Robert og Heidi Aaring: Norges råeste frikjøringspar

– Ja, altså, om ti år håper jeg å se tilbake på denne tida som sjukt rå. Den er jo det, sier Robert etter å ha flira fra seg sammen med kona si, som nikker og gliser.

På kafeen i Meråker alpinsenter i Trøndelag sitter friraidekteparet Aaring og drikker kaffe. Det temmelig undervurderte skisenteret i det som en gang var Nord-Trøndelag er Roberts hjemmebane – halve slekta hans kommer herfra.

– Dær jor æ min første bæckflip, sa han en time tidligere, og pekte på ei vindleppe i et område som kalles Fonndalen.

Robert snakker utpreget trønderdialekt, ligner litt på fotballspilleren Pål André Helland (RBK), og understreker at han ikke er skolert i andre skidisipliner enn langrenn og hopp.

– Jeg drev med kombinert fram til jeg var 21. Men vi var alltid en gjeng hjemme i Leksvika som herja rundt på langrennsski og gjorde saltoer og sånn.

– Hvor langt har du hoppa?

– 126 meter. Det er ikke så mye å skryte av, men det forklarer kanskje hvorfor jeg trives i lufta på ski?

– Leksvika er ikke så veldig godt kjent for å fostre frikjørere. Hvordan ble så god?

– Brorsan tok meg med, han er tre år eldre og var gira. Ja, og kompisene mine. Vi var en ganske bra gjeng, og fattern var ekstremt flink til å legge til rette for skileik. Det er noen fine fjell i Leksvika sjø. Med fjordutsikt og greier.

HUCKSTER: Heidi Pallin Aaring har kjørt to frikjøringskonkurranser og gjort det temmelig bra i begge. Men det er reising og frikjøring som frister mest. Her kjører hun i Meråker. Bilde: Emrik Jansson

Når du er trønder og dyktig kombinertløper er det idrettslinja på Heimdal videregående skole som gjelder. Robert starta der i andregym og traff Heidi Bostad Pallin. Hun gikk musikklinja, spilte håndball og var både sjarmerende og fin. Ti år og uvanlig mange bratte og dype skiturer senere gifta de seg.

– Da var vi 26 og 27 år, sier Heidi.

Robert: – Er det så lenge siden?

– Hvorfor ville dere gifte dere?

Heidi: – Ja, Robert fridde nå!

– Ja, æ fridd, roper Robert og viser fingern. Altså den med ring på.

– Dette er sjølins (fatterns på trønderdialekt, journ. anm.) gamle giftering. Han døde da jeg var tjue. Jeg hadde ringen i toalettmappa da vi var i Whistler i ti måneder, fordi jeg så den turen som en slags test på forholdet. Men jeg var jo gira på å fri, i hvert fall hvis testen skulle gå bra. Vi hadde ikke budsjett til å henge på byen og drikke og sånn, så  komme seg av gårde. INkludertiser fingern. Ja, altså den med riung på.er like utenfor Tro for å komme seg av gårde. INkludertå det ble mest oss to som holdt på sammen. Så dro vi på bobilferie, og jeg fridde på nokså fin plass som heter Horseshoe Bend.

– Ble du overraska Heidi?

– Tja, jeg ble jo egentlig det. Men det var ikke aktuelt for meg å fri til Robert, det blir feil.

Å fri er jo den eneste oppgaven karene har.

Robert: – Det er jo et slags ultimatum. Sier dama nei blir det litt vanskelig å fortsette liksom. Jeg syns det var såpass kleint at jeg sleit fælt med å komme til saken, jeg blir nervøs av å prate om det nå.

H: – Njæsj, det var bra jobba Robert!

R: – Ja, det vart nå blink den kvelden i hvert fall!

Hvordan velger du topptursekk? Fri Flyt har tipsene

AMBISIØS: Robert ser ikke svart på å sende store backflips, og han er flink til å dokumentere kjøringa. – Jeg har en mastergrad i business creation, og det er ikke gjennom konkurranser man skaper og driver en frikjøringskarriere, sier han. Bilde: Guy Fattal

Ekteparet er glade i å reise – særlig med ski i bagasjen. Tre lange turer til Canada, bobilferie i USA, et halvår på New Zealand, flere turer i Alpene, og Sør-Amerika sist høst.

– Vi var i Chile, Argentina og Peru. Skikkelig bra, særlig Las Lenas. Bariloche overraska med fet skogskjøring, japanskog blant bambus! Men den turen fucka budsjettet, sier Robert.

– Ja apropos det, hvordan får dere råd til all reisinga?

– Vi sparer mye og jobber når vi kan. Og bruker ikke mye penger på andre ting. Det er jo bare å dra, så får man heller leve litt fattigslig når man er hjemme, sier Heidi.

R: – Vi ofrer litt sosialt for dette her, men vi har jo hverandre.

H: – Det var koselig sagt.

R (ler): – Ja, eller traurig! Neida, men å svi av pengene på byen og ødelegge ski-søndagen er uaktuelt. Der er vi enige. Heidi kunne kanskje tenkt seg å kjøpe litt mer klær og sånt, men da sier jeg:  – Greit, men da blir det ikke nye skisko på deg! 

Heidi er – ifølge Robert – hovedsponsoren hans. Hun jobber med et interkommunalt teknologiprosjekt, mens Robert er en slags fulltids skiboms og tilkallingsvikar på skolen hvor svigermor er rådgiver.

– I år er det spons fra Heidi. Jeg har litt dårlig samvittighet og setter umåtelig pris på det. Samtidig jobber jeg så mye jeg kan. Jeg går all in på skikjøring, det er nå jeg har sjansen, det er dette jeg kan. Skole er jeg ikke så god på. Jeg valgte studier i Tromsø kun for å få kjørt ski, forteller Robert.

– Du kan ikke skole, men brukte to uker på å skrive en masteroppgave til karakteren A?

– Haha, ja, Heidi sier det samme, men jeg har aldri klart å fullføre en master et sted uten ski. Da ville jeg vært ulykkelig.

Under studiene i Tromsø kjørte ekteparet ski året rundt, men lei ble de aldri. I hvert fall ikke av skikjøringa.

H: – Altså, vi kan bli litt leie av å ligge bak budsjett og må jobbe. Likevel får jeg aldri nok, og kunne gjerne gjort dette på fulltid. Men når man kjører hele året gleder man seg ikke på samme måte på høsten.

R:  – Vi snakka litt om å ta litt fri fra sommerski i år. Det skaper veldig mye motivasjon til høsten. 

Lei av folk? Statskog har over 100 hytter rundt om i Norge.

HJEMMEBANE: Forrige vinter var sjeldent bra i Meråker i Trøndelag. Robert Aaring benytter seg av dyp, trøndersk tørrsnø, ferdigheter og POV-kamera for å få orden på skikarrieren. Bilde: Emrik Jansson

Verken Robert eller Heidi har blitt ordentlig skadet i forbindelse med skikjøring, og de har sluppet unna de verste skredopplevelsene.

– Blir dere redde for hverandre når dere er ute i skummelt terreng?

– Jeg blir redd for Robert. Men kanskje mindre enn før, jeg innser jo at han har kontroll. Og skulle det skje noe, så vet jeg i hvert fall at han er lykkelig.

R: – Jeg har endra litt holdning jeg og. Er ikke like hodeløs nå sammenlignet med for fire-fem år siden.

H: – Det er sant.

R: – Jeg lærte mye det året i Whistler, både skiteknisk og en del sikkerhetsgreier.

– Motsatt da, hender det du er redd for Heidi?

– Ja. Jeg tar jo på meg litt sånn… Altså, når ting er mer hårete enn hun ønsker tar jeg litt ekstra ansvar. Men det er rart med det, vi kjører så mye sammen at vi er godt samkjørt og tenker likt.

– Har dere tenkt på en situasjon hvor dere leter etter ektefellen som er begravd i et skred?

Heidi smiler litt mindre enn hun pleier, og svarer:

– Ja, jeg har det.

R: – Haha, du tenker jo det hele tida! Hvis Heidi går i skred sammen med en kompis, da ville det vært fryktelig vanskelig. Jeg ville håpa å finne kona før kameraten, ingen tvil om det. Noe annet ville vært skuffende, så ærlig skal jeg være.

– Er Robert sjefen på fjellet?

H: – Jeg har nok kommet mer med i det siste, men jeg er mer konservativ. Robert har nok mer aksept for at han har ferdighetene til å kjøre unna, og litt større risikoaksept.

R: – Det er normalt å være redd i fjellet. Heidi er mer redd en meg, men å være ute og bli eksponert for elementene er den beste måten å bli trygg på. Heidi blir og mindre og mindre redd.

– Stoler du blindt på kallen din Heidi? (Kall; trøndersk uttrykk for mann, journ. anm.)

– Nei. jeg er nødt til å ta egne beslutninger. Det er klart han kan overtale meg hvis han mener det er trygt, men jeg vil se selv at det er greit, og grave i snøen sjøl.

R: – Den dagen jeg tar feil er det Heidi som vil holde seg i live. Men altså; jeg er ikke en sånn som tar sjanser, men vi er jo mennesker, vi tar ofte feil. Jeg liker ikke folk som er konservative og ikke setter seg inn i problematikken og skredlæren. Det går ikke å si at i dag er det skummelt fordi det er skummelt, du må forklare hvorfor ved å sette deg inn i situasjonen. At du må unngå 30 grader kun fordi det er meldt faregrad tre, det er ikke gitt. Terrenget kan tillate å kjøre der likevel.

– Hender det at svigers blir bekymra for dere?

Heidi ler høyt og sier:

– Ja, helt klart!

R: – Svigerforeldrene mine er nok mer bekymra enn Heidi sine. Altså, sjøla (mor på distrikts-trønderdialekt, journ. anm) sier jeg må huske noen som er glad i meg, men hun stoler på at jeg tar forholdsregler.

H: – Mora til Robert har jo to gutter, mens vi er tre jenter i søskenflokken. Det kan nok være litt annerledes. Mor og far begynner å bli vant til at jeg er på turer med Robert, men de er glade når de får melding om at vi er nede i god behold. Jeg tror de forstår mer og mer om hva vi driver med, og at vi tar gode beslutninger.

R: – Forrige helg snudde vi i ei renne på Tustna. Da satte Heidi ned foten.

H: – Nesten hele renna hadde sluffa ut da det snødde dagen før, og nær toppen endra forholdene seg. Det var hardt opp dit, men ble plutselig mykt. Vi gravde i snøen og fant et glatt og skummelt lag. Det var ikke verdt det. Robert var litt uenig, men jeg la ned veto.

– Fikser dere sånt uten krangling?

H: – Jeg kan bli litt bestemt ja!

– Gir han seg da eller?

H: – Eh, ja, etter ei stund. Vi blir jo gira på å nå toppen, og det kunne gått bra. Men når jeg føler det ikke er innafor, hvis det da skjer noe ville det blitt forferdelig å leve med.

Lei av ski? Sjekk ut Fi Flyts surferelatert stoff

PÅ TUR: På vei ned fra Åbittind på Nordmøre setter Heidi fart på både seg selv og det øverste snølaget – som heldigvis var for tynt til at dette ble skummelt. Bilde: Robert Pallin Aaring

Ekteparet Pallin Aaring trives godt i eget selskap på tur, og ingen av dem ser mørkt på å ofre det meste annet for å komme seg av garde. Inkludert nattesøvn. Heidis nærmeste venner driver med andre ting enn hissig frikjøring på ski.

H:– Det blir mye Robert og jeg, ingen av mine nærmeste venner kjører ski. Jeg tror ikke de helt vet hva vi holder på med. Samtidig føler jeg at Robert pusher meg på en bra måte.

– Hva skal til for å få med flere jenter, må de gifte seg med en råskalle, eller er det andre måter å gjøre det på?

H:– Det er ikke så mange jenter her, og det er synd. Mulig det er flere enn vi tror, men det er ikke så voldsomt stort miljø i Trondheim, i hvert fall ikke som jeg har havna borti, sier hun.

R: – Du har jo miljøet rundt NTNU, som skal på Trolltind på Nordmøre, og thats it. Men vi er også litt dårlige til å teame opp med de rette folka. Det er de siste tre årene jeg har begynt å komme i kontakt med folk i miljøet og bransjen.

– Hvordan kom du inn i miljøet?

– Bruttern sin fortjeneste! Han var kompis med Espen Berg-Johnsen, og de var med i frikjøringsmiljøet i Trondheim. Jeg stilte etter hvert opp i XFree i Ørsta, full av selvtillit etter å ha landa en klippe over fem meter det året. Jeg var 22 eller 23 år, og trodde jeg skulle klare alt mulig. Jeg droppa toppskavlen, landa i feil renne, tok en sving, mista skia - da lærte jeg at man må stille bindingene - og tumla hele face´n i en sone som var sperra av og tok nesten livet av meg sjøl. Jeg tror Heidi var litt redd da.

H: – Robert spurte Espen om det var forbudt å bremse. Espen svarte at det blir trekk hvis du svinger for mye.

R: – Men han mente IKKE at jeg ikke skulle svinge i det hele tatt. Etterpå forsvant jeg med halen mellom beina og var ikke med i sirkuset på en stund. Men så fant jeg ut at hjelmkamera kan jeg holde på med. Goproen ble en pusher for meg.

KOMPROMISSLØS: Heidi kjører pudder i Meråker – akkurat det hun og ”kallen” prioriterer høyest. Bilde: Emrik Jansson

– Hvor ser dere dere selv om ti år?

H: – Sikkert unger og sånn. Robert viste meg en video med en kis som kjørte pudder med ungen i bæremeis. Det er drømmen; unger som er litt aktive. Selv om vi skulle ønske vi var fem år yngre og kunne vente enda lenger. Årene går fort. Vi hadde en slags 30-års grense, men det frister å flytte den grensa for hver dag grensa kommer nærmere.

– Hva er det feteste dere kan få ut av ski-livet dere lever nå?

R: – Jeg kommer til å se på denne tiden som en kul periode. Altså, det er jo stressende, man er alltid lei seg for at man ikke har nok penger, ikke alltid blir hørt hos sponsorer og sånt, men jeg kommer til å se tilbake på dette som veldig artig.

– Hvilken reise kommer til å stå igjen som den beste?

– H: Canada var en milepæl. Vi har sterke følelser for Whistler. Kulturen, folket og stemninga, pluss det flotte landskapet. Da vi dro hjem savna vi å ha bjørn 200 meter unna kåken.

R: 10 meter!

H: Ok da. Målet er å kunne se tilbake på mange fine turer og at vi har levd livet. Selv om mange kanskje sier at man må etablere seg.

R: – Man higer alltid etter å kjøre spines seg sånn, og det fikk vi delvis gjort på bryllupsreisen i Tantalus-fjellene i British Columbia. Vi ble flydd inn til ei hytte, hvor vi kjørte ski så mye vi klarte. Det var en drøm å få kjøre på sånne plasser.

Kaffekoppene er for lengst tomme. Men snøen faller, vinden blåser og t-krokene i Meråker går en time til. Da vet ekteparet Pallin/ Aaring utmerket godt hva de skal finne på.

Nye toppturbindinger? Vi har testet et utvalg low-tech-bindinger.