Torsdag 11. juni stilte Karina på Fri Flyt-kontoret for nettmøte. Vi takker henne og leserne våre for mange interessante spørsmål og svar.
Karina rakk dessverre ikke å besvare alle spørsmålene, men hun har fått videresendt alle spørsmål og hilsener, og setter stor pris på responsen.
Her er spørsmål og svar:
Gikk den siste operasjonen bra? Kommer du til å kunne kjøre ski igjen? Kommer du til å hoppe fallskjerm eller BASE igjen?
Den siste operasjonene gikk bra. Kanskje ikke så bra som hverken legene eller jeg hadde forventet, men det viktigste er at jeg er bedre nå enn før siste operasjon. Jeg tror også at jeg kommer til å bli enda bedre jo mer jeg får trent og bygd opp mere muskler... Jeg er optimistisk i hvert fall!
Jeg kommer til å kjøre på ski til vinteren som kommer. Helt sikkert! Hvor bra det blir, vil bare tiden vise...
Fallskjerm eller BASE... vet ikke. Tviler vel egentlig på det. Akkurat nå er ikke kroppen min sterk nok til å tåle landingene, da vil høyre lårbein kunne brekke igjen. Jeg fikser ikke 3 nye år lik de jeg nå har gått igjennom, så hvis jeg ikke kan ta konsekvensene så kan jeg vel ikke hoppe heller... Jeg tror helt ærlig at jeg bare har blitt mer redd nå. Det er vel kanskje ikke så rart... ;-)
Når har du vært redd, ved hvilke aktiviteter?
Jeg har vært redd ofte! Det er selvfølgelig en stor forskjell på før og etter ulykken... nå er jeg oftere redd, men på en helt annen måte. Før var jeg nok mye mer rasjonell i tankegangen og jeg kunne analysere frykten, jeg trivdes vel også med den følelsen av å være redd. Det fikk meg til å føle og det var deilig.
I dag er frykten mer irrasjonell. Jeg er redd for å skade beinet mitt, redd for å ramle, redd for alle situasjoner som jeg vet at beinet mitt ikke tåler. Hvis jeg blir skikkelig redd, (selvom det ikke egentlig er reell fare tilstede) ser jeg bildet av beina mine som er ødelagt i flashback. Det er ikke så fett....
Tror det vil gå over når jeg blir sterkere i kroppen og kan stole mere på den!
Er det ikke slik at dere hopper med reserveskjerm, og hvorfor valgte du ev. å ikke bruke den? Trodde du at du ville rekke å fikse feilfunksjonen?
Når vi hopper fra fly så hopper vi med reserveskjerm, når vi hopper BASE hopper vi kun m én skjerm. Årsaken til dette er at vi når vi hopper BASE trekker skjerm såpass lavt at ved en evt feilfunskjon vil tiden være for liten til å trekke reserve. Det er også enklere å forholde seg til kun én skjerm, så slipper man å tvile et brøkdels sekund. Skjermene vi bruker i BASE er veldig presise og vi bruker lang tid for å pakke de nøyaktig, det er derfor ikke ofte vi har reelle feilfunksjoner ved utstyret.
Ved min ulykke trodde jeg at jeg kunne løse problemet og innså ikke hvor alvorlig situasjonen var før det var for seint.
Dessverre.
Hvordan er livet ditt nå, har du fortsatt en aktiv livsstil og hva drømmer du om å gjøre?
Lever et veldig bra liv nå. Har nok tilbragt litt i overkant mye tid på sykehus og rehabiliteringssentere gjennom 20 operasjoner, men anser den tiden for ferdig nå og fokuserer derfor kun fremover!
Jeg kan dessverre ikke drive med sport, (les sykle, løpe etc) men drømmer om å komme tilbake på 2 ski. Likevel prøver jeg å være så aktiv som mulig. Trener hver dag, reiser mye som før og prøver å være tilstede der jeg normalt ville deltatt før. Det blir jo selvfølgelig ikke helt det samme iom at jeg ikke kan delta, men har funnet ut at det er bedre å være med i miljøet og dele historiene og atmosfæren enn å fjerne seg helt... De er jo fortsatt vennene mine og det miljøet jeg elsker!
Tror du filmen din vil inspirere eller avskrekke til BASE?
Begge deler kanskje... Det er utrolig mange flotte og vakre bilder, både av naturen og hopp syns jeg, i tillegg blir man konfrontert med et tøft worst case scenario.
Filmskaperen prøver jo selvfølgelig å provosere ved å dramatisere litt, men jeg tror man får inntrykk av at jeg ikke angrer på mitt livsstilsvalg tross alt.
Mange sitter å lurer på hva som forgår i hodet til ekstremsportutøvere etter ulykken med Jarle på Everest. Tror du filmen din kan gi ”mannen i gata” et fornuftig svar på dette?
Ja, absolutt. Selvfølgelig er det forskjellige årsaker/lyster/bakgrunner til at folk velger å begi seg ut på slike utfordringer, men jeg prøver å forklare hva som ligger til grunn for mine valg i hvert fall. Filmen er en personlig dokumentar som er rettet mot også ”mannen i gata”, og ikke en action dokumentar for adrenalin junkies (som mange kaller oss) bare.
På innslaget med Christian Stand i Ikveld oppfattet jeg at du ikke angrer på noen av hoppene du har gjort. Ikke engang det du skadet deg på. Hvordan kan du si det, Karina? Du kunne jo ha dødd!!
Jeg var utrolig heldig og har fått en ny sjanse hvilket jeg er utrolig takknemlig for. Grunnen til at jeg sier som jeg sa til Christian Strand er at jeg var klar over de mulige konsekvensene som kunne skje før jeg begynte med BASE hopping. Jeg trodde selvfølgelig ikke at jeg kom til å dø og prøvde å gjøre min hopping så trygt som mulig hver gang. Likevel var jeg klar over at hvis ulykken først var ute så er marginene veldig små i denne sporten. Å hoppe BASE var et valg jeg tok, det var en livsstil jeg elsket som betydde utrolig mye for meg, nå som jeg har blitt skadet må jeg ta konsekvensene av den livsstilen jeg valgte. Jeg kan derfor ikke gjøre annet enn å være glad for de øyeblikkene og de opplevelsene denne sporten og livsstilen har gitt meg og glad for at jeg har fått en ny sjanse.
Hei, jeg finner ikke filmen på amazon – har den ikke kommet ennå?
Min opplysning var at den skulle vært lansert tirsdag 8 juni på amazon.com i tillegg til vår nettside www.20secondsofjoy.com
Hvis du ikke har funnet den der, så er jeg redd det har blitt noen produksjonsforsinkeler... lover å sjekke det opp nærmere og komme med en ny oppdatering.
Blir du ikke lei av å prate om ulykken og hopping hele tida?
Tja... Jeg har funnet ut at det er hyggeligere at folk spør og er nysgjerrige for det betyr at de bryr seg. Hvis folk ikke hadde spurt hadde det kanskje føltes litt trist kanskje...
Svaret blir derfor nei, jeg syns det er hyggelig, dessuten så fører det ofte videre til andre temaer etter hvert.
Jeg lurte litt på navnet på rehabiliterings-senteret du var på i
Frankrike, og om du var fornøyd med opplegget der nede. Hva var det
tøffeste med å komme seg tilbake på bena?
Rehabiliterings-senteret jeg var på i Frankrike heter CERS og ligger i Capbreton rett utenfor Biarritz. Det er et utrolig bra senter med profesjonelt personale som alle er innstilt på at du skal komme tilbake til din sport og livsstil. Man trener med andre profesjonelle idrettsutøver som er veldig fokuserte og motiverte og det bidrar til å holde din egen motivasjon på topp. I frankrike benytter de seg også av metoder som vi ikke bruker i Norge. Vanskelig å si hva som har hjulpet og hva som ikke hjalp så mye da man har prøvd alt i 3 år, men det føles i hvert fall positivt at man hele tiden prøver nye metoder.
Det tøffeste med å komme seg tilbake på beina er å holde motivasjonen og troen oppe, selv når progresjonen stagnerer, når man får store tilbakeskritt, når man føler seg alene og savner hverdagen, men får beskjed om at man må tilbake på sykehuset for enda en runde med operasjoner og man ikke vet om man resultatet vil bli bedre...
Da gjelder det å ha gode venner og forsøke å fokusere på noe som er positivt.
Hvordan er neste hoppet etter bestekameraten din har blitt utsatt for en ulykke/ rettelse:dødd?
Tøfft! Ubeskrivelig. Skjønner at det høres kynisk og umenneskelig ut, men jeg prøver å fokusere på den fine tiden jeg har delt med han/henne, de opplevelsene vi har hatt sammen, det at jeg har vært heldig som har fått lov til å kjenne han/henne på et så personlig og nært nivå. Jeg vet at hoppingen har betydd så mye for denne personen også og at han/hun var klar over de mulige konsekvensene. Jeg prøver å glede meg over den tiden vi har hatt sammen i stedet for å fokusere på savnet av en venn, samtalepartner, rådgiver og humørspreder. Å miste noen, uansett hvordan eller av hvilken årsak, danner et hull og en tomhet som aldri vil fylle seg helt...
Hva skal du gjøre i sommer?
Takk for et litt ”lett” avslutningsspørsmål for å lette på stemningen før jeg forlater Fri Fly... Jeg aner ikke! Er fortsatt ikke blitt så god til å planlegge... første plan blir ekstremsportveko på Voss! Har pakket med meg solskinn og shorts i bagen så det gleder jeg meg veldig til. Sees der da!!
-k-
Følg oppdateringer også på:
www.karinahollekim.com
www.20secondsofjoy.com
