– Jeg føler vi har mye å fortelle

Even Sigstad (32) mener alt er mulig. Bare man prøver mange nok ganger.

Sist oppdatert: 30. august 2016 kl 14.16

AKTUELL: Even Sigstad er snart klar på lerretet, både som kameramann og skikjører i Supervention 2. Foto: Lars Myhren Holand

Lesetid: 15 minutter

EVEN SIGSTAD HAR TI TÆR. Slik sett er han normal. Han står på farten til Chile for å filme et segment til det som skal bli «Supervention 2». Men akkurat nå står tærne plantet i gresset på husmannsplassen på Biri, der han er vokst opp. Når du kjører hit, kjører du gjennom tunet på gården som faren sa fra seg for å satse på kunsten.

Even peker ut hvor trampolinene de hadde pleide å stå. Først hadde de én. For forsikringspengene for en sykkel som ble stjålet, kjøpte de en til. Even peker ut hvor railene pleide å stå, ned bakken fra verandaen.

Tærne ja. De ser ikke normale ut. Tåneglene står i rare vinkler og har ulike, mørke farger.

– Da vi gjorde den trappa i Asker for «Being There» hadde jeg 163 forsøk. Det var ganske mange landinger i betongen ved siden av. Det er ikke noe bra for føttene, sier Even.

Even Sigstad

SIVILSTATUS: Samboer med Marte, hundeeier

BOSTED: Grünerløkka i Oslo

ARBEID: Ansatt i Field Productions. Ved siden av egne skifilmer lager de reklamefilmer og tar oppdrag i spillefilmer

SPONSORER: Line, Full Tilt og Norrøna

– Hvor mange forsøk hadde du på Dødsrailen i «Supervention»?

– Vi var der først i 2010 og krasjet. En dag i 2012, og så 3-4 dager i 2012. Men det var den siste dagen som ble heavy, for det var bare meg. Og vi gikk og gikk.

– Hvor mange forsøk hadde du?

– 147 på seks timer uten stopp. Jeg spiste to boller og drakk litt vann.

– Hvordan husker du at det var 147?

– Jeg har telt alle forsøka på filmklippa.

Les også: – Jeg fikk frysninger av å se traileren

(Artikkelen fortsetter under bildet)

JOBBER MED OPPFØLGER:– Du får du kanskje litt mer svar på det du lurte på da du så eneren: Hvem er de her folka, og hvorfor driver de med det de gjør, hva er det som motiverer dem? sier Even Sigstad om filmen med arbeidstittel «Supervention 2». Foto: Lars Myhren Holand

– Hvorfor går du ikke hjem etter de første hundre forsøkene?

– For da har jeg gjort hundre forsøk. Når du har investert så mye tid og krefter, så føles det som et nederlag å bare gi seg. Da er det bedre med en ytre ting som gjør at du må stoppe – at lyset går eller at batteriet er tomt. Det er bedre enn å ikke gidde mere. Og så har du jo kasta bort tida til alle filmerne som har stått der og filma deg i like lang tid, og er like slitne som deg egentlig. «Sorry gutta, takk for at dere kom og filma meg!» Det er dritsurt å jobbe hardt for å lage noe middelmådig. Så da gir du deg jo ikke før du har prøvd alt, før det blir mørkt, før batteriet går. Da er det bare å gi seg.

DRIVE.

– Hvordan forholder du deg til folk som ikke har samme driven?

– Det er kjedelig å jobbe med folk som ikke har noen motivasjon. Det er derfor vi jobber med de samme folka igjen og igjen, de som vi vet funker. Hvis alle har driven, så funker det ofte sosialt også.

– Hva er det som motiverer deg?

– Filmen (altså «Supervention 2, red. anm.). At det er noe fett.

– Hva er noe fett?

– At vi skal klare å lage noe nytt. Jeg føler at vi har mye å fortelle, og at vi kan fortelle det på en kul måte uten at det er cheesy intervjuer hvor folk forklarer hvor fett det er. Å få til det er motiverende. Nå føler jeg at vi er inne på et bra spor. Så lenge vi gir 120% tror jeg vi skal klare det også.

– Hvis bare én person ser filmen, eller om du hadde tjent like mye penger og 300 000 hadde sett den: Er det like motiverende?

– Nei. Hvis jeg hadde visst nå at bare én kommer til å se den filmen...

– Hva med en du stolte på?

– Jeg vil vise det frem når jeg har brukt så mye tid på det. Men det har ikke noe å si om det er 20 eller 100 000, bare om de som ser den synes det er fett.

– Er indre eller ytre motivasjon sterkest?

– En blanding. Det er sjølrealiseringa – at du føler at du kan utvikle deg sjøl – som gjør at du gidder å putte inn så mye tid på det. Men det jo fett hvis det er noen som vil se på det også, da.

– Ser ser du på deg sjøl som skikjører eller filmer?

– Kanskje først som filmer. Men skikjøringa går jo inn i det. Det er en stor pakke: kjøringa, det filmtekniske, historiene som blir fortalt. Det er pakka som er fet.

Se denne: Se Supervention 2 traileren

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SIST UT, MED KAMERASEKK: Her kjører Sigstad med kamerasekk etter at to skikjørere har kjørt sine linjer i Hurrungane for det som skal bli «Supervention 2». Foto: Bård Basberg

HAFJELLTIDA.

Det Even Sigstad gjør, er det ingen annen som gjør. Det er derfor vi har kommet hit for å prate med ham. Det er rett og slett ingen annen i verden som holder verdensklasse både på filming og på railing. Du trenger ikke ta vårt ord for det. Vi ringte Tom Wallisch og spurte. Han mener Even er unik.

– Nobody does what he does, sier Tom på Skype fra Salt Lake City.

Men akkurat nå er det tid for kaffe på Biri. Mora til Even serverer kjeks med honning fra egne bier. Hver av barna hennes har sitt eget krus som de bruker når de er hjemme. Even har kopp fra Hafjell skisenter. Fram til siste året på ungdomsskolen kjørte han racing («jeg og Lars Veen kjørte mot Lars Myhre og Kjetil Jansrud, Lars (Veen) var flink – jeg var aldri noe flink.»). Så var det ett år med snowblades («jeg ønsket meg twintip til jul, men fatter'n trodde blades var twintip, så da ble det det»).

Så ble det endelig twintip. Fra Biri tok bussen en time til Lillehammer. Derfra er det et kvarter til Hafjell.

– På Lillehammer var det stopp en times tid, men da var vi en sjukt bra gjeng fra Biri. Bussreisa var halve moroa, vi var jo en gjeng med drittunger.

– Hva foregikk på de bussturene?

– Vi bråka og herja. Det var det som var fett. Bussen gikk sju–halv åtte, og det var viktig å rekke den bussen, for ellers måtte du ta bussen etterpå uten alle kompisene, og da var det ikke så fett lenger.

Even var eldst i gjengen og fikk lappen først.

– Jeg kjørte Spacewagon til muttern og fattern, en 7 seter, og den stappa vi hele Pyroskate-gjengen inni. Huset til den ene, låven til den andre, garasjen til den tredje hadde brent ned, så da ble det Pyroskate. Til slutt ville jo alle på Lillehammer og Gjøvik være med i klubben vår. Vi var jo den største klubben, større enn skate og snowboardklubben på Lillehammer. Jeg var leder.

– Hadde dere avgift og klubbudsjett?

– Ja, vi hadde en hundrings i avgift, og så en rabattavtale i Hafjell. Det var jo litt av grunnen til at alle andre ville være med også, fordi du fikk rabatt på heiskort.
– Og de i klubben, de er kompisene dine den dag i dag?

– Ja. Vi gjorde så mye sammen fra vi var 15 til vi var 20, at vi fortsatt er kompiser sjøl om vi bor litt rundt omkring og ikke henger så mye.

– Er det noen av dem som kjører ski fortsatt?

– Det er noen som kjører bare et par ganger i året, og det er ikke så mye. Men det er jo moro å kjøre ski med dem uansett da, for da er det det samme gamle. Alle kjører ski som de gjorde før. Den ene er litt gæærn, en er like sketchy .... og alle har det fett. Men Jan Petter kjører jo da. Han er fellesnevneren.

Les også: Norges nye storfjellsdronning

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FLIP TIL RAIL: Fra «Supervention». Tom Wallisch holder Sigstad for å være en av verdens beste på rail. Foto: Daniel Tengs

Field om Even

Even Jan Petter Aarskog

– Onkelen er gift med mora mi. Vi ble kjent da han gikk 1. videregående og jeg gikk i 8.-klasse.. Vi var en liten hard gjeng som skater på Biri. Han er og var pappaen, han er stødig. Det er ikke noe tull, alt skal være på plassen sin når du går fra det. Uten ham hadde det ikke vært noe Field. Ting vi slappere folk gjør, er han ikke god på. Sitte stille ... der er han ikke så god.

Filip «Filla» Christensen

– Vi ble kjent på Folgefonna på campingen. Det var i 2004. Jeg husker at jeg møtte en ålreit fyr. Han fortalte at han og JP hadde filma masse ... Så spurte jeg om han ville være med i filmen jeg jobba med da, «Suspense». Han hadde masse materiale på Mini-DV-kassett. Plutselig kk jeg masse fett materiale å jobbe. Jeg var helt i himmelen. Han er uvurderlig for Field Productions. Han er så skarp i hjernen at han tenker for tre hoder samtidig.

Lasse Nyhaugen

– Vi ble kjent i kjelleren til Filip. Alle jobber mye i Field – mens hvis det er en som jobber ekstra mye, er det Even. Han har vanskelig for legge det fra seg. Han er naturlig person til å ta på seg det teknisk krevende, som for eksempel drone. Han har bygd drona vår fra scratch og skrevet en egen operasjonsmanual på 50 sider. Han har også en kropp som tåler en støyt. Litt slangemenneske – det er ikke mange kilo som tre er bakken. Han er også veldig opptatt av å beregne tidsbruk før vi drar på shoot. Det artige er at han begynner å bli god på det. Når det blir fart i ham, setter han på Vazelina. Eller danser robotdansen.

Espen Kristiansen

– Hvor er det han får all energien sin fra? Even klarer ikke å la ting være ugjort. Om det er snakk om ski eller å vaske hytta når du har vært på tur tre uker. Han er perfeksjonist på de tinga han interesserer seg for: Ski og film og teknologi. Han er sta og vil ha ting på sin måte. Det kan være utfordrende for oss rundt. Han blir aldri sliten. Han gir seg aldri. Han er motoren, Filla er sjefen økonomisk og organisatorisk.

LIVET I FELTEN.

Jan Petter heter Aarskog til etternavn og er også en av fire fulltidsansatte i Field. De to siste er Filip Christensen og Lasse Nyhaugen.

Da de vokste opp ble moren til Aarskog sammen med onkelen til Even og flyttet inn på garden som faren til Even hadde flyttet fra.

– Hvem møtte Filip først?

– Jeg. Sommeren etter at jeg var var ferdig med militæret møtte jeg Filla på en fest. Det var jeg og Jan Petter som filma og redigerte mesteparten av Pyroskate-filmen, og så ble jeg mere med Filla, ga ham klipp og filmet. Så ble jeg mer med og redigerte, og så ble Jan Petter med også. Vi har alltid funka bra sammen når vi har redigert og filmet. Så da har det bare blitt sånn.

– Det er Filip som er sjefen?

– Ja, det er han som styrer businessen.

– Er du interessert i business?

– Nei, jeg er dårlig på det, jeg hater sånne ting.

– Hvorfor det?

– Jeg liker ikke å drive å mase for å spørre om ting. Jeg gjør ting, og så får de som vet sette pris på det. Jeg liker ikke å si at vi er så og så flinke og vi skal gjøre det og det, og det koster så og så mye. Jeg er litt sjenert.

– Burde du hatt en manager?

– Sikkert. Jeg burde vel hatt det hvis jeg skulle levd skikkelig av det, men det er på en måte Filla som er manageren min. Jeg jobber med det vi trenger å gjøre, og så fikser han penger.

Les også: Her kan du kjøre pudder allerede i høst

– Hvor mange år til har du gitt deg sjøl som skikjører foran kamera?

– Denne vinteren her i hvert fall.

– Det var litt defensivt?

– Jeg har aldri hatt så lange planer. Jeg har aldri hatt en markedsstrategi.

– Hvor gammel er du?

– 31.

– Når er man gammel som skikjører?

– Som en jibber er jeg jævla gammal. Jeg er vel den eldste jeg kjenner som driver med det.

– De fleste gir seg i 20-åra?

– Ja, hva får du igjen for det å ofre deg i sånne trapper – litt fame i en skifilm, liksom?

Les også: – Det ble den verste dagen i mitt liv

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BEDRE MED ÅRA: – Jeg synes det blir bare artigere og artigere med ski, sier Sigstad. Foto: Bård Basberg

URBAN MANN.

Det er seinsommer på Biri. Even skulle ønske at døgnet hadde 48 timer («bare for meg, hvis alle hadde hatt 48 timer hadde det jo vært det samme»). Så i tillegg til intervjuet skal han innom hos sponsoren og hente nye sko – og etterpå skal han opp til dryslopen til NTG.

– Du skal kjøre ski nå etterpå?

– Ja, i kveld og i morra.

– Er stoken høy?

– Ja, alltid. Jeg skjønner ikke hva det kommer av. Jeg burde vært litt lei, men jeg føler at det er sjukt fett å kjøre i bakken, svinge, gå en topptur.

– Kan du beskrive den gleden?

– Det er friheten som er så digg med snø. Når du går på rulleskøyter eller på line så er det liksom en grense, men med snø kan du kjøre hvor du vil. Er det en liten kant, og så kan du bare kjøre opp på den. Jeg tenker på det når jeg kjører bil og, at jeg bare kan vrenge bilen ned i grøfta og opp på kanten, men det kan du jo ikke gjøre med bil. Men på ski kan du det. Opp der, inn der mellom de trea.

– Hvorfor kjører du urban?

– Det er litt det samme. Du ser ting – du kan kjøre der og bort der og lande der. Der er du mindre begrensa enn på skate og på ski, for du kan bare putte litt snø der og så kan du kjøre der.

– Hva er den beste urban-byen i Norge?

– Lillehammer, for der er det alltid snø og bratt og kaldt. Også er det takket være mange store bygninger og infrastruktur og mye rart, og det kan vi takke OL for. Vi har kjørt på stadion og Lysgårdsbakken og ved Kristins hall og Håkons hall og alt som ble bygd rundt i byen.

– Når du har funnet på et prosjekt som Lysgårdsbakken (i «Supervention»), hvorfor valgte du å involvere andre kjørere?

– For det første er det jo fetere å gjøre det som en gjeng. Og på film så funker det ikke så bra aleine. På en shoot vi gjorde i år, gjorde en kjører mange triks som aldri er blitt gjort før. Men det er bare han der, og så står alle kameramennene rundt. Hva skal han gjøre når han har gjort noe som ingen andre har gjort før, og det er ingen andre der? Hva sier han til kamera? Det blir kleint. Da er det mye fetere om det er noen andre kjørere der som sier «Fy faen, det der var sjukt rått». Ellers er det bare en kjører som står der som har gjort noe fett, og så står han der og glaner ut i løse lufta. «Hei, det var fett. Hva skal vi gjøre nå, gutta?»

– Hva blir din historie i «Supervention 2»?

– Jeg skal kjøre rails. Og så blir filminga en del av filmen. Så det er vel på et vis min historie.

– Kan du tenke deg å kjøre mer i ellet sjøl? På film? – Ja, men da må jeg ha tida til det – jeg vet ikke når det skulle dukke opp. Men jeg kommer jo til å være mye i fjellet på den nye filmen, men bak kamera.

– Når du er i Alaska og filmer, får du kjørt noe da?

– Ja, litt.

– Hvor tung er sekken?

– Passe tung.

– Er det en del av deg som tenker at «faen, her skulle jeg vært uten sekk»?

– Ja, men når du har den sekken så har du jo en unnskyldning til ikke å kjøre så hardt. Og du må jo bruke litt tid på det skal det bli skikkelig rått. Det er derfor det funker å kjøre urban, for det kan du jo trene nå på høsten. Jeg kan bygge meg en rail setup og så kan jeg kjøre litt på kvelden hver dag og få effektiv trening. Skulle jeg satsa på å gjøre store ting i store ell eller parkhopp, så dratt til store ell og parker og bruke sjukt mye tid på det.

– Så egentlig er det bedre å bo i Oslo og trene urban?

– Hvis jeg skal bli flink på noe og ha det ved siden av filmjobben, da er det enklest å kjøre rails. Da går det an å trene.

Les også: To menn stod igjen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

DRONEMANNEN: – Det er jeg som er mest gira på de tekniske greiene, og så begynte jeg bare, sier Sigstad om sin selvbygde drone. Foto: Bård Basberg

MANN VS MASKIN.

Even er vokst opp uten TV og er på kino én gang i året. Men det hender han ser dokumentarer på nettet. Og så leser han endel, spesielt om teknologi.

– Det ikke sikkert det er så lenge før vi mennesker klarer å finne opp en datamaskin som er smartere enn oss. De sier at innen 2050 kan vi ha klart det, vi har funnet opp en art som er smartere. Nå er det er vi mennesker som styrer alt på jorda. Det er ikke vi som er størst, blåhvalen er mye større, men det er vi som bestemmer hvor mange blåhval det skal være i havet. Hvis det kommer noen som er smartere enn oss, så er det umulig å si hva de vil gjøre. Jeg har tenkt litt på det i det siste – men hvis det skal skje så kommer det til å skje. Sånn sett er det jo litt fett å få oppleve det. Tenk på hvor mange folk som har bodd på jorda før oss i mange millioner år, og så er det vi som får oppleve at mennesket går under.

– Hvor sannsynlig er det at vi finner opp noe så smart før vi ødelegger miljøet?

– 50-50 tror jeg. Jeg tror at det eneste som kan redde miljøet er teknologien. Enten klarer vi å finne opp noe som ikke ødelegger alt rundt oss, eller så finner vi opp så mye sjukt at det ødelegger oss.

– Hvor kommer miljøengasjementet fra?

– Sikkert herfra. Muttern har alltid dyrka alt av grønnsaker og poteter og vi har vært på bærturer og soppturer. Og det er jo mange ski– og snowboard- kjørere som blir engasjert i miljøet etter hvert. De ser at det er vanskeligere forhold i ellet, at det er mer ustabilt vær og at isen smelter Hvis du er litt ute og er glad i snøen, så synes endringene ganske fort.

EVENS INSTRUKSJONSMANUAL DEL 1.

– Det jeg har lært av å kjøre ski er at du kan få til jævlig mye bare du gir gass. Jeg har lært at det lønner seg å prøve og prøve og så får du det til til slutt. Det kan du dra med inn i det meste. Du vet at hvis du bruker masse tid på det så får du det til. Du må bare drive på.

Publisert 30. august 2016 kl 14.16

Sist oppdatert 30. august 2016 kl 14.16