– Du er jo bra på det här!
Andreas så på meg med et bredt smil, og jeg valgte å ikke tro han sa det bare for å være høflig. Da vi en time senere oppdaget at vi begge er svorne fans av rockehelten Neil Young var det liksom ikke måte hvordan vi traff hverandre. Uten sammenligning for øvrig.
Andreas Fransson ga opp livet som vanlig, dataspillende fjortis, og fra midten av tenårene reiste han rundt i Sverige for å kjøre ski. Hans enorme interesse for ski- og skiteknikk gjorde at store ferdigheter og oppmerksomhet ble vanskelig å unngå, og han ble headhuntet til jobb som telemarksjef på en skiskole i Australia. Ett av årene kjørte han ski i 340 av årets 365 dager (!). I 2006 flyttet han til verdens brattkjøringshovedstad Chamonix, og i 2010 var han nær ved å omkomme da han ble feid ut av rapelltauet av et sløsjskred på Aiguille Verte. Men Andreas kom tilbake, og et par år og tusenvis av stupbratte høydemeter senere, var alle enige om at den hyggelige karen fra Luleå er verdens beste brattkjører.
– Dette kan fort misforstås, men jeg har nok en litt annen måte å se ting på enn mange andre. Jeg er overbevist om at det skjer noe når vi dør, at livet på en eller annen måte eller form fortsetter. Kanskje døden er som å drømme? Jeg elsker å drømme, det er en av mine favorittsysler, sa Andreas til meg da jeg intervjuet han etter en fantastisk trivelig tur på Glacier Rond i Chamonix.
Vi hadde ennå ikke funnet ut at vi delte (god) musikksmak, men han hadde gitt meg flere hyggelige tilbakemeldinger i bratthenget på Aiguillen, og han hadde losa meg trygt ned. Ingen hovering, ingen stjernenykker, ingen eplekjekkhet, men derimot masse fokus på at turen på at hjemmebanen hans skulle være trygg og hyggelig for meg som nervøs førstereisgutt.
Et par måneder senere kjørte han stupbratte Pain du Sucre i Chamonix, som ble den sesongens siste tur. Et par uker etter startet han –tradisjonen tro- påfølgende sesong i Sør-Amerika. Høstturene til den sørlige halvkula var viktige for Andreas. Langt unna sponsorene og medias hovedkvarterer i Europa og USA kom han seg bort fra maset og stresset jobben som profesjonell skikjører fører med seg. Men i fjor omkom kameraten Magnus Kastengren da han falt i eksponert terreng på fjellet Mount Cook på New Zealand da han var på tur med Andreas.
– Halvparten av vennene mine har omkommet de siste 10 årene, sa han til meg et halvt år tidligere.
Andreas var fullstendig klar over risikoen i det han gjorde -og gjorde mer ekstremt enn alle andre. Kombinasjonen av god psyke og et veldig realistisk syn på hvor farlig han faktisk levde var noe av det som skilte han fra vanlige folk, og gjorde han så uvanlig god.
Andreas Fransson kjørte utrolig mye på ski mens han levde. En drøss førstenedkjøringer over hele verden står på CV´en hans, blant annet den enorme sørveggen på Nord-Amerikas høyeste fjell; Denali i Alaska. Denne ruta har ingen kjørt etter han. Andreas fikk også gjort haugevis av førstenedkjøringer i Norge og hjemlandet Sverige.
Den 29. september 2014 omkom Andreas Fransson i en snøskredulykke på fjellet San Lorenzo i Chile, og verden mistet en av de flinkeste, mest jordnære og hyggeligste skiprofilene vi noen gang har hatt.
LES OGSÅ: Franssons regler
Min dag med Andreas endte i en enkel og hjemmesnekra film, hvor vi begge hadde stor gleder av både skikjøring på Andreas´ hjemmebane og dialoger på svorsk:
Salomon Freeski TV episoden Tempting Fear gir et grundig portrett av livet til verdens beste brattkjører:
