Calum Macintyre: Brattkjører og klimaaktivist

Kanskje får du noen av svarene i denne saken.

En ting er sikkert: Calum Macintyre har mange skills.

Ett av dem er han kan sove på nattbusser. Når vi møter ham en førvinterdag på Landbrukets hus i Oslo, kommer han rett fra nattbussen fra Sogndal. Så skal han videre med nattbuss til Køben og derfra til London.

– Går det buss der? Hvor lang tid tar det?

– 25 timer til London. It’s not so bad. Men jeg kommer ikke til poste noe om det, gjøre noe poenget av det. Jeg vil ikke at folk skal tro at det er slik man skal forandre verden.

– Det kommer kanskje i intervjuet da.

– Det er OK.

Calum er på vei hjem.

– Sist jeg var hjemme i Skottland og skulle tilbake, fikk jeg mange spørsmål på grensa til Norge. Jeg har hatt søknad om permanent opphold inne i to år og ikke hørt noe. Jeg ble litt nervøs etter Ullevål-greia ... Men så fikk jeg søknaden innvilget heromdagen. Nå som jeg har opphold, bestemt jeg meg for å reise hjem et par måneder.

Her er en liste over steder du kanskje har lagt merke til Calum. Oppgave: Finn den som ikke passer inn.

1. I Fri flyt på et maraton av bratte fjellsider i Hurrungane

2. På Fri Flyt Film Tour i lyslinjefilmen til Vegard Aasen

3. I enkelte episoder fra Schirmer’s youtubekanal

4. På matta under Norge-Georgia under Ullevål.

Eller:

Det siste har du kanskje ikke sett, siden tv-kameraene knapt viste det.

Kjetil Rekdal som gjest live VG-studioet under kampen, hatet den sivile ulydighetsaksjonen fra Calum og Stopp Oljeletinga.

– Hva tenker du når folk blir sinte?

– Jeg har et eksempel: Jeg var hjemme i Skottland i fjor etter at to jenter hadde kastet suppe på et Van Gogh-maleri. Jeg gikk på pøbben med en venn. Vi har aldri snakket om klima før, enda han vet jeg er engasjert. Han sa: «Det er helt feil måte å gjøre tingene på, jeg kommer aldri til å forholde meg til en jente med rosa hår som kaster suppe. Jeg vil heller støtte tradisjonelle organisasjoner.» Så spurte jeg han om når han gjorde det, støttet de organisasjonene? «Well, never».  Det er poenget. Vi snakket om det. På pøbben. Vi ville aldri hatt den samtalen om klimaet om ikke samtalen hadde blitt pushet fram av de jentene.

– Hva med tanken om at dere driver folk vekk fra klimasaken?

– Du trenger ikke overbevise alle. Etter landskampen kom det 50 personer på et møte i Sogndal. Og det er de 50 som skal forandre samfunnet. Og de kom fordi det er interessant når folk bryter normene i samfunnet.

Hvor kommer engasjementet fra?

Hvorfor potensielt spolere deler av brattkjøringsesongen med en 2-dagers rettsak i London i mars for å ha gått sakte for klimaet?

Da kan man følge to linjer i Calums liv – den ene går mange tiår tilbake, den andre begynte en novemberdag for to år siden.

Vi tar den historiske først:

Les også

Historien bak lysene i Jotunheimen

En skiløper med hodelykt lyser opp toppflanken på Store Ringstind. Lyden av stålkant mot is fyller lydrommet i Hurrungane fullstendig i den ellers så stille vårnatta.

–      Jeg kommer fra en politisk engasjert familie.

– Min far ledet en av organisasjonene i Skottland som var sentrale i kampen for å få innført allemannsretten der. Jeg har fra jeg var helt ung sett hvordan aktivisme kan forme og forandre politikken i et land. Allemannsretten i Skottland er veldig inspirert av hvordan den er utformet i Norge, delvis fordi min far tok med familien til Norge hver påske. Jeg kunne dra ganske tydelige linjer til hvordan min far jobbet. I Skottland er landeiere litt som oljeindustrien i Norge – de er en maktbase representert i alle utvalg og styrer. Det er derfor vi ikke hadde hatt allemannsretten. Så jeg så behovet for å jobbe mot oljas gjennomgripende makt.

Calums klimaengasjement har vært langvarig. Blant annet er det deler av grunnen til at flyttet til Norge i 2015.

– Jeg kom til Norge for å ta en master i Climate Change Management, og var veldig motivert. Men for mange andre var det bare en måte å bli noen ekstra år i Sogndal. Jeg opplevde egentlig at jeg fikk nesten ingenting fra den masteren. Det var ingen som ville stille de store spørsmålene.

I disse årene var Calum blant annet sentral i Protect Our Winters i Norge, sterkt inspirert av en annen splitboarder, Jeremy Jones. 

Og slik kunne denne historien ha fortsatt, med bratte linjer i Hurrungane i og hyggelige foredrag på topptur-festivaler.

Men så kom det en novemberdag i 2021.

– Jeg holdt foredrag for Protect Our Winters rundt om i landet. Jeg hadde en linje i foredraget som lød: «Om verden blir mer enn to grader varmere, vil en milliard mennesker opplevde ekstreme utfordringer innen 2100». Jeg sa den linja om og om igjen under foredragene, og var ganske nonchalant. Men når jeg kom til den linja på det siste foredraget, i Sogndal, hadde jeg denne ... Jeg begynte nesten å gråte. Jeg kunne nesten ikke fortsette. Jeg fikk en erkjennelse av at å holde foredraget og gjøre den typen kampanjer ikke var nok. Det var veldig viktig å gjøre mer.

Les også

– Medgang og motgang, vær og «dad jokes»

Prosjektet har fotografert skikjøring i mørket på ti ikoniske norske fjell, fra Jotunheimen i sør til Senja i nord. Nå kan du se film fra Light Lines på Fri Flyt Film Tour.

– Hva tenker du om tradisjonelle miljøvernorganisasjoner?

– Mange av de har gjort mye av det samme i 40 år, og det har egentlig skjedd så mye endring i politikken. Ikke i nærheten av hvor endring mye som trengs. Men jeg var lenge veldig skeptisk til den type sivile ulydighetsaksjoner hvor man forstyrrer offentligheten (her bruker Calum «disrupt the public» på engelsk, red.anm.). Det tok meg mye tid og lesning før jeg skjønte teorien bak de mer radikale ideene.

– Hva er teorien?

– Ting har ikke bare blitt gitt til oss før. Stemmerett, fem dagers arbeidsuke ... Det er ikke bare sånn at myndighetene bare ga oss det. Man må kjempe. Historisk sett ofte med sivil ulydighet. Men det lærer man ikke på skolen. Det jeg har innsett er at det politiske systemet er rigget slik at fossilindustrien har mye makt. Man kan gjøre så mange individuelle ting man vil, som nå som jeg tar buss til London, men så lenge makten til fossilindustrien sitter så dypt (entrenched, red anm). i Norge, vil du ikke få gjort noe med klimaproblemene. Store kampanjer mot entrenched makt har historisk sett ofte brukt sivil ulydighet. Mange sier: Hvorfor blokkerer dere ikke oljeinfrastruktur? Vel, det er ikke spektakulært, det skaper ikke noe engasjement, det bryter ikke normen, det åpner ikke noe rom for en samtale.

– Hva med kritikken fra for eksempel Skal vi Danse-deltagere om at det er farlig – at utøvere kan bli skadet i aksjonene?

– Det går mye tid til planlegging for å sikre at aksjonene er så trygge som mulig. Men noe risiko vil det være. Vi gjør det ikke for moro. Vi gjør det fordi vi føler sterkt at myndighetene ikke gjør nok, og fordi allmenheten ikke bryr seg, så vi må gjøre noe og ta risikoen for å nå ut til folk. Jeg tror ikke folk innser hvor mye tid vi bruker på planlegging. Altså: Skal vi danse – om de opplevde det farlig, kan de bare slutte å danse. Folk sier at vi er en fare for demokratiet. Vår tanke er at du må engasjere deg i demokratiet for at noe skal skje med klimaet. Vårt mål er å skape en samtale i samfunnet.

– Det opplevdes mye mer skremmende å løpe ut Ullevål enn noe jeg har gjort i fjellet. Nervene er helt sjuke.

Les også

«Skrik-aktivistene burde få støtte fra det norske skimiljøet»

Vi i skimiljøet må begynne å vise vår støtte til aktivistene som forsøker å vekke oss fra den kollektive apatien som dominerer i møte med klimakrisen, skriver Calum Macintyre.

– I fjellet forventer jeg ikke at noe skal gå galt. Når jeg kjører om morgenen for å kjøre en stor linje, der man kan dø, har jeg aldri en dårlig følelse i magen. Men når man skal løpe ut på matta ... Du vet du putter deg i situasjon du vet vil bli kjip. Jeg visste om den planen lenge på forhånd, så følelsen bygde seg opp. Det var ganske forferdelig. Det var ikke kjekt i det hele tatt. Så lurer man på om politiet vet om det og vil stoppe aksjonen før den skjer ...

– Hadde dere bestemt på forhånd hvilket øyeblikk dere skulle løpe ut?

– Nei. Vi hadde satt en tid. Om vi bare skulle kjenne på når det føltes rett, ville det være for lett å ikke gjøre det.

Nå deler Calum tiden sin mellom skimiljøet og aktivistmiljøet.

– I skimiljøet har det ofte vært snakk om «om vi ikke gjør noe snart, vil vi ha færre skidager om 30 år». Jeg synes det er ganske vanskelig å connecte med sånne grunner. Det kommer sikkert til å være ergrende, men det er ikke noen big deal. Skimiljøet er ganske selvopptatt. Se på meg, jeg skal kjøre den linja her ... Folk fra privilegert bakgrunn, slik skikjørere ofte her, har ofte aldri opplevd å måtte slåss for noen rettigheter. Jeg sliter litt med det. Da jeg først kom til Sogndal, ville jeg bare kjøre og bli del av miljøet.

Med tiden har det forandret seg litt.

– Med klimaengasjementet kjenner jeg en dypere mening. Mer enn å ha det moro og se kul ut. Samtidig er det også ganske kjekt å bare dra og klatre is med venner, å kunne ha det miljøet der også, hvor det ikke er det samme emosjonelle påkjenningen som i aktivistmiljøet.

Les også

På skitur til Skottland

I eit forsøk på å finne eins eige frie hjarta var det ein stad som blinka på kartet. Me såg til ei øy i vest for å finne fram til den same fridomen som Mel Gibson fann – med ski og snøbrett i bagasjen.

– Med klimaengasjementet føler jeg at jeg kan gi noe tilbake til samfunnet. Selv om mange sikkert ikke ser det sånn.