«Pappa var den som kjørte meg til de fleste treninger. Han kjøpte inn materialer på Biltema og sveiset rails som jeg kunne trene på hjemme. Han monterte lys rundt om i hagen så jeg kunne trene om kvelden, og fikk tak i kunstgressmatter på salg som jeg kunne skli på om sommeren. Han bygde hopp av paller som han fikk gratis på Plantasjen, og fant bord og stoler i containere som jeg kunne bruke i treningen. Han var sjefen for Team Ruud. Øivind Ruud, min pappa.»
Slik begynner kapittelet «Pappa» i Birk Ruuds nye bok «Kunsten å fly», som lanseres førstkommende mandag, 9. oktober.
I april 2021 gikk faren bort av kreft. I boken forteller Ruud åpent og varmt om det å miste faren:
««Birk», sier pappa med tung røst.
«Jeg har fått vite at jeg har lungehinnekreft. Det er alvorlig.»
Jeg skvetter til. Jeg klarer ikke å få frem et ord og legger armene
rundt ham, og holder så hardt jeg klarer.
«Kommer du til å bli frisk igjen?»
Han rister på hodet. Det føles som om jeg mister ham der og da.»
Videre skriver Ruud om maktesløsheten av å ikke kunne gjøre noe for at faren skulle bli frisk.
Han forteller hvor viktig faren har vært for hele familien og hvor viktig det var for faren at alle hjemme fortsatte livet, selv om han var syk.
Samtidig som Birk måtte håndtere pappaens sykdom, skulle han også forberede seg til OL –og allerede da hadde han bestemt seg for å prøve og ta OL-gull.
Les også: Birk Ruud: – OL i 2030 blir mitt siste
«Kunsten å fly»
«Følelsen av å falle. Ned gjennom luften, mot bakken. Den følelsen er jeg oppslukt av. Når jeg faller, er jeg helt avslappet, som en astronaut som vektløst svever med. Da får jeg en ro i kroppen. Det er en blanding av adrenalin og lykke.»
Han skriver detaljert om fascinasjonen av å være i lufta. Om hvorfor han alltid søker seg oppover. Om hvorfor han hører hjemme i høyden. Om det å ha kontroll.
For Birk var det nemlig en ting som gjorde at han fikk superkrefter: trampolinen han fikk da han ble tre år.
Med en gang han satte føttene på trampolina, visste han at det var her han ville være. Å hoppe og fly var det morsomste han visste.
Dette skulle bli starten på det som senere utviklet seg til Birks Trampcamp – hvor han ønsker å gi tilbake til de unge, ved å vise at alle kan ha det gøy uavhengig av fysisk evne og bakgrunn.
Ned på jorden
Birk skriver om hvordan det har vært å kombinere skole og idrett – og om støtten hjemmefra. Han skriver også om hvordan det har vært å komme tilbake til skolegården etter lange reiser med landslaget – om følelsen av å være på toppen av verden, for så å komme tilbake til virkeligheten.
– Bokprosjektet har vært som terapi for meg, sa Birk til Fri Flyt tidligere i år.
Birk skriver om hvor viktig det er å finne de gode verdiene i livet – og han tar med leseren på dette.
Vår filmanmelder mener Hedvig Wessels nye film er banebrytende:
