Jeg leste innlegget til Astrid Paulsson, og hørte tilbakemeldingen fra publikum på filmtouren i år om at det var for dårlig representasjon av jenter i skifilmer i høst. Til Fri Flyts forsvar hadde de kjøpt rettigheter til å vise en film med flere norske jenter enn gutter. At den ikke kunne vises på grunn av skogbrann, eller det amerikanske jurister kaller an Act of God, kan vi ikke klandre dem for.
Men jeg er helt enig med Astrid på generell basis. Jeg skulle ønske det var flere jenter bak kamera, flere jenter foran kamera og flere jenter til fjells generelt. Fjellet er for alle, og skikultur burde formidles fra alle synspunkter.
Astrid vil løfte spørsmålet om hvordan vi kan øke synligheten til og involvere flere kvinner i industrien. Først må jeg gi honnør til Hedvig Wessel og Tonje Kvivik som begge har etablert seg som skikjørere på internasjonalt nivå, og presterer profesjonelt bedre enn langt de fleste profesjonelle mannlige skikjørerne i Norge. Hedvig hadde til og med en backup-edit da skogbrannen inntraff, men fordi Fri Flyt trengte en langfilm falt valget på Wavy, hvor den eneste kvinnen var Merrick Mordal som bare var innom lerretet i 15 minutter.
Det er helt rått det Hedvig og Tonje har fått til, for det er sant som Astrid skriver at skiindustrien er mannsdominert. Per i dag har jeg jobbet med to kvinnelige stillfotografer blant flere titalls menn, ingen kvinnelige filmfotografer og jeg har selv sett kvinner få mindre betalt enn menn for samme arbeid på ski. Freeride World Tour innførte ikke like premier før nylig, og kvinner får fortsatt ikke like mange plasser som menn.
På filmproduksjonssiden ser det enda verre ut. MSP, TGR, Level 1, PBP (R.I.P.), The Bunch, Ranglefant, Field Productions og mine egne produksjoner. Alle har til felles at de ble startet av en kompisgjeng som sakte profesjonaliserte seg. Når alle disse gjengene stort sett bestod av gutter er det kanskje ikke så rart at jenter er underrepresenterte.
Det er synd at profesjonaliserte guttegjenger dominerer industrien, men det er også her muligheten ligger. En gang var disse gjengene naive tenåringer som ville leve skidrømmen, uten noen klar idé om hvordan de skulle få det til. Vi må her se på mekanismene for profesjonalisering, og finne ut av hvordan flere kvinner kan dra i de riktige spakene. Ski og snowboard er (heldigvis) ikke fotball. Det finnes ikke noe mannsjåvinistisk motstykke til NFF som aktivt undertrykker den kvinnelige siden av skikultur (Morgenbladet gjorde en god artikkelserie om praksisen hos NFF). Skifilmen er fortsatt fri. Fjellene står der for alle. Jeg er det beste eksempelet på at hvilken som helst idiot kan få det til - om man vil det nok.
Min erfaring er at man først må gjøre jobben, deretter kan man begynne å ta betalt for den. Du må kjøre ski på internasjonalt relevant nivå og produsere film på Internasjonalt relevant nivå - deretter kan du begynne å se deg om etter jobb
Dette høres kanskje ut som en umulig Catch-22: Først må man lage film, så kan man få penger til å lage film. Kunnskapen til å lage film er imidlertid gratis tilgjengelig på nett, hvor man også har en gratis plattform å vise den på. Engasjerer filmen sprer algoritmer den til publikum uten at man må i møte med en eneste distributør. Offentlige filmveksthus landet rundt tilbyr utstyr og kompetanse til gryende filmskapere, og gode kameraer har aldri vært billigere. Skikjøringen må man finne ut av med knall og fall (skriver jeg med tre brudd i hånda, et knekt kinnbein og en avrevet akilles).
Det er ingen skoler eller andre institusjoner som i dag kan gi deg en jobb i skifilmindustrien. Det tenker jeg er en god ting! Det fine med fjell og gratis kunnskap er at hvem som helst kan dra nytte av det - uansett kjønn og hudfarge. Sosioøkonomisk status er en annen historie.
Når man så begynner å få betalt småpenger for små prosjekter kan man deretter reinvestere alle de pengene (og alt du får i studielån og i lønn fra alt for mange deltidsjobber) i nye prosjekter som forhåpentligvis blir bittelitt bedre. Jeg vet ikke om noen skifilmproduksjoner som ikke startet på denne måten. Dette er ikke musikkindustrien med millionforskudd og plateselskaper som er villig til å satse på noe som kanskje blir stort. Alle kontrakter jeg har sett forhandlet har vært basert på hva noen har levert, ikke hva de kanskje kan levere.
Her kan det selvsagt være det finnes et glasstak jeg ikke er klar over som mann. Hvorfor ble det ingen oppfølger til Bergtatt? Hva skjedde med webserien Linn-Cecilie og Anja jobbet med etter Supervention? Hvorfor holdt ikke Turtrusa noen år til? Hva hadde skjedd om man satset litt lengre og utviklet seg litt mer, med klare ambisjoner om profesjonalisering?
Profesjonalisering da forstått som at man produserer innhold som når bredt nok til at man oppfyller kravene til forretningsmodellen som dominerer skikultur: Markedsføring. Et gjennomsnittlig forsøk på markedsføring på nett leder til salg i mindre enn 1 av 100 tilfeller. Man må derfor nå et enormt publikum før det skal gi mening for bedrifter å legge penger i skifilmproduksjon.
Her kan vi se på filmene Astrid dro frem. Intense Theraphy har i skrivende stund 681 visninger på YouTube. The Uninvited fikk 20 000 visninger på første film og 60 000 på oppfølgeren. Jeg måtte produsere ti ganger så mye film og nå ti ganger så stort publikum som Kimura, hver vinter, før jeg kunne gjøre en jobb ut av det.
Noen får det til, alene eller sammen med etablerte aktører: Tatum Monod, Hedvig Wessel, Tonje Kvivik, Michelle Parker, Christina Lusti, Malou Peterson, Kajsa Larsson, Honourable mention: The Blondes og nylig pensjonerte Angel Collinson. Det finnes åpenbart et rom for kvinner i skikultur, og vi må kollektivt sørge for at det blir større.
Størsteparten av den jobben må likevel gjøres av de som ønsker å tre inn i det rommet. Arbeidet med å bli og være skikjører og skifilmskaper er beinhardt. Det har sendt flere menn enn meg inn i seriøs mental sykdom (heldigvis har både jeg og de jeg kjenner løst akkurat det). Så det er ingen grunn til å tro at det skal være noe mindre brutalt for kvinner. Men jeg håper at flere har lyst å gå den tidvis utrolig kjipe veien, for gevinsten på den andre siden er en drøm. En guttedrøm, og en jentedrøm.
