Kort oppsummering fra 20 år i upreparerte traseer med startnummer:
Toppen i den norske frikjøringseliten står foran sesongen der kjøringen i frikjøringskonkurranse forandres til det det alltid har vært ment og handle om – «filmruns» med lekenhet, fart og kontroll i kombinasjon med nye og tidligere uprøvde linjevalg.
Denne sesongen setter neste sesongs standard, og de er alle med på og forme sporten i retningen utøverne vil.
I FORM: Etter tjue år med konkurransen holder Cato Lægreid fortsatt koken. Foto: Jonas Adrian Lilleengen
Jeg har vært med i konkurranse- og frikjøringscenen siden Oppdal arrangerte frikjøringskonkurranser i Hovden (eller var det i Vangslia?) og satte standarden for hvordan RFC ble arrangert det første året i 2001.
Utviklingen fra hoppsving i 2001 – Full Launch (un)control i 2003 – til at den Norske Stolthet i telemarkteknikkens eleganse forsvant i jaget etter å utføre mer og mer aggressive svinger og ha stabil ankel, ide utvikles fra norske Linken-bindinger og videre med Scarpa T1/T2/T3 til NTN og plastikkstøvel med fleksindex og utløsningsmekanismer – vi har sett hele utviklingen i den norske frikjøringsscenen.
Fra Praceks 30 metersdropp til Tveitos backslapteknologi, Zachrissons svingteknikk og fart, til Barkereds stabilitet . Vi har hatt foregangsfigurer som Robin Fagerli & Terje Nordgård Larsen i nord til Lars Veen og PK Hunder i øst, Kjetil Håheimsnes for stilsetting fra vestsiden og klokkerene cork 360’er. Vi har sett Torjus Løvdal sette telemarksvinger i myk eleganse for så og knuse alle med fast hel i både jibbing og fjellet. De senere år har jibbemiljøet i Norge etablert seg som ett av de beste i verden, mye takket være gutta som begynte som ofret mye, og noen alt, i begynnelsen.
FLATSPIN: Cato i aksjon på Horgaletten. Foto: Jonas Adrian Lilleengen
Det har vært en reise med lærdom, motbakker, medvind og mestring - det har vært tjue år med personutvikling basert på en interesse for idrett. Jeg er ydmyk og takknemlig for at jeg har fått blitt med på reisen, overlevde lenge nok til og fremdeles kunne spenne fast skiene på bena og leke med datteren min i fjellet, og fremdeles levere på høyt, norsk nivå i konkurranse i en alder av 37 år.
Det er ikke gitt at det skulle gå sånn. Bekkenbrudd, knusingsbrudd i ansiktet, avrevne knær, kompresjonsbrudd i rygg, utglidninger, ben og armbrudd i flere fasonger, kragebein knekt to ganger og tre korsbåndoperasjoner.
Vilje om egne muligheter har holdt motivasjonen oppe lenge nok til å klare alle kampene, men det har vært tungt.
Norge har høy og god kvalitet i sitt konkurranse-segment innen ski og frikjøring, og jeg har vært heldig nok til og følge det hele siden 2001. Det kommer til og bli artig og følge gutta videre via videoer og bilder på nett, og trist (egentlig deilig) og ikke stå på toppen og holde på å bæsje i buksa av nerver sammen med dem.
Men denne sesongen skal jeg avslutte med et smil om munnen på start i hver konkurranse og et takk for meg til frikjøringsnorge. Dette er ikke en «siste tur» melding (!), men en «vi ses igjen i fjellet uten startnummer» -notifikasjon!
Derfor skal den sesongen nytes til sitt fulle i god form og med glede i hver en sving.
