatet oppnås av de første 20% av innsats. For å nå de neste 20% prosent av resultat, må du putte inn 80% mer innsats. Jeg vil heller leve livet som fem ganger 20%.

– Du har ikke behov for annerkjennelsen det gir å satse 110% på noe? Å være best?

– Nei. Alle har jo lyst til å være best, til å være Norges mest undervurderte skikjører. Men han kommer jeg aldri til å bli. Jeg blir aldri best på ski, til å klatre eller adm dir i et stort firma. Å oppnå fem ganger 80% er for meg mye mer interessant.

FRA ASKER TIL EN ASTRA

– Jeg er fra Vettre i Asker. Ti minutter å sykle fra ti'eren på Hvalstrand bad. Det vil si – vi hang på en mye kjipere privat strand til en kompis av meg. Men der kunne vi kjøre moped.

– Du kjørte moped i Asker?

– Jeg mener jo at jeg er en bygdeungdom fanget i en forstad. Men når jeg møter ekte bygdeungdom, faller det igjennom. De hadde gravemaskin og hadde jordebil. Jeg hadde trillebår og kjørte moped på jordet. Men det var uansett annerledes enn Asker er nå. Alle bodde i rekkehus og det var ikke noe sånn «hvor mye tjener faren din»-greier.

Etter det har han bodd mange steder. Her er en liste på steder Løvfall har bodd 8 uker eller mere:

Rjukan, India, Canada, Gol, Lærdal, Oslo, Svalbard, New Zealand, Trondheim, Costa Rica og i baksetet på en Opel.

– Fortell om å bo i bil.

– Det var en Opel Astra 97-modell kjøpt for tre flasker vin. Jeg og EMS spleisa på den. Eksosen gikk rett ut av hjulbuen.

– Hvilken vei ligger man med hodet?

– Med hodet mot forsetet. Det var rustet hull i bakdøra, så det trakk så jævlig.

– Hva med kondens?

– Det er en case. Derfor er det en fordel med syntetpose, ikke dun.

– Dette har du forska på?

– Jepp.

– Hva med liggeunderlag eller madrass?

– Liggeunderlag. Madrass tar så mye plass. Og så vil du jo ha mulighetene til å kunne ligge ute.

– Hvor spiser man frokost?

– Du sitter med teltet i korsryggen og ryggen mot forsetet feil vei. Så må du selvfølge parkere slik at du kan spise frokost with a view ut bakdøra.

– Savner du det livet?

– Nei! Haha. Eller: Jeg dro jo til Kirgisistan i bobil noen år etter på. Men det er liksom litt mer ålreit enn å våkne i en Astra på Filefjell, alene i 25 minus. En dag kommer jeg til å se på det og tenke: Shit var det meg? Det var kult. Men jeg hadde aldri gjort det igjen.

– Er det mange ting du aldri hadde gjort igjen?

– Det begynner å bli flere og flere av de. Jeg kunne tatt meg et halvt år fri for gjøre mange ting. Men bo i bil? Ikke en av de.

– Men du er en rasjonell fyr. Du kunne dengang tatt opp forbrukslån og bodd på hotell? Og betalt tilbake når du jobba?

– Ja. Men det ville ikke vært den samme følelsen. Dypest sett tenker jeg at disse greiene – hvorfor dra til India, hvorfor bo i bil – det handler om en dødsangst. Jeg har innsett at jeg ikke har så mye tid. Og det gir en drive til å prøve ting.

– Har dødsangsten alltid vært der?

– Ja. Jeg tror det. Jeg liker å tro at det er det og ikke det at modern nektet å læreren min å teste meg for ADHD på barneskolen. Jeg mener jeg ikke er ADHD. Jeg mener noen folk er mer sulten på livet.

– Hvor lenge kan du være så sulten?

– Hmmm.

– Tar du helgetur til Sogndal om ti år?

– Ja, men jeg bor ikke på kottet til Sondre [Loftsgarden]. Hvem vet, kanskje setter man om ti år endelig litt pris på å stå og vente på den jævla pudderexpressen, slik at man får tid til stå og mimre om gamle dager sammen med vennene sine.

MELLOM HØKKERS OG MILLENIALS

– Tilhører du en mellomgenerasjon av norske frikjørere?

– Ja. Helt klart.

– Hva kjennetegner de over deg?

– Det er de som er spyttet ut av Norgescup-skolen. Det handlet om å være macho og høkke stort. Du var så kul som du var tøff. Mens de som kommer under oss nå, er de som er formet av sosiale medier-kulturen, de som er både gode filmere, klippere, markedsførere. De er selvdrevne. De gamle gutta høkket , og så fikk spons og stæsj og ble invitert med på fotoshoot. Noen fikk fly heli og noen måtte haike i lokale skisentre, men det var sånn det funka. De som kommer under er mye selvforsynt med alt. De blir herre over eget materiale og over selvframstillinga – de er ikke avhengige av noen andre. Når de lager en edit, kan de framstille seg selv som de vil.

– De under er skikjøringens millenials?

– Ja, dine ord, men det stemmer nok. Mens mellomgenerasjonen er de som kom inn i Norgescupen for noen få år siden – lenge var det jo umulig å få starte. Det som kjennetegner mellomgeneras- jonen er at ski var viktig, men aldri ment å være levebrød. Vi var med på rennene, men vi var aldri med i høkk-and-tuck-du-er-så- tøff-som-du-har-baller-gjengen. Vi var ikke med på det kjøret. I vakuumet mellom de gamle hadde fått dårligere knær og før de nye tok over –det var oss. Men jeg er jo allerede utdatert.

– Hvor mye veier du?

– 67. Det er lenge siden jeg har lekesloss med bordern. Lenge.

– Hvordan er det å være i lettvektklassen?

– Jeg har tenkt mye på det.

– Mye?

– Ja. Da jeg var på norgescup-kjøret, tenkte jeg at jeg måtte bli større for å bli god. Sterkere lår for skikjøringen og større kropp for å bli mindre skadet. Men om du ser på de beste norske, er mange av de små.

– Torgrim Vole, Åsmund Thorsen ...

– Ja. Så jeg endret teori. Det er bedre å være liten og lett. Det var derfor jeg begynte med yoga.

– Hvorfor dro du på yoga-retreat i India?

– Haha, det var ingen retreat. Det var indisk pedagogikk, de kødder ikke rundt. Da er det å sitte på et betonggulv i lotus og chante til du får det til.

– Når var dette?

– Desember/januar 2011-12. Så mens du festet på nyttårsaften sto jeg opp ned i en chala på et indisk betonggulv.

– Hva er chala?

– Det er der du praktiserer yoga.

– Det her høres ikke ut som en 20%-person.

– Jeg innså da jeg var der at jeg ikke kommer til å bli en 100% yoga-mann. Men det var da jeg hadde muligheten til å prøve det. Jeg hadde akkurat levert masteren og var interessert i yoga. Så jeg ville vite hvor dypt det stakk. Det var som når jeg døpte meg som 15-åring. Jeg ville finne ut hva det gikk i.

– Hvordan var det?

– Det er kleint. Når du skal konfirmeres så må du døpes først. Jeg var ikke så stoka på dåpen, men jeg var stoka på å sjekke ut kristendommen. Og da var det endel av pakka. Jeg ble døpt på en av de obligatoriske gudstjenestene i konf-undervisningen, der alle på kullet var til stede. Det var ikke så kult. Men hele konseptet er jo et sirkus, et spill for galleriet. Det har det vært siden begynnelsen. Det var det jeg fant i løpet av den prosessen der.

– Så du fant ut det som 15-åring?

– Ja. Da hadde jeg døpt meg, konfirmert meg, lest brorparten av blekka – det appelerte ikke til meg.

– Og mor og far som ikke hadde døpt deg, de var OK med alt?

– Det var overraskende mye backing. Generelt har de alltid støttet meg. «Hvis du vil døpe deg, så kjør på. Kanskje du blir en god kristen.» Det ble jeg jo ikke. Og det tror jeg kanskje de er litt letta over. På samme måte som de er letta over at jeg ikke ble en god hindu. Jeg fant ut i India at det er mye rart i yoga. Det er jo en kult. Og hinduismen er nok heller ikke en religion for meg. Det er mye som er verdt å ta med seg i de religionene – med mindre man kjøper hele pakka fra en av de 7 standardpakkene man velger mellom, så sitter man jo igjen med en del spørsmål.

– Gjør du noe yoga per i dag?

– Ja da. Dette er en liten life hack: Jeg har fått en veldig god instruktør til å komme på jobben hver mandag og hver fredag.

20% SKI, 100% SPONSET

– Hva er en joika?

– Det er det som blir overskriften?

– Ja. Arbeidstittelen er «En joikas bekjennelser».

– Jeg liker å tro at en joika er skikjøringens Jerry. Bare med litt mer positivt fortegn. Har du ikke sett stæsjboden? Jeg er en joika. Joika har utstyret på stell, hvis det er lov å si.

Vi går inn i boden. Alt stæsjet er organisert i esker. Et 20-talls skalljakker fra Mountain Equipment henger på hver sin henger. Over hylla er mange ryggsekker stablet pent ved siden av hverandre.

– Er det 11 ryggsekker?

– Jeg tror det er 19. En joika har orden i utstyret og gjerne litt for mye.

– Hvordan havnet du på det internasjonale teamet til Mountain Equipment?

– Viste jeg deg den boka her?

[Henter innbundet bok.]

– Der har du det med mellomgenerasjonen igjen. Vi lagde den etter sommeren vi dro til Kirgisistan med bobil. Vi dro på ISPO [europas største vintersports- messe] i 2014 med denne som vi hadde trykket opp i noen få eksemplarer og delte ut boka til alle sponsorene våre, blant dem Mountain Equipment. Det handler om å forstå verdien du kan generere. Hvis vi kan genere materiale som kan brukes internasjonalt, blir alle happy og vi får mere stæsj. Det året generte vi tre covershots på tre kataloger. Det er ikke det at jeg er så rå. Det er jeg ikke. Det handler om å forstå at hvis jeg kan gjøre noen andre gode i deres jobb, så gagner det meg. Man bytter markedsføring mot stæsj.

– Har du møtt noe misunnelse?

– Nei. Ikke direkte. Men jeg tipper det er mange som mener: «Hvorfor får han stæsj, han er ikke så god?» Da vil jeg svare: Hva er å være god? Vi i mellomgenerasjonen fikk ikke spons bare fordi vi vant ting. Men vi hadde innsikt i bransjen som gjorde at vi forsto deres ønsker. Det hjelper å ha med proff fotograf og å ha på seg neste års klær. Vi får stæsj, fotografen får penger, markedet får markedsføring. Alle vinner.

OM Å VILLE FORSTÅ

– Fortell hva som skjedde romjula 2009.

– Når du ser den fjellsida, tenker du at ingen kan overleve det. Vi var på hytta ved Gaustablikk og hadde fått nye isøkser til jul. Jeg og brodern klatret en interessant skråning med lett is og miks. Delvis is, delvis alpinklatring, delvis ... diverse. Det var midt i romjula, minus 25 grader og det hadde snødd masse. Vi sto på toppen rett før desember-sola skulle gå ned og skulle følge et hyllesystem nedover. Vi sto på en flanke der det var ganske slakt, kanskje noenogtredve grader. Da var jeg mer skikjører enn klatrer, så jeg klarte ikke å koble om. Hadde jeg vært samme sted på ski, hadde alle varselbjeller ringt. Det gikk fra å være flatt og hvitt til at det skjøt sprekker ut overalt rundt meg. Det siste jeg ser er at brodern mister balansen, så jeg skjønner at han også blir tatt.

Bruddkanten er halvannenmeter.

– Snøen var så tørr at den kom inn i munnen med en gang. Jeg merker med en gang at jeg ikke får puste. Og så merker jeg at jeg blir dratt over kanten. Det siste jeg husker er at jeg tenker er at «håper brodern overlever» og at «jeg ble 25 år»

Sigurd og broren blir tatt og ført 200 høydemeter ned.

Gaute, broren til Sigurd, var da elitesoldat og er tettere bygd enn broren. Han hadde krøllet seg sammen til en ball og ble ikke slått bevisstløs av turen ned. Gaute landet først og hørte et bløtt klask ved siden av seg. Gaute ventet på snøen – men den kommer ikke. Han fikk Sigurd på beina.

– Det neste jeg husker er at jeg går bortover skiløypa med hendene inne i jakka og at vi får et lys på oss.

Det er en turgåer med hodelykt. Hun blir så skremt at hun ikke stopper får å hjelpe.

Hele jakka til Sigurd er fyllt med blod. Et kjøttstykke under haka henger ned. Flere tenner sprakk. Etterpå lappes han sammen med 42 sting i haka.

– Det var en kjip nyttårsaften. Satt og spiste kalkun fra blenderen med sugerør, liksom.

Sigurd lå i sofaen i 4 dager.

– Jeg husker jeg lå på et mørkt rom på hytta fordi jeg hadde hjernerystelse. Hjernerystelsen, medisiner, ganske herja ... Jeg husker jeg lå der inne og var overbevist om jeg var død. Og den følelsen kan komme tilbake, i millisekund. Det kommer sjeldnere og sjeldnere, men det kommer i blant. 

– Har det forandret risikoprofilen din?

– Ja. Det er så utrolig mange faktorer som gikk bra. At begge overlever et fall på 200 høydemeter, at ikke begge ble bevisstløse. Hadde broren vært like tullete som meg etter fallet, hadde ingen av oss overlevd. Men det var paradoksalt etter skredet at jeg begynte mer med vinterklatring. Det handlet litt om at jeg ville forstå. Jeg ville forstå bedre hva som hadde skjedd med meg. Jeg skjønte at jeg hadde stilt med kniv til en gunfight.

OM 3 TYPER MORO

– Type 1 moro er noe som kommer lett. Et godt måltid på restaurant. Pudder fra heisen. Noe som koster deg lite innsats, men som gir mye. Men det du får billig, fester seg ikke. Type 2 moro er en type moro hvor du gjør mye for det. Du jobber for det, trener, planlegger, organiserer og psyker deg opp for det. Typisk vinterklatring eller prosjektbasert skikjøring. Det er morsomt i ettertid, selv om det kanskje ikke er det der og da. Type 3 moro – det er moro som aldri blir moro. Ting som for evig og alltid vil være dritt. Som skredet. Det vil aldri bli moro.

– Og du liker type 2?

– Summerer man lykke i forhold til tid investert, vil det å kjøre gunnerunnet med gutta i det lokale anlegget om igjen vinne hver eneste gang. Men når man først liker type 2 moro... Det krever mer innsats, men det skaper dypere minner. Hvis man liker hele prosessen med det, kan man ha glede ved å planlegge og organisere.

– Så type 2 moro lar seg letter kombinere med å være sivilist?

– Absolutt.

Sigurd Løvfall

• Født: 1985

• FRA: Vettre i Asker

• UTDANNING: Sivilingeniør, Bygg og Miljøteknikk, NTNU

• JOBB: Direktør for energidivisjonen, Sweco

• HJEMMESKISENTER: Vardåsen / Gaustablikk

• MÅL: Få en skokk med barnebarn jeg kan juge til når jeg sitter på gamlehjem.

MERITTER SOM TELEMARKSKJØRER:

2013:

• 1st Stavanger Freeride

• 1st Røldal Freeride Challenge (RFC) 1st Norgescup sammenlagt (NFC)

2015:

• 1st Sogndal Freeride

2016:

• Del av Anki Grøthes vinnerlag i Dark Days Photo Challenge

Foto: Anki Grøthe