«Glomfjord hadde alt Field ønsket seg»

Filip Christensen (28) husker ikke hvordan han havnet her.

– Er det ryggen?

Supervention 2-regissøren ligger rett ut på Glomfjordfjellet og svarer ikke.

Det banker inne i hodet hans. Årsaken til hodepinen er ikke skyene (Field vil ha sol), eller vinden som blåser opp så snart solen titter frem (kjørerne trenger lite vind på det store hoppet). Heller ikke flybillettene til Alta som koster 7000 kroner stykket og det faktum at Christensen skulle hatt 10 filmfolk i Finnmark om tre dager.

Nå er det utøveren Filip Christensen som ligger der i smerter fordi han feiget ut på kanten av et lite hopp bygget for å få opp humøret i gråværet. 540 ble til en 450 og kroppen slo som en pendel i bakken. Et hode uten hjelm var det siste som traff snøen.

Det er vår i Glomfjord i Meløy og et halvt år før Fields største filmprosjekt ble vist på kino. 12 millioner kroner og et betydelig antall årsverk over to år, ble til kinofilmen «Supervention 2», som hadde premiere på Colosseum 28. oktober.

Men selv husker jeg hvorfor Field er her. Til akkurat denne reportasjen tillater jeg meg som journalist å tre inn i teksten. Det var tidlig på året i 2013 da telefonen ringte.
– Hva tror du om Glomfjord?
Det var Even Sigstad som spurte. Sammen med resten av gjengen i Field Productions var han i full gang med å lage «Supervention 1» og lette etter det riktige stedet for den store parkshooten. På Strandafjellet hadde de allerede vært flere ganger. Nå ønsket de noe nytt og enda mer spektakulært. Helst i Nord-Norge.

Narvik? Nei, der var Chaoz Productions for noen år siden. Lofoten? Ja, men for risikabelt med tanke på snøsikkerhet. Tromsø? Nei, det funket ikke helt.

Og omtrent der stoppet listen over kjente kystnære alpinanlegg hvor et hopp med historiske dimensjoner kunne bygges.

Eller vent litt.

Hva med Glomfjord? Har ikke den lille fjordtarmen like nord for polarsirkelen et alpinanlegg?

– Gjør det. Det blir fantastisk, svarte jeg og la til et råd, basert på erfaringer fra barndommen – jeg er vokst opp med Glomfjord som nærmeste anlegg:

– Ikke stol på tråkkemaskinen!

Sigstad og parkbygger Emil Fossheim (28) hoppet på flyet, kjørte 14 mil langs Fylkesvei 17 fra Bodø, satte seg på stolheisen og fikk motorisert skyss opp til Tverrfjellet, 949 meter over havet.

Den perfekte helningen, utsikten, de omkringliggende fjellene og snøsikkerheten kom i tillegg til sjarmen et dugnadsdrevet skisenter bærer med seg.

Glomfjord hadde alt Field ønsket seg. Men hvordan skaffe en ny tråkkemaskin, til et av Norges mest perifere skisenter, på bare noen ukers varsel?

Hjelpen kom fra Vestlandet. En tråkkemaskin brukt under freestyle-VM i Myrkdalen gikk en usikker fremtid i møte. Field kunne låne den, og maskinen ble klargjort for sending nordover. Så kom kontrabeskjeden. Tråkkemaskinen ble plutselig solgt, og Fields Glom ord-prosjekt i 2013 måtte avlyses.

2016: – Det er det sjukeste jeg har sett, sier Tiril Sjåstad Christiansen og ser utover Norskehavet akkurat der Helgelands skjærgård møter Saltens vinterlige råhet.

X Games-vinneren står på samme sted som Sigstad og Foss- heim stod 3 år tidligere.

– Fy fader for et sted. Jeg skulle hatt med toppturskiene, sier Christiansen og nynner ”I`m in love with this place”.

Akkurat den følelsen er kjent for meg. Den samme kraften som i disse sekundene gjorde noe med følelseslivet til Tiril har revet i meg siden jeg var et lite barn. Det var her jeg slet ut telemarkskiene og det var her jeg helg etter helg bygde hopp til twin tip-skiene. Gjennom mørketiden ble lystimene desperat utnyttet i fjellet mens jeg så inderlig ønsket at Jon Olsson og de andre skilmikonene skulle komme og vise hva som er mulig å gjøre på ski i akkurat disse fjellene.

Samtidig var det en følelse av usikkerhet. Var egentlig mine fjell så gode? Jeg hadde jo ingenting å sammenligne med. Kanskje alle andre fjell var bedre. Til slutt skrev jeg et leserbrev i Fri Flyt, inviterte alle som ville på besøk og signerte med ”Meløyalpenes konge”. Nå, nesten 15 år senere, har de kommet. Verdenseliten. For å gi svaret på hvor gode disse ellene egentlig er.

Da lånet av tråkkemaskin gikk i vasken dyttet Field sitt Glomfjord-prosjekt til neste film. Til slutt ble det Lofoten alpinsenter som lånte ut en av sine sine tråkkemaskiner. Opp på lasteplanet, ut på veien, inn på ferga, over Vestfjorden og opp på Glomfjord fjellet. Ikke for å bygge et parkhopp, men for å bygge et stykke hvitt ingeniørkunst på høyfjellet. Nå har alpinsenterets dugnadsgjeng dyttet snø i 15 dager.

Det er like mange dager som stolheisen var åpen hele forrige sesong. Da ideen om Fields giganthopp ble presentert for anleggets daglige leder følte han en krypende følelse av skrekkblandet fryd. Jo visst hadde det vært flott å se akrobatikken høyt over Glomfjorden, men Hans Ove Horsberg Hagen (42) visste så inderlig godt hva et hodeløst prosjekt kunne føre til av slitasje på maskiner og dugnadsgjeng. Noen kalte ham pessimist.

– Vi har ikke en profesjonell stab som kan serve et filmteam og byggingen av et så stort hopp mange kilometer fra nærmeste vei eller heis, sa han.

For innbyggerne i Glomfjord er Stolheisen som en institusjon å regne. Det er med stolthet 35 frivillige tilbringer lange dager i heisbua og kronglete skrutimer ved motoren.
Helt siden Hydro åpnet den første heisen i 1951 og direktør Føyn selv tok første stol opp, har heisens 372 høydemeter vært identitetsskapende for bygda. Enhver forelder med skiinteresserte barn tar sin tørn i dugnadsgjengen.

– Det er det som driver oss. At ungene skal få muligheten. Egentlig er vi bare en amatørgjeng som driver en liten bakke på egen risiko. For kommersielle anlegg ville en slik filmshoot gitt reklame av høy verdi, men vi er ikke kommersielle og reklamen er kanskje ikke så mye verdt for oss. Jo bedre det går jo større press blir det på dugnadsgjengen, sier Hagen.

Da han tross sin skepsis sa ja til Field var det eventyret som fristet. Det er tross alt slike øyeblikk dugnadsgjengen jobber for å skape. Gode minner som lokalbefolkningen kan være stolte av.

– Si ifra hvis de skal hoppe, sier Filip Christensen og knekker nakken opp og ned fra sitt gedigne kamera som en lynkjapp sort spurv.

Han vil ikke gå glipp av hoppets jomfrutur. De innleide skuterne på henholdsvis 600 og 800 kubikk hviner i store sirkler rundt hoppet for å frakte skikjørerne til topps. Uten de sorte gummibeltene blir det umulig å få flyt i hoppinga her oppe hvor det ikke finnes skiheis. Mens kjørerne undrer seg over hvor stor fart som trengs for å forsere flaten presser tåken seg ned rundt hoppet.

– Blir ikke flatere lys enn dette, sier Christensen mens han prøver å skille kulen fra hoppkanten.

Så får plutselig Jesper Tjäder den godfølelsen han trenger for å ikke bremse ned fra sine 80 km/t når den seks meter høye kickeren reiser seg foran ham. 27 meter flate kommer til syne under skiene og han har akkurat spurt seg selv ”hva er det verste som kan skje”?. Svevet, flyten og hang-timen. Det kjennes bra. Han kommer over kulen.

PK Hunder synes det ser skummelt ut og sier det bare får briste eller bære. Kjørerne får for første gang kjenne at dette meget mulig kan være en arena for store triks.

– YOHHHOOOOO, roper Tiril Sjåstad Christiansen mens hestehalen flyr gjennom lufta.

Så trekker skyene plutselig innover fjorden og både filming og skikjøring utsettes igjen. 

I takt med dagene som går uten at kjørerne får sin første session, stiger frustrasjonen til fjells. Været tillater ikke mer enn et par hopp om dagen. Noen dager får de ikke hoppet i det hele tatt. Kjørerne blir slitne og lei av korte netter etterfulgt av lange dager på fjellet uten at de får kjørt ski. Foreløpig vet ingen med sikkerhet hva som er mulig å få til på hoppet, og Filip Christensen sjekker fremdeles sas.no hyppig på mobilen, for å se om flybillettene til Alta har blitt rimeligere.

Det har blitt en vane for hele crewet å stå klare ved heishuset grytidlig om morgenen, lenge før nattskiftet i Glomfjord industripark er over. Nå er til og med helikopteret ankommet og piloten sover på ”aggressive standby”.

Også i dag ser værmeldingen lovende ut og første lass med kjørere og lmfolk er allerede ved hoppet. Det er nå det skal skje. Av erfaring fra filminnspillinger på Strandafjellet vet de at det kun trengs én hel session for å lage god lm. Christensen står klar som neste mann i skuterkøen når det spraker i sambandet. – Front mot front. Skuterne har kræsja. 600-en er gåen, sies det på en skurrete linje.

Christensen ser matt på de andre filmfolkene. Forståelsen er fraværende når beskjeden oppdateres på neste sambandsmelding.

– Jeg har jævlig dårlige nyheter. 800-en har knekt fjæringa foran. Ved sammenstøtet fløy Lasse Nyhaugen i en salto over den lokale hjelperen Øyvind Gjersvik. Gjersviks briller ligger knuste igjen og bensinkanna har en 50 meter lang luftetur på samvittigheten. Snøen er grønn nå, understellet knekt og Gjersvik skulle så intenst ønske han ikke hadde trådd ut av senga denne morgenen.

Samtidig står kjørerne klare ved det nyshapede hoppet under solstrålene. Det snakkes om Murphys lov.

Sju timer senere klapper Filip Christensen folk i gang på toppen av Tverrfjellet. Han synger en sang som Aleksander Aurdal mener må være hentet fra en afrikansk menighet. Røde Kors har kommet filmproduksjonen til unnsetning med sine skutere mens Christensen håper forsikringen også dekker frontkollisjoner i villmarken.

Flymeterologen sier været skal lette ved 18-tiden og hoppet shapes for 8. gang i dag. Hver gang har snøvær ødelagt håpet om at det er nå det skal skje.

– Jeg tror det blir fett vær i dag. Litt sånn Mordor-stemning, sa Christensen for mange timer siden. Nå ber han bare om at innsatsen skal bli til noe mer enn et godt forsøk.

For han føler ærlig talt ikke de kan prøve så mye hardere enn hva de har gjort den siste uken. Dette er alt de har å gi. Preppemaskinens fløyelsspor er dekket av kystpudder.

Fordelen med snøværet er at hoppet ligner mer på tidenes største backcountry kicker enn et overdimensjonert parkhopp.

– Nå kommer det! Nå kommer sola, roper Bråten med dopapir i lomma og kort vei til nærmeste snøfonn, når nøden blir for stor. 

Mens Field Productions feirer sin første hoppsession i Glomfjord med selskapets mest usunne dagligvarehandel noensinne (fire pappesker til 5400 kroner) og Tiril Sjåstad Christiansen steker fire frossenpizzaer i samme ovn, kikker Rudi Eliassen (35) ut av vinduet fra heishuset.

Han er en av de ivrigste i dugnadsgjengen. Pusten går tungt mens fingrene ruller en Tidemann Rød 3. Øyelokkene over arbeidsdressen med Yara- og Glomfjord IL-logoer er tunge.
– Av og til kommer det folk hit fra Bodø. Som regel ser vi på dem at de ikke er fra kommunen, sier Eliassen.

Dagens billettslag havnet på 80 billetter. De fleste skulle opp for å kikke på det nye store hoppet.
– Jeg kjenner det det har vært ei lang uke. I går var jeg så sliten at jeg ikke klarte prate med kjerringa når jeg kom hjem, sier Eliassen og gruer seg til natta.

Enda en morgen må han opp kl 04 for å kjøre heis for Field før han stresser videre på jobb. Langs veggen står 13 thermokopper for kaffe og en sjekk fra Sparebanken Nord-Norge på 500 000 kroner. Eliassen slikker på rizzlaen.

– Jeg skal være glad når tirsdagen er over. Da er det ferdig.

Til slutt fikk Field de to sessionene de måtte ha fra Glomfjord. I løpet av ni dager ble det en kveld og en formiddag med skikjøring. Det er alt som skal til for å feste neste års skitriks til film. Der og da visste ikke Filip Christensen hvor mye penger som hadde gått med til Glomfjord-prosjektet. Tråkkemaskintimer, flyreiser, leiebiler, 10 kameramann med filmutstyr, helikopter og alt annet som en lminnspilling krever koster penger. Mye penger.

Da han senere gikk gjennom utleggene viste det seg at utgiften hadde presset seg opp mot en million kroner. Noe som gjør Glomfjord til selskapets dyreste shoot noensinne. Litt tidligere i uken, før alle visste at dette kom til å gå bra og de fleste hadde vært våken alt for lenge, sto lineproducer Espen Kristiansen på Skihytta og stekte pølser til de trøtte atletene. Mannen som mer enn noen har kontroll på logistikken i Field kikket bort på fjellene og undret over hvorfor de ikke har besøkt Glomfjordens fjell tidligere.

– Dette blir nok vår siste skifim. Vi må ha egne liv. I lengden går det ikke å holde på sånn her. 

Se flere bilder nedenfor: