Derfor rømte oppdalingen Marit Rolvsjord til Sogndal

– Men seriøst Marit, storebror Are har jo klart å flytte tilbake?

– Ja, han gjorde det, men, eh… Are var lur og skaffa seg en kjæreste på den andre sida av fjellet. Men jeg endte opp med en som er herfra. Det er vel derfor jeg ble værende.

– Hvordan skjedde dette her egentlig?

– Bror Are begynte å studere i Sogndal først, og meldte om voldsomt mye snø og bra skikjøring. Jeg besøkte han, og da bestemte jeg meg for at jeg også ville til Sogndal, for så mye snø hadde jeg aldri kjørt. De tre første årene jeg studerte stemte det bra, da var det masse pudder. Men så ble det noen dårligere år, og i fjor var det helt ræva. Nå er det kjempebra, og litt uvanlig at det er bra både i Sogndal og Oppdal, for det bruker å være hver sin gang. Men ingenting er bedre enn at det er bra vintre begge steder, da slipper vi å være sånne klimaflyktninger. 

Dermed kan Marits fem åre eldre bror Are få den tvilsomme æren det er å sende søsteren fra fokksnøbygda til løssnøbygda. Are kan også få mye av æren for at lillesøsteren er en av landets beste frikjørere.

• Les andre intervjuer med norske skiprofiler her.

– Da jeg var liten var vi en jentegjeng som for sammen hele tida og kjørte skogsløyper i Oppdal. Men da jeg ble eldre ble de andre mindre ivrige, og jeg hadde ingen å kjøre med, for de andre kom så seint. Are og jeg var alltid på plass da heisen åpna klokka ti. Dermed måtte jeg bare henge på bruttern og kompisene, og det fikk jeg lov til. Han var sjukt snill, og jeg måtte bare henge på. Jeg fikk støtt høre at hvis jeg ikke kjørte de samme droppa som Are og vennene, var jeg ei pingle. Da var det bare å hoppe. Det var helt supert, men jeg har grått litt. En gang i skogen i vestsida i Hovden da jeg var ganske liten havna vi på et dropp vi ikke kom oss rundt. Are og vennene hoppa, og jeg sto igjen på toppen aleine. Da ropte Are at jeg måtte hoppe, hvis ikke var jeg ei jævla pingle - og da stakk han. Da lærte jeg meg å droppe.

Marit gliser og ler mens hun forteller om karakterbyggende dager med storebror på vindbehandla snø i Oppdal. Etter hvert fikk hun selskap av andre og like ivrige jenter utenfor løypene. Marit kjørte aldri alpint, men har hatt sesongkort i Oppdal så lenge hun kan huske, og hun var på alle fjella i hjemkommunen med fjellski, mor og far.

– Jeg kjørte en del med Bergljot Støer da vi gikk på videregående. Det var kult, for hun hadde kjørt alpint og har sjukt bra teknikk. Bergljot kjørte mest i parken, men en skade gjorde at hun måtte kjøre mer frikjøring, og det var bra for meg! Det var dritkult å kjøre med henne, jeg lærte veldig mye.

– Hvordan er ski-livet ditt nå?

– Ja ... Det er kjøle lettvint med en samboer som er like ivrig. I år skal jeg jobbe hele vinteren, så i år blir første sesong på lenge som blir helge- og kveldsbasert. Forhåpentligvis har jeg litt penger når sommeren kommer, og det er lenge siden sist. Men det er sjukt mye gira folk her, og ikke noe problem å få med seg folk på ski.

– Er det mange jenter?

– Ja, jeg vil nesten si jentene er i ferd med å ta litt over her i Sogndal, og det er tøft! Da jeg kom i 2011 var det ikke så mange jenter, men det har vært et markant skifte. Nå er det store jentegjenger både på topptur og i heisen, og de gønner på. Jeg vet ikke hva som har skjedd, men jentene vises mye mer og er mer frampå. Vi ser støtt jentegjenger som øver på backflip og 360. Dette har endret seg mye på de årene jeg har vært her.

– Hvordan er det å være jente i frikjøringsmiljøet?

– Artig! Det er kult å bli inspirert av både gutter og jenter. Jeg er så vant til å være eneste jente, jeg var det sammen med bruttern og kameratene hans, og på folkehøgskolen. Jeg har liksom alltid vært den eneste jenta. Det spiller ingen rolle om jeg kjører med jenter eller gutter, så lenge det er gira folk som vil det samme som meg og som jeg stoler på.

– Hvem inspirerer deg mest?

– Tja, si det du... Det er de jeg kjører ski med, folk som bidrar til å gjøre meg bedre. Her om dagen kjørte jeg med Ivar Løvik i Hodlekveskogen. Når han bare forsvinner nedover i kjempefart mens jeg må ta en pause, da kjenner jeg på at faen, jeg skulle vært like god som Ivar! Og neste gang er jeg bak Vegard, og tenker akkurat det samme. Uansett hvem jeg kjører med og hva slags nivå de er på, så er det noen som inspirerer. 

– Tror du noen har tenkt det du sa om Ivar og Vegard om deg?

– E aaaan itj! Haha, nei, det vet jeg ikke! Det er ganske vanskelig å tenke sånn da.

Etter en del år med fjellski og foreldre var det skiheis og telemark som gjaldt for Marit. Så var det direkte over på toppturstæsj med techbindinger. I dag er det uaktuelt for henne å bruke techutstyr i skiheisen.

– Det var noen år jeg bare kjørte på tech for det var det eneste jeg hadde, men det skal jeg aldri gjøre igjen. Det ble stor slitasje på tech-greiene samtidig som utløsinga er dårlig, så nå har jeg hatt dedikert heis-utstyr i flere år, og det skal jeg fortsette med. Jeg blir nesten litt trist når jeg ser folk kjøre med toppturutstyr i heisen! Eller, nei, jeg blir ikke det forresten, men jeg tenker at de kunne hatt det bedre liksom.

Selv om Marit trives på gammeldagse slalåmbindinger i nedoverbakkene, var det få begrensninger å spore i kjøringen hennes i filmen Bergtatt som hun lanserte sammen med Lisen Strøm og Ida Gunleiksrud i høst.

– Hvordan var det å være den eneste uskolerte kjøreren av dere tre?

– Ja - jeg har ofte følt meg litt annerledes siden jeg ikke har bakgrunn fra racing, som de fleste andre har. Det er stor forskjell på stilen, for eksempel Ida elsker fart, men for meg er ikke det like viktig, jeg er mer opptatt av lekne elementer og sånt. Jeg frykta jeg skulle være veldig underdog og komme dårlig ut, for Lisen og Ida har med seg racinghodet i fjellet også. Men da vi sto der tenkte jeg ikke mer på det. Vi snakka om det, at vi har ulik kjørestil og forskjellige måter å se ting på. Men det er bare artig, vi kom med ideer til hverandre i stedet for at det ble noe negativt. Det ble rett og slett bare kjempetrivelig å være på tur med Lisen og Ida.

• Les også: Marit Svarstad Andresen lever for at du ikke skal havne i snøskred

– Hvordan ble filmen mottatt? 

– Over all forventning! Vi satt igjen med en følelse av at folk kjente seg igjen og syns det var kult vi hadde fått det til. Mange sa filmen føltes ekte, og vi fikk blant annet skryt for at det ikke var ett eneste slowmotion-klipp i filmen. Filmen er jo hjemmelaget, Lisen jobba knallhardt for å snekre alt sammen, hun lærte seg klipping helt på egen hånd og gjorde en kjempejobb. 

– Har dere planer om mer?

– Det hadde vært kjempeartig, men vi har ikke snakka om det. I vinter blir det ikke, for Ida ødela korsbåndet i fjor og er ute denne sesongen. Vi håpa på et skikkelig puddersegment fra Sogndal, men det ble aldri forhold til det. Det ville vært kult og laga en episode med det vi ikke har brukt, sammen med nye shots fra Sogndal når forholdene er bra.

– Hvordan er det å leve med presset om å lage film?

– Ganske spesielt! Det er til å bli dritlei av egentlig, tanken på at folk har forventninger til noe du ennå ikke har laga er ganske slitsom. I Romsdalen ble det jag etter å rekke opp, for vi var litt sent ute i forhold til lyset. Det ble et kjøle stress for å komme seg på start, og det stresset er ikke så heldig med tanke på kjøringa. Men vi jobba med hverandre for å senke skuldrene og huske at dette bare er kjempeartig.

– Ble dere uvenner i løpet av arbeidet med Bergtatt?

– Nei, det gikk bra altså. Vi er flinke til å si fra, og noen ganger var det greit å ta seg en løpetur alene og få litt fri. Vi bodde oppå hverandre, og måtte være ærlige. Vi var veldig gode til å kommunisere i lag, hvis ikke hadde det nok ikke gått så greit.   

Før Marit dro fra Oppdal til Sogndal som fokksnøflyktning var hun en temmelig solid pianist og ving på håndballaget i hjembygda. I fjor gjorde hun et temmelig risikabelt comeback.

– Jeg spiller ikke kamper, er kun med på treningene, for knærne var det første jeg tenkte på da jeg begynte på igjen med håndball. Særlig før vi begynte med Bergtatt-innspillingen tok jeg det veeeeeldig piano. Men vi er ganske gode, og det er høyt nivå på både håndball og fotball her i Sogndal.

– Hva annet enn skikjøring gjør du?

– Buldring, klatring, stisykling og turer i fjellet. Jeg fikk skikkelig smaken på klatring sist sommer, og det skal jeg drive mer med.

Marit er utdannet lærer, og underviser i matte i 4. og 10. klasse på Kaupanger.

– Hvordan ser ski-framtiden din ut?

– Det spørsmålet får jeg ofte - særlig om vi skal lage mer Bergtatt. Men jeg skal ikke ha fri i vinter, og heller ha litt penger når sommeren kommer. Jeg spilte alle korta mine på en bra vinter her i Sogndal. Det begynte dårlig, og rundt nyttår tenkte jeg på å be om fri for å reise til Alpene et par uker, men så kom snøen hit, og da trenger jeg ikke dra noen annen plass.

– Når det er bra i Sogndal, er det da noen grunn til å være noe annet sted?

– Nei, når det kommer et ordentlig dump er det best her. Skogen er stor, og det tar tid å kjøre den opp. I Romsdalen i fjor innså jeg at vi ikke har tinder og store fjell på samme måte, men når våren kommer har vi Hurrungane, og dermed får vi alt i nærområdet her likevel.

– Syns du alt er like gøy? Blir du noen gang lei?

– Pudderkjøring er jo ganske artig da! Men når snøen blir omvandla på senvinteren og det er lettere å forholde seg til snøen i høyden, så er det utrolig fint. Jeg er litt godværs-skikjører, og koser meg veldig med påskestemning i fjellet. Bare sitte på toppen og vente på at fjellsiden skal bli perfekt tint av sola, det er fine dager!

– Blir du litt mett når våren kommer, eller er du like gira hele tida?

– Jeg har kjent på å være litt metta noen ganger. For et par år siden hadde vi en sykt bra vinter og det kom snø i fjellet i juni. Vi kjørte 30 centimeter fersk pudder i Hurrungane langt uti juni. Da var det greit med litt pause i juli, og jeg hadde ikke noe behov for Stryn det året. Men når vinteren har vært dårligere er jeg veldig gira på sommerski.

– Hvorfor er skikjøring så gøy?

– Jeg vet ikke... Det er vanskelig å forklare, men jeg er en person som liker å drive med det jeg kan.

– Men du må jo ha vært nybegynner en gang?

– Jo, men jeg kosa meg likevel. Jeg tror foreldrene mine har bygd godt oppunder at det skal være en sosial greie å være på ski. Hele familien spiste alltid lunsj sammen på kafeen, og sånt er jeg opptatt av fortsatt; Jeg liker å sette meg ned og ta av skoa litt. Det er en vanvittig god følelse når alt klaffer, når du treffer linja di eller lander det trikset eller droppet og kjører videre, den flyten og mestringsfølelsen er herlig da!

– Hvor i Norge er det kulest å kjøre ski? 

– Å jæven, det er vanskelig spørsmål. Altså, Romsdalen var dritkult. Men jeg vil ikke være noe annet sted enn Sogndal når det dumper, Hodlekveskogen er jo bare helt utrolig. 

– Hva med Oppdal?

– Påskekjøring er så sjukt bra hjemme. Å herje i Ådalen og Vangslia når det er sløsj er vanvittig gøy! Da koser jeg meg maks. Ja, det er kjempekult med pudder altså, men sløsj er så forutsigbart. Hvor som helst i Oppdal er konge på sånt føre egentlig.

– Blir du sint når du tryner?

– Nei, som regel flirer jeg! Ja, med mindre jeg slår meg da. Jeg ble litt forbanna da jeg tryna i Zillertal i fjor, men det var mest fordi jeg var redd for å miste skia. Men hvis jeg tryner og ikke rekker pudderbussen i Hodlekve, DET er krise.

• Se også: Nå kan du se hele Bergtatt

Lisen Strøm, skikompis – Marit er den blideste dama du møter på ski. Latteren smitter over på alle andre og den sitter løst! Marit gir bånn gass når det gjelder og kjører med en flytende smooth kjørestil som gjør at alt ser bra ut.

Ida Gunleiksrud, skikompis – Jeg hadde gleden av å være Marits faste følge på ski (og i livet for øvrig) en stor del av vinteren i fjor – og for en glede det var! Marit har en fantastisk evne til å få til mye kult til fjells og med ski på beina, uten jag og mas. Det tror jeg er en god oppskrift for å holde skigleden gående livet ut. Marit er dyktig til fjells og ikke minst rå på ski. Hun har en sånn kjørestil der hun bare glir avgårde oppå snøen – litt sånn lavt ned mot underlaget. Veldig kult. Tenker ofte på hvordan Marit kjører når jeg tenker at jeg skal sette noen ekstra stilfulle svinger. Hun bruker veldig korte staver, kanskje det er et trikset?

Are Rolvsjord, storebror – Marit og jeg er egentlig ganske like og hang mye sammen i heisen da vi var små, noe jeg syntes har vært utrolig morsomt. Hun ble med på alt. Marit har alltid vært sta, på godt og vondt egentlig, men det er sikkert en av grunnene til at hun har blitt så god som hun er. Husker godt da hun hadde veldig lyst til å droppe fonna i Skarbekkdalen som 14-åring med telemarkski på beina. Det var sjukt skummelt, men hun stod på toppen av fonna til hun gjorde det. Det var tøft! Jeg ser opp til all kunnskapen hun har tilegnet seg i løpet av de siste 10 åra, etter mangfoldige timer i fjellet.

Vegard Nes, samboer – Marit har generelt et smil om munnen, bortsett fra at hun er tidenes mest hangry person (en som blir sint av å være sulten, journ. anm.). Hun er glad i topptur når andre tråkker spor, og er kanskje Norges mest tekniske pudderkjører uansett kjønn. Godt gjort av ei som kommer fra fokksnøbøgda!