Morten Christensen er den siste sanne skiboms

– Hvordan vet du det, spør Felix fra Stuttgart med hakkende tenner. Han har nemlig registrert at det ikke fins vindmåler om bord på seilbåten RX2.

– Jeg vet ikke helt, men jeg bare føler det på meg, sier Morten.

Og legger til:

– Det er jo sånn at jo mer du har, jo mer trenger du. Derfor gjelder det å ha så lite som mulig. Vindmåler trenger jeg ikke.

De to hutrende tyskerne som sitter i cockpiten bakerst i seilbåten nikker mens de blåser luft inn mellom fingrene sine. Kaptein Christensen – uten hansker – spør dem og meg om vi er kalde. Så redegjør han for hvordan det er når det faktisk er kaldt. 

– Nå er det bare et par-tre minusgrader og ikke så mye vind. Men det kan bli litt hustrig når det er kaldt. Altså femten minus, fire ganger så mye vind som nå og sjøsprøyt. Ja, og så har jeg bursdag i dag forresten. Enogtredve år, forteller kapteinen med et glis.

Snøværet tiltar, og etter hvert må til og med sjefen ombord på RX2 ta på seg slalåmbriller.

Vi er altså omtrent midt på Altafjorden, og selv om skaterne i Oslo instagrammer t-skjortebilder fra Rådhuset i hovedstaden, så er det full vinter her oppe. Morten Christensen bor i sin 38 fot lange seilbåt for tredje vinter på rad, og bruker båten akkurat slik han har brukt bilen sin de siste tolv årene: Som effektivt transportmiddel og rimelig losji for å få kjørt mest mulig ski.

– Med seilbåt blir det mindre ski, men det blir til gjengjeld en helt annen type skikjøring. Vi kommer oss til steder langt fra både sivilisasjon og folk, med fete fjell. Jeg liker å være på steder hvor ikke så mange ferdes. Jeg får litt panikk hvis jeg ser spor etter andre når jeg er på ski, men heldigvis skjer det nesten aldri her oppe. På øyene langs finnmarkskysten trives jeg veldig godt, sier han.

Christensen seilte båten nordover langs kysten forrige vinter, og kjørte så mye som mulig på ski. Men etter å ha ankra opp og kjørt godsnø i både Lyngsalpene, Lofoten, Andørja og flere andre kjendis-fjellområder, er det lengst nord i Finnmark han trives best.

– Fjellene her er litt annerledes, uten de alpine og definerte toppene man finner i Lyngen og Lofoten. Men skikjøringa er minst like bra, og det fins jo ikke folk her oppe. Vi kjørte ei renne tidligere i vinter, og etterpå fant vi ikke bare ut at vi var de første som kjørte ski der, men vi var jaggu de første som besteg fjellet også! Men det visste ikke vi, og snudde tjue høydemeter under toppen, der skikjøringa starta. Toppen er tross alt flat, smiler kaptein Christensen. 

Etter et par kalde timer i Altafjorden parkerer han båten ved Innerkoven i Langfjorden. Med kjappe og svært rutinerte bevegelser herjer Morten med tau, trinser og taljer, og for en landkrabbe som undertegnede er det fullstendig umulig å forstå hvordan han vet hvilken talje og hvilket tau som er riktig. Selv ikke når Patrick fra München er millimeter fra å ramle i den iskalde fjorden på grunn av en hanskestropp som hekter seg fast, ser Morten ut til å bli særlig stressa.

Her er et kraftverk med ei kai som gjør det nokså enkelt å tjore fast RX2. Dette er båten fra 1977 som ble den første som seilte gjennom både Nordvest- og Nordøstpassasjen med samme mannskap, og dermed altså seilte rundt Nordpolen. I sin tid var RX2 den minste båten som hadde seilt gjennom Nordøstpassasjen, men alt dette skjedde før båten havnet i klørne på en skiboms sørfra. Turene nordpå og mer til kan man lese om på Wikipedia, men der står det altså ikke hva båten brukes til i dag.

– RX2 er liten og billig, men velbygd. Derfor var den godt egnet til turen rundt Nordpolen. Den kunne synke uten at du gikk konkurs, og det er jo en fordel i dramatisk farvann, sier dagens eier.

Det er ingen bilvei inn til kaia på Innerkoven, hvor RX2 ligger fortøyd. Nærmeste vei er ei mil unna i den ene retningen, eller på den andre siden av den iskalde fjorden. 

– Ei kai gjør det hele veldig mye lettere. Det er eksotisk å ankre opp og kjøre jolla inn til land for å komme seg på ski, men det er tidkrevende og setter store krav til været. Det er i det hele tatt veldig mye mer styr, sier sjefen.

Når båten er fortøyd fyrer Morten opp dieselovnen, koker blomkålsuppe og finner fram noen ølbokser. Det er riktignok litt fuktig overalt, og dugg på vinduene, men etter en times tid begynner det å bli varmt og koselig nede i magen på seilbåten. Rommet vi sitter i er både stue, kjøkken, kontor, soverom for tre, lager, tørkerom, bibliotek og festlokale. Veggene er fulle av skap, karabinere som brukes som tørkestativ, bilder, bokhyller og nepalske bønneflagg (som også brukes om tørkesnor).

– Bønneflaggene ble igjen etter innflyttingsfesten i Ålesund. Det var ei jente som hadde dem med, og hun tok ikke med seg flaggene etter festen, sier Morten, som tar av seg lua og avslører en noe uryddig sveis.

– Det er ikke dusj her, men jeg bader i sjøen innimellom. Det er kaldt, men går fint hvis du hopper uti når du er varm,  for eksempel rett etter skitur. Og så må du ha sjampo i håret først, for da har du ikke noe vag. Da må du hoppe uti, sier han.

– Hva med klesvasken?

– Jeg trenger jo ikke vaske klær så ofte, men her om dagen vaska jeg ullundertøy på kjøkkenet. Det gikk fint det!

Morten Christensen har aldri gjort annet i sitt voksne liv enn å jakte skiopplevelser og jobbe for å fortsette jakten. Hvert år siden han kom i mål med fagbrevet som tømrer har han tilbragt en måned eller to i Alpene, og kjørt ski i Norge på senvinteren – de siste årene langs kysten med seilbåt. Han har bodd i bilen eller båten hele tiden.

– Jeg la inn bud på et hus i Sogndal i fjor høst, men fikk heldigvis ikke tilslaget. Jeg tenkte litt på å pusse opp huset, og så leie det ut for å betale på lånet mens jeg dro på ski. Men det føles egentlig ganske bra at det ikke ble noe av, forteller han.

– Dette er jo et kaldt og litt fuktig liv, som du har levd hver vinter i tolv år nå. Blir du ikke lei?

– Tja, jo, jeg kjenner at tiden begynner å bli moden for å utrette noe annet i livet. Men det er jo ikke noe å stresse med heller, vi får se hva tiden bringer. Muttern syns kanskje jeg burde gjort noe som er litt mer etter boka, men fattern tror jeg bare er misunnelig. De driver jo på en måte med det samme selv.

Dette intervjuet ble gjort i fjor vinter, og siden den gang har det skjedd nokså store og stabiliserende ting i Mortens liv. I juni kjøpte han nemlig hus, men slett ikke i Sogndal, og for første gang på mange år skal han være på samme sted flere måneder på rad.

– Jeg ramla på et huskjøp i Bergsfjord. Det er jo ikke akkurat dyrt her. Bergsfjord er en ganske kul plass, uten veiforbindelse til fastlandet, med masse tøffe fjell. Målet er å tjene noen kroner på å tilby overnatting og båttransport til skiturister, og foreløpig ser det bra ut. Nesten hele våren er fullbooka, sier Morten.

– Hvordan føltes det å plutselig være huseier?

– Det var vel på tide etter ti-tolv år med bomsing. Det er jo noe med den livsstilen som ikke kan vare evig. Nå har jeg brukt opp pengene mine, så hvis dette her går til helvete må jeg gifte meg rik! Neida, det koster jo nesten ingenting å flytte hit, i tillegg får jeg masse fritid til å gjøre det jeg vil. Likevel er det ikke så mange som gjør sånt, det er nesten litt rart.

– Hva med Alpene, blir det tur dit denne vinteren?

– Nei, jeg tror ikke det. Det er vel en sju-åtte år siden sist gang jeg ikke var en tur i Alpene om vinteren.

I hele sommer og høst har Morten pussa opp huset som skal bli skilodge. Han håper å være ferdig når sola kommer tilbake i februar.

– Jeg er litt spent på den psykiske helsa mi når jeg skal surre rundt her oppe i mørket. Jeg reiser bort innimellom for å treffe litt folk.

Morten har drevet med ski og seiling hele livet. Han la opp som alpinist tidlig i tenåra etter noen nokså gode resultater i nasjonale konkurranser. Foreldrene tok han med på ski og hytteturer om vinteren og på sjøen med vindkraft som motor om sommeren. Morten har jobbet med seilbåter hver sommer og høst for å finansiere skikjøringa. Men vedlikehold av råflotte regattabåter, seiling av båtene både i og utenfor konkurranse, gjerne i fasjonable omgivelser, har han blitt lei av. I dag skysser han skiturister rundt med RX2 når han trenger påfyll med penger, og de to tyskerne i denne historien er betalende gjester på seilbåten.

– Konseptet er at de kjøper plass på båten, men de må klare seg selv til fjells, jeg vil ikke være skiguide. Både prisen og standarden er lav, men det gjør at det kun er dedikerte folk som kommer. Det er mye artigere å henge med folk som er ivrige og ute etter det samme som meg, enn livet på regattaer med svære, dyre båter. Akkurat nå er jeg blakk, så det passa godt å få inn disse gutta. Men det er så billig at hvis noe blir ødelagt på båten, så går vinninga opp i spinninga.

Felix fra Stuttgart har med seg en liten gitar, og når han finner fram ei flaske eplesnaps fra et skap bak sofaen er det klart for kveldsunderholdning. Vi gjestene har fått vår første skikkelige skidag ut fra RX2, stemninga er høy, men den vesle festens høydepunkt har vi fortsatt foran oss, for Patrick fra München er framme i forpiggen (lengst fram i båten) og henter instrumentet sitt. Heldigvis har vi snaps.

Fire timer tidligere sto vi på toppen av fjellet Njulgerášša for andre gang den dagen. Vi hadde gått fra kaia på Innerkoven, over Kovvatnet og opp Trolldalen for å nå toppen som ligger 896 meter over havet. En fin og passe lang tur gjennom spennende og variert skiterreng. Med nærmeste bilvei i Øksfjordbotn nesten ei mil unna er det ikke akkurat oppkjørt her, for å si det sånn. Men det er linjer overalt, glissen skog, tjue centimeter ny, kald snø og litt kinkige skredforhold.

– Opp der kan gi gå uten å eksponere oss alt for lenge for bratt terreng, sier Morten, og peker mot en dal som forsvinner inn til høyre.

Vi finner veien opp til den store og flate toppen, og første nedkjøring følger samme vei som opp. Vi gønner på ned det nokså letthåndterlige terrenget, og Morten avslører ikke bare at han er minst like god til å kjøre ski som til å kjøre seilbåt, men også at han misliker å svinge for mye. Det går fort og i tråd med fallretningen, for å si det mildt.

– Det er gøy å dra på litt. Jeg er ikke så glad i å hoppe, jeg syns det er artigere å ha skiene på snøen, sier han idet vi møtes nede i dalen og ser fornøyde opp på sporene våre.

Vi blir enige om å ta en tur til, og oppstigninga går kjapt når vi har spor å følge. Opp til venstre har vi et brattere område, og der har det gått et skred noen dager tidligere. Snøen føles stabil, så vi bestemmer oss for å se litt grundigere på det brattere alternativet når vi kommer opp. I den sørøstvendte siden i bollen finner vi akkurat det vi ønsket oss; her er terrenget litt brattere, og snøen minst like deilig som der vi kjørte først. Morten får førstespor og kjører med minimalt antall svinger, og Patrick får andrespor og kjører med maksimalt antall gledeshyl. Dermed blir tyskeren allerede da inspirert til å finne fram eplesnapsen og instrumentet sitt senere på kvelden.

Halvannen time senere står vi på kaia og drikker øl og skjærer kjøttbiter av en røkt sauefot. Det kan vel egentlig ikke bli så mye bedre. Så går sola ned, det blir bikkjekaldt, Morten fyrer opp dieselovnen, Felix lager middag og så blir det mørkt, tyskerne henter fram snapsen, gitaren og så – til alles store glede – tryller Patrick fram ei blokkfløyte (!) fra forpiggen.

Heldigvis er det ikke folk i mils omkrets.