Det finnes skispor som forsvinner i løse luften 100 meter over bakken. Svinger som snirkler seg ned mot kanten og sier hit men ikke lenger. Linjer som ikke kan følges.
Shane McConkey (34) og JT Holmes (23) gjør ett basehopp hver like ved heisanleggget. De spurte ikke om lov, og snart kommer skipatruljen og ledelsen i skisenteret løpende imot oss med veivende armer.
Vi får ikke kjeft.
Bare masse gratis mat og øl.
Ingen fallskjerm? Fortvil ikke, for her lærer du hvordan du velger riktig taubrems og klatretau!
Basehopp innebærer naturlig nok risiko. Dersom du i tillegg monterer et par ski på beina, nærmer du deg grensen for hva som er mulig å gjøre med fallskjerm uten at det direkte kvalifiserer til selvmord.
– Skiene gjør hoppet så uendelig mye mer komplisert, sier Shane McConkey.
Han har de siste par årene flyttet grensene på nytt og på nytt, med en spektakulær kombinasjon av skikjøring og basehopping. Han leker på grensen til hva mennesker er villige til å utsette seg for.
Han gjør det mulig å kjøre de umulige linjene.
Sjekk ut Fri Flyts temmelig omfattende testarkiv!
HØSTEN 2003: Et samlet filmpublikum får bakoversveis når frikjøringslegenden McConkey dropper utfor det som øyensynlig må være verdens høyeste klippe. Han flyr som en suicidal Flåklypa-figur med hvert sekund dokumentert fra hjelmkameraet, helt til piloten kastes og fallskjermen brer seg ut. Verdens mest kreative skikjører, Shane McConkey, setter nok en gang standarden. Basejump med ski er kommet for å bli.
«To ski the line that doesn´t go» ble liksom uttrykket alle festet seg ved etter fjorårets sekvens i Matchstick Productions-filmen ”Focused”. I år har McConkey tatt steget enda noen hakk i innovativ retning. For det er nettopp en innovatør han er, 34-åringen fra Squaw Valley i California, som også designet den høyst originale Volant Spatula-skien. Ingen har laget noe liknende, verken før eller siden. Skien henter flyteideen fra vannski. Den er bredest på midten, har motsatt innsving og er overlegent suveren i løssnø (kommer du over et par Spatulas bør du slå til med en gang – om ikke annet så for samlerverdiens skyld. Det ble bare produsert 700 par, før Atomic kjøpte opp Volant, og la ned alt som heter skiproduksjon rettet mot frikjøring).
VI ER VED MAGLAND, en populær basejumpspot midtveis mellom Geneve og Chamonix. Det er 10. april 2004. Shane har fått med seg JT Holmes og Erik Roner på laget. Vi har et knippe kamerafolk i toppklassen på slep, som skal feste fete linjer og basejump til film. Norske Karina Hollekim har slengt seg med for å gjøre et par hopp på en regntung dag. Samtlige imponerer med alt ifra backflips til Shanes triple frontflip. Etter et hopp hver i den største veggen pakkes skjermene på nytt, før turen går til den langt mindre og atskillig mer marginale veggen litt lenger ned i dalen. Halvt svenske og halvt amerikanske Erik Roner er førstemann ut, og klatrer opp i et tre som henger utover veggen. En baklengs salto på basespråket kalles en gainer, og Roner drar til i frasparket for å få nok rotasjon. Den såpeglatte stammen gjør at utgangen blir langt fra ideell, og skjermåpningen finner sted mye lenger ned enn det som var påtenkt. Med hodet stint av adrenalin må Erik finne et alternativt landingssted i all hast.
Han velger den svingete veien, men får bakvind i siste øyeblikk, og går i asfalten med et klask. Hans reise fortsetter til sykehus for en tretimers operasjon og masse titanskruer i ankelen. Legene er rause med morfin.
DAGEN ETTER SKAL det filmes skikjøring ved Courmayeur, og grytidlig blir vi fraktet inn i fjellene med helikopter. Også Stian Hagen er med, og han imponerer som alltid med solid kjøring. Shane, JT og Stian velger hver sine fete linjer i en bowl, før Karina skal sette utfor i sin første filmshoot for MSP. Hun vet at dette er en gylden sjanse, men i god fart går det galt, og etter en serie rundkast blir hun liggende med hendene rundt kneet. Karina får noen dager på sykehus og en amputert sommer.
Ny dag og over grensa ved Vallorcine står helikopteret klart, og vi begir oss opp i de sveitsiske alpene med Stian, JT og Shane som gjenværende kjørere. På denne tiden av året blir snøen raskt våt og tung i bakerovnen, men vi finner til slutt en gryte med noenlunde bra forhold. JT kjører en frekk linje som førstemann, mens Stian og Shane deler broderlig på en lekker flanke litt lenger ned.
Dagens andre run blir helt og holdent Stians, som med sitt naturlige lave tyngdepunkt og sin tekniske stil finner noen lekre spines å leke seg på i et fantastisk lys, før han avslutter med dagens høyeste hopp og en sikker landing med løssnø rasende rundt seg på alle kanter. Vi rekker ikke mer før skyene ødelegger resten av dagen.
Tilbake i Chamonix snør det hockeyhansker fra himmelen. Kryss i taket, ingen skader i dag.
– DET STØRSTE PROBLEMET under selve svevet er luftmotstanden som skiene gir. Med ski på beina er du klin avhengig av å ligge i en helt stabil posisjon når du trekker skjerm. Jo lengre svev, jo mer kommer du bakpå på grunn av luftmotstanden.
Shane forklarer mens han pakker skjermriggen i gangen på vår enstjerners innlosjering, Hotel de Louvre, som er akkurat like lurvete som navnet tilsier. Han konsentrerer seg. Alle basehopperes mareritt er å få en såkalt 180-åpning, som innebærer at skjermen åpner seg innover mot fjellsiden i stedet for utover
– Se bare på stuntmannen Jamie Pierre når han hopper de høye klippene. Blir det for høyt, så lander han alltid i baksetet. Det samme gjelder for oss, og du kan se at vi kaster stavene og trekker skjerm nokså tidlig for å unngå å miste kontroll, forteller Shane.
Nye ski? Sjekk Fri Flyts skitest!
Frontflips og backflips går greit foreløpig. Men han tror det ennå vil gå en stund før vi får se ham gjøre inverterte rotasjoner. Muligheten for at noe går galt er rett og slett for stor. Med ski på beina kan du ikke bare spinne deg ut av twist på linene, og du kan ikke bare snu deg rundt dersom du ligger skjevt i lufta. Shane legger ikke skjul på risikoen ved å utforske De umulige linjene. Uten instruksjonsbøker.
– Marginene er ørsmå, forteller han.
– Vi har vært nære på uhell under eksperimentering med sideflips, eller lincoln loops som det heter på jibbespråket.
DE HAR SOLID ERFARING med basehopping. Shane McConkey og JT Holmes er i tillegg blant verdens beste frikjørere på ski. Årets utfordring er å finne tekniske linjer som ender i naturlige basehopp. Nå holder det ikke lenger bare å hoppe utfor en egnet fjellside med ski på beina. Nei, det det skal være minst like mye skikjøring. Da er Alpene et paradis.
Utstyret, det vil si skjermriggen, er det samme som ved vanlig basehopping. Avhengig av høyden velger man om riggen pakkes med slideren opp eller ned, noe som gir litt forskjellig skjermåpning. JT Holmes opplevde en 180 ved Magland. Han var neppe mer enn tre meter fra fjellsiden da han svingte unna. Man forsøker å unngå slike hendelser ved å pakke skjermene pinlig nøyaktig, og selve pakkingen tar minst en halvtime. Linetwist er også kjedelige saker, og derfor er det svært viktig at man konsentrerer seg optimalt under pakkingen. Det er i det hele tatt flere grunner til at basehopping ikke er for amatører. Man må ha hoppet en god del ordinære hopp fra fly før man i det hele tatt tenker tanken på base.
ARGENTIERE-BREEN i Chamonix har gjennom tusener av år gravd ut en slags canyon. Akkurat der breen stuper ligger noen loddrette fjellsider på knappe 70 meter. Skibase fra Grand Montets? Ja, du leste riktig. Livsfarlig for deg og meg. Forlokkende for gutter som JT og Shane. Brefallet i bakgrunnen danner den perfekte rammen for enestående bilder, og gutta gjør to hopp hver etter å ha spadd opp en rampe hele formiddagen. Uten å spørre en sjel noterer vi oss «first descents».
Vi sjekker flere spots i Chamonix, Les Diablerets og La Clusaz. McConkey mener det er mulig å dra rett ut for den lumske og bratte Glaceron-breen ved Aiguille du Midi. Men da må det bygges et hopp først.
– It´s totally doable, sier Shane.
Ansiktet sprekker opp i et smittende smil og den velkjente Beavis & Butthead-latteren runger i leiebilen. Men ingen har spesielt lyst til å fire seg ned på den lumske blåisen for å spa. Dermed reiser vi tilbake til Magland og flere hopp i kjente omgivelser. JT Holmes vrikker ankelen og pådrar seg strekte leddbånd i landingen. Det er bare dager siden Karina Hollekim endte på sykestua. Nå må vi ordne den tredje sykehustransporten på under en uke. Etter noen dager klarer Holmes å stikke den blålilla foten ned i slalomstøvlene igjen, og vi drar rett til Candide Thovex sitt hjemsted La Clusaz. Vi skjønner raskt hvorfor den franske jibbestjernen snakker så varmt om sin hjemlige lekegrind. Hele anlegget kryr av naturlige formasjoner som er en drøm for alle med trang til luft under plankene; vindlepper, step-ups, quarterpiper - og klipper. Også store klipper. Store nok til at ingen tør å hoppe dem på ski eller brett. Med fallskjerm blir det en annen sak.
Shane og JT rekker å underholde La Clusaz med fire fantastiske hopp hver. På parkeringsplassen etterpå må de skrive så mange autografer at Candide ville ha kunnet passere umerket forbi.
EN FULLSTAPPET VW Transporter ser litt bortkommet ut blant Porsche Cayenner og VW Touareger på parkeringsplassen ved sveitsiske Les Diablerets, like ved luksusstedet Gstaad. Det er 21. april, sent på sesongen, og en lei vind gjør at forholdene ikke er de aller beste for basejumping. Shane McConkey og JT Holmes gjør det klart at sesongen for skibase nærmer seg slutten. Men helt slutt er det ikke.
Like bak mellomstasjonen i heisanlegget gjør de hver sitt hopp. De spektakulære sprangene skaper en umiddelbar reaksjon blant personer med heislogo på jakken og mye makt. Snart kommer både skipatruljen og ledelsen i skisenteret halsende imot oss.
Hvilke regler har vi ikke brutt? Vi frykter det verste. Bøter, bannlysing – i beste fall råkjeft og eskorte ut av området.
Men i stedet for kjeft får vi brede glis. Vi blir invitert på gratis mat og øl så mye vi orker. Skisenteret synes at slik ekstraordinær underholdning er storartet på tampen av sesongen. Øltankene skal tømmes, de fleste Bogner-dressene har reist i dyre biler og gjestfriheten er upåklagelig. Gutta tar et hopp til. De dropper ut fra en annen monsterklippe til stor jubel og applaus fra en gedigent publikum ved mellomstasjonen.
Nok en gang har de lagt sine svinger ned en teknisk vanskelig flanke, før skisporene forsvinner i løse luften minst 70 meter over bakken.
Nok en linje som får det til å klø intenst i hodebunnen hos dem måtte finne å på å følge sporene. En linje som plutselig former et nådeløst budskap uten ord:
Hit, men ikke lenger.
Se flere bilder av legenden Shane McConkey i galleriet!
