Svenske Andreas Fransson omkom i samme skredulykke som den kanadiske legenden JP Auclair. Fransson var kjent som verdens beste brattkjører, med helt spesielle ferdigheter i stupbratt terreng. De siste årene økte oppmerksomheten rundt svensken, som stadig imponerte med voldsomme nedkjøringer, også i Norge.
LES OGSÅ: Franssons regler
LES OGSÅ: Den siste turen med JP & Andreas
LES OGSÅ: Eneren
LES OGSÅ: Mattias minnes JP og Andreas
Asbjørn Eggebø Næss:
Foto: Kristin Folsland Olsen
– Andreas Fransson kjente jeg som skikjører. Han var en rolig og fin mann. Husker han best som nesten uslåelig som telemark-frikjører da vi konkurrerte ilag tidlig på 2000-tallet. Etter problemer med en fot la han telemarkskoa på hylla. Etter at han ble frisk etter brudd i rygg og nakke blei han den drøyeste brattkjøreren vi har sett i nyere tid. Som skiløper hadde jeg mer kontakt med han da han var i Haglöfs-systemet. Men det var bestandig like kjekt å slå av en prat også etter det. Det er stadig trist når mennesker dør, og det er enda mer sensitivt når skikjørere dør. Jeg har dessverre mistet for mange skivenner. Venner jeg ikke har råd til å miste.
Tormod Granheim:
– Husker ikke helt når jeg møtte Andreas for første gang, men det var i alle fall etter jeg kjørte ski ned fra Everest. Andreas hadde en energi, et smil og en nysgjerrighet som har inspirert og smittet over på de aller, aller fleste han møtte. Som skikjører tok han med seg en flyt til storfjellet som var helt rå. Jeg har lenge opplevd Andreas som en påminnelse om hvem jeg var for 10 år siden, jeg kjente igjen en drivkraft til å utforske yttergrenser. Tankene nå går selvfølgelig til hans nærmeste og dem som var med ham til Sør-Amerika.
Alexander Kristensen:
Foto: Eivind Holmboe
– Jeg rakk å treffe Andreas sammen med Felix Hentz da jeg tilbragte sesongen i Chamonix i 2011. Et år senere omkom Felix i en tragisk skredulykke, jeg leste de ord Andreas hadde skrevet med mye trøst. Han skrev nyansert og flott om mulighetene til å være i fjellet og leve et fantastisk liv, som selvfølgelig innebar en stor del risiko.
Cato Lægreid:
Foto: Tore Meirik
– For meg har han satt en standard i bratt frikjøring som er vanskelig for noen å etterfølge på en såpass reflektert og inspirerende måte. Når jeg setter meg ned og setter på Tempting Fear fra 2012 går det en varme, en følelse, ett adrenalin gjennom kroppen som jeg aldri har kjent maken til ved å se på en film noen gang tidligere. På slutten av filmen bunner det ut i en dyp respekt for ett individ med en mental styrke, ro, lærdom og kunnskap om fjell som per i dag er uten sidestykke i mine øyne.
Hans visdom og ydmykhet ovenfor fjellet, hans ekthet i beskrivelsen av hvor stor betydning det var å ha en bestevenn - en venn som var der for han i hans tyngste tid som menneske - den gangen han holdt på å dø men overlevde mirakuløst. Skildringene fra den indre kampen han opplevde i ettertid av sin beste venns bortgang; frykten, smerten og uroligheten, til det faktum at han ønsket å veie opp for at han ikke fikk gjengjeldt den store vennetjenesten som han gjorde. Det gikk rett inn i kjernen på mine egne følelser i de utfordringer som jeg selv har kjent på i mitt eget skiliv, og fikk derfor kanskje en større betydning enn hva man skulle tro. Og det er dette som er midtpunktet i hva Andreas´ skildringer og ski-eventyr har betydd for meg. Ja, for det har vært et skieventyr å følge Andreas sine turer de siste årene.
Februar 2011: Jeg er på vei til Russland, Krasnaja Poljana, for å være dommer under Freeride World Tour. Jeg lander i Geneve og skal ta minibussen opp til Chamonix for å legge fra meg litt utstyr før vi reiser videre til Russland to dager senere. Det er her jeg for første gang treffer Andreas personlig - frem til det hadde han, for meg,«kun»vært en historisk figur som det gikk gjetord om. En person jeg hadde hørt mye om, men som jeg ikke visste helt hvem var. Det var Karsten Gefle som introduserte meg, og jeg ble umiddelbart litt starstruck. Det å sitte ned og prate med denne mannen gjorde at du ble full av respekt helt fra starten av samtalen - ja, i hvert fall når du visste med deg selv hva han kunne finne på i fjellet. Roen i øynene hans, i fremtoningen, ja bare hele hans personlighet egentlig, gav et veldig stort inntrykk på meg. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg traff Andreas Fransson for første gang.
Det er med bøyd hode og i stor ærbødighet jeg sier følgende:
Hvil i fred Andreas, ditt minne vil leve videre for evig. Ideologien din, historiene og arven som heldigvis vi som sitter igjen kan få tilgang til på internett via film og foto vil bære ditt navn videre i skimiljøet i mange år. Takk for de inspirerende øyeblikkene du har delt med oss. Takk for at du var deg selv og levde ut dine drømmer og din ideologi og viste vei for oss andre.
Jacob Wester:
– Andreas var en ny venn jeg traff i Chamonix sist vinter. Han sa at jeg antakeligvis ikke husket det, men vi hadde visstnok hengt en del sammen i Sälen for ti år siden. Da var vi jibbere begge to og kjørte Cloetta big air i Tandådalen sammen. Nå sto vi på toppen av Aiguille du Midi i Chamonix med klatreseler på og isøkser i ryggsekken. Andreas var en svært intelligent fyr med respekt for naturen, kalkulerende og risikovurderende helt til det siste, men samtidig ikke uten frykt for den dagen døden kommer. Han var en livskunstner til fingertuppene. Chamonix blir et tomt sted uten Andreas.
Han ga brattkjøring en ny fødsel og nytt liv, og åpnet verdens øyne for hva som er mulig å gjøre i fjellet. Jeg er for alltid takknemlig for all inspirasjon fra Andreas, og kommer til å ha han -og JP Auclair- i tankene mine i hele vinter.
