10 oppslukende dokumentarer du bør se

God fornøyelse.

Brettkontroll (2007) – Emil Trier/Lo-Fi/Hi-Brow Production 

«Fra å gjemme meg i Frognerparken til å skrive autografer i Sunndalsøra». Slik beskriver skater og musiker Andreas Grøtterud (Kung Fu Girls og Bonk) livet da skateboard gikk fra ulovlig til lovlig i mai 1989.

Fra 1978 til 1989 var det totalforbud mot å importere, selge og kjøre skateboard i Norge. Et forbud begrunnet i skadestatistikk fra USA, og iverksatt av myndighetene for å forebygge det de fryktet kunne bli en skadeepidemi. 

I 2023 er det absurd å se Brettkontroll og i det hele tatt forstå at skateboard kunne bli forbudt. Filmen viser på en god måte hvor tullete forbudet var, gjennom å snakke med de som forvaltet lovverket under forbudstiden. For de sliter selv, i retrospekt, med å ta inn over seg hvor merkelig det hele var. 

– Forhistorien var ut fra de mest idealistiske motiver. Men så tar samfunnsutviklingen en annen vei, erkjenner Kjersti Craver, tidligere ansatt i Forbrukerrådet. 

Utover 80-tallet ble det gitt dispensasjon til å skate på bane hvis du var medlem av en klubb. Slik ble forbudet omgått på elegant vis. Da noen av skaterne trakk fra rampen bak Monolitten i Frognerparken, begynte å skate i selve parken. Bymiljøet rundt ble miljøet mer synlig. Det samme ble konfrontasjonene med politiet. Streetskatingens begynnelse i Norge ble også begynnelsen på slutten på skateboardforbudet. 

9. mai 1989 ble forbudet opphevet, og skating eksploderte over hele landet. Med det fulgte hyperkommersialisering av kulturen med blant annet bladet Skate Board, utgitt av Se & Hør. 

«Det der var pinlig altså. Det var vel omtrent da jeg sluttet å skate.» Det sier vertskater Lars Petter Lunder i filmen. 

Filmen inneholder sjeldne arkivopptak fra kulturen fremvekst, via ramper i skogen og til oppvisningen på Henie Onstad Kunstsenter i 1989, som regnes som en milepæl i norsk skateboardhistorie. 

Oppsummert er Brettkontroll en film som viser hvor dårlig det fungerer med forbud som tiltak mot undergrunns- og ungdomskulturer. Den viser også hvor mye kreativitet og glede som fantes i miljøet som portretteres. Christian Berg-Nielsen har gjort en solid jobb i klipperommet etter manuset til Emil Trier og William Jobling. 

Brettkontroll er essensiell for å forstå fremveksten av skateboard i Norge, men også for å lære hvordan voksenverden ikke bør møte ungdomskulturer de ikke skjønner seg på. 

Tilgjengelig på YouTube og Filmarkivet.no.

Les også

Derfor bør du lese disse 6 surfebøkene

Fri Flyt tipser deg om seks oppslukende bøker i kategorien sommer, sol og surf - spesielt godt egnet som strandlektyre.

McConkey (2013) – Matchstick Productions 

Dokumentarfilmen om skikjører og levemann Shane McConkey markerer ti års jubileum for premieren i år. Enda lenger er det siden McConkey omkom i en skibasehoppulykke i de italienske alper i 2009.

Så hvorfor anbefale akkurat denne dokumentaren, og ikke andre og mer aktuelle filmer? Fordi Shane McConkey er årsaken til at du kan lene deg maksimalt fremover på pudderskiene, gi flatt jern og allikevel flyte oppå snøen som en surfer flyter på bølgene. Allerede i 1996 fikk McConkey ideen til en ny type skiform. Han mente at omvendt bøy på skiene, rocker eller reverse camber, og en bredere midje enn front og bakparti, ville fungere ypperlig i løssnø. 

Ideen ble starten på det som senere skulle bli kalt rockerrevolusjonen i ski og snowboardindustrien. 

En industri som gjennom tiår hadde ignorert allerede godt, kjent kunnskap om rockerformens flytegenskaper på vannski, seilbrett og surfebrett. Fra idéen ble skriblet ned på en serviett i 1996, skulle det gå fem år og et skihistorisk filmopptak av Shane på vannski ned en fjellside, før McConkeys skisponsor Volant ble overtalt til å produsere første testmodell av den nå legendariske og utdødde skimodellen Spatula. 

Spatulaen avfødte igjen K2 Ponthoon og en rekke med rockerski hos flere av de store produsentene i årene som fulgte. Eric Pollard hos Line Skis laget sin egen versjon etter McConkeys idé og hos Lib Tech Snowboards i Washington laget de et brett med omvendt sidecut til teamkjører Travis Rice. Alt inspirert av serviett-idéen til Shane McConkey fra 1996. 

Dessverre gikk McConkey bort altfor tidlig. Helikopteropptakene fra ulykken viser litt av hva som hendte, og det er mer enn nok å fordøye. McConkey etterlot seg en kone og et lite barn i bunnløs sorg, grunnet noe så banalt som en binding som ikke lot seg åpne før det var for sent. Men han rakk, på sine 40 år, å starte en revolusjon innen ski og snowboardproduksjon. En revolusjon som dypsnøkjørere nyter godt av i 2023. 

For det fortjener Shane McConkey - at du ser filmen om hans liv, og tar en skål for han på afterskien etter endt pudderdag. McConkey er en obligatorisk film for alle pudderentusiaster. 

Tilgjengelig på Matchstickpro.com, Apple TV, Amazon Prime, Google Play Film & TV.

Les også

McConkey døde under skibasehopp

Shane McConkey døde torsdag under filming med Matchstick og Red Bull i Dolomittene. Amerikaneren var kjent for å flytte grensene i skibase og freeride.

Dogtown and Z-Boys (2001) – Agi Orsi og Stacy Peralta

I 2001 blir regissør Stacy Peralta invitert til prestisjetunge Sundance Film Festival i Salt Lake City med filmen Dogtown & Z-Boys. En film som portretterer et skateboardcrew på 70-tallet fra området kalt Dogtown i California.

Peralta blir gjenkjent på gaten, får stor medieoppmerksomhet og reiser lamslått hjem med både publikumsprisen og pris for beste regi. En film om et lite, lukket skatemiljø, som Peralta ikke trodde ville resonnere utenfor skatebransjen, hadde tatt festivalen med storm og siden fått ikonisk status i brettsportverden.

The Zephyr Skateboard Team, eller Z-Boys, som de ble kjent som, fikk navnet sitt fra Zephyr Surf Shop på Main Street i Santa Monica. Teamet ble etablert av eier Skip Engblom, surfbrettshaper Jeff Ho og journalist Craig Stecyk. Butikken stablet på beina et skateboardteam bestående unge skatere og surfere fra nærmiljøet. De omdefinerte konkurranseskating fra datidens ballettliknende format, til en stil sterkt influert av surfing. Filmens tre hovedpersoner er også de tre mest profilert i ettertiden; Tony Alva, Stacy Peralta og Jay Adams (1961-2014). 

Alva og Peralta ble superstjerner som reiste jorden rundt på første klasse for å skate. Begge etablerte svært suksessrike selskaper, henholdsvis Alva Skateboards og Powell & Peralta Skateboards (sammen med George Powell). Jay Adams, som Peralta beskriver som det største talentet i gjengen, fikk et liv med rus og kriminalitet. 

«Jay should have had it all. He was better the all of us», forteller en beveget Peralta. «I think all the responsability freaked Jay out», sier barndomsvennen og Z-boy Wentzl Ruml treffende.

Adams selv forteller at mange av voksenårene gikk med til negativ livsførsel og fengselsdommer, men at han hele tiden skatet og surfet mye, og ikke tenker så mye på hva som kunne vært annerledes. Dogtown & Z-Boys portretterer ikke bare menneskene, men også området Santa Monica, Ocean Beach og Venice beach, som gikk under navnet Dogtown. 

Arkivopptakene fra et nedkjørt, slumpreget Venice og Santa Monica på 70-tallet, er brutale og gjør inntrykk. Localism-historiene fra surfekulturen likeså. 

«This was the last seaside slum. You need to have eyes in the back of your head», sies det presist i begynnelsen av dokumentaren. 

Visste du forresten at det var en tørkeperiode med vanningsrestriksjoner i California som unnfanget pool og bowlskatingen? Dokumentaren går til kjernen av moderne street og bowlskating, og er å regne som historietimen du må få med deg før du skal opp i muntlig eksamen i skateboardhistorie. 

Tilgjengelig på YouTube og Apple TV.

Andy Irons: Kissed by God (2018) – Teton Gravity Research 

Andy Irons stormet inn i verdenscupen i surfing tidlig på 2000-tallet med tre strake verdensmestertitler i 2002, 2003 og 2004. Andy Irons og Kelly Slater ble 2000-tallets mest omtalte rivaler i surfesporten.

Hypet av surfmedia, men med god hjelp fra begge surferne, som næret av hverandres vinnerskaller. Sammen løftet de konkurransesurfing til et nytt nivå. Med økende antall seire kom hyppige humørsvingninger hos Irons, og avhengighet av det kontroversielle, vanedannende legemiddelet OxyContin. 

– The opioids were really scary. I saw his whole life change, his body change, his face change. Everything changed when he got addicted to opiates, and that was hard, forteller Irons enke Lyndie Irons i filmen. 

Andy Irons hadde tilsynelatende alt som definerer suksess; mesterskapstitler, sponsorer, millioner på konto, berømmelse og en ufødt sønn på vei med kona Lyndie. Likevel var det ikke nok til at hans bipolare lidelse ikke tok ham ned i det største mørket av mental uhelse. I opptakene som viser Irons mentale nedturer ser vi en likegyldighet, tomhet og tristhet det smerter å se på. 

Les også

Andy Irons (1978-2010)

Surflegende Andy Irons funnet død på hotellrom i Dallas.

Irons forsvant ut av verdenscupen i 2008. Beskrevet som et sjokk i surfebransjen. Sesongen 2010 gjorde han comeback. Det varte kort. 2. november 2010 blir Andy Irons funnet død på et hotellrom i Texas. Dødsårsak var hjertestans forårsaket av en cocktail av benzodiazepiner, metamfetamin og metadon. 

En tristere utgang på livet kunne Irons knapt fått. Kissed by God er en rørende fortelling om en av surfsportens største utøvere, som gikk bort allerede som 32-åring. Det er også en dokumentar om det å leve med bipolar lidelse, uten profesjonell oppfølging, kombinert med berømmelse, selvmedisinering, rusavhengighet og en folkeheltestatus på Hawaii Irons ikke ante hvordan han skulle håndtere. 

«Andy, I think about you every single day. You were my hero», sier en preget bror Bruce Irons på i filmen. 

Bruce Irons sine refleksjoner rundt prisen av berømmelse, ruskultur og fraværet av grensesettende rammer, kan fint bli pensum hos alle tilknyttet toppidrett i 2023. 

Tilgjengelig hos Apple TV, Google Play Film & TV, og YouTube (mot betaling).

Les også

Den ville historien om surfingens Elvis Presley

Bunker Spreckels ønsket seg en anonym tilværelse. Han fikk alt annet. Surfikonet fra Hawaii var Clark Gables stesønn som arvet flere milliarder på sin 21-årsdag. Det gikk som det måtte gå.

Apocalypse Snow (1983) - regissør Didier Lafond 

Apocalypse Snow er, kort fortalt, reklamefilmen som utartet til å bli starten på snowboardsporten i Europa. I 1982 fikk markedssjef hos alpedestinasjonen Les Arcs, Alain Garmaid, idéen om å bruke den ungdommelige, motebevisste profilen destinasjonen hadde opparbeidet seg til å posisjonere Les Arcs ytterligere bort fra familieorienterte Val d’Isère og Courchevel. 

Han fløy over snowboardteamet til amerikanske Winterstick Snowboards, og hyret regissør Didier Lafond til å filme en James Bond-inspirert reklamefilm, basert på den nye, amerikanske trenden, snowboard. Winterstick-crewet konverterte den lokale unggutten og skiinstruktøren Regis Roland til snowboarder, og et europeisk snowboardikon var født.

Reklamekampanjen, med Roland i en av hovedrollene, ble en stor suksess, og samarbeidet mellom Lafond, Roland, og Garmaid fungerte så godt at de i 1983 fulgte opp med langspilleren Apocalypse Snow. Plottet i filmen var like enkelt som det var banalt; det gode mot det onde. 

Roland på snowboard, i moteriktige 80-tallsklær, som den gode, mot zombieliknende monoskiere med dragemasker, som det onde. Roland og monoskierne holder et imponerende nivå som mange ville hatt problemer med å kopiere på dagens utstyr. 

Apocalypse Snow er en syltynn historie med et gigantisk budsjett, basert på et plott så absurd at det aldri har vært gjenskapt. Resultatet ble en av de mest ikoniske og innflytelsesrike snowboardfilmene i historien. Filmen er både snowboardfilm, monoskifilm, og reklamefilm i en og samme produksjon. I 2023 fungerer filmen som tidsavtrykk og ikke-tiltenkt dokumentarfilm over starten på snowboardsporten i Europa.

Tilgjengelig på YouTube. 

Les også

– Større og mer krevende enn jeg hadde trodd

Hun står både som regissør og produsent av Headspace. En skidokumentar om oppturer og nedturer hos skifenomenet Hedvig Wessel.

All This Mayhem (2014) – regissør Eddie Martin 

Utagerende oppvekst, rusproblemer, drap på samboer, selvmord og verdens beste vertskatere. All This Mayhem er dokumentarfilmen om det australske brødreparet Tas og Ben Pappas. 

De var dominerende på vertskatescenen fra midten av 90-tallet og til tidlig 2000. Med ensporet motivasjon: «to smash Tony Hawk», flyttet Tas og Ben til USA som 16-åringer for å satse som proffskatere. I 1996 var de rangert som nummer 1 og 2 i verden. Samme år vant Tas Pappas VM i Las Vegas foran Ben og nettopp Tony Hawk. 

Med det fulgte pengepremier, sponsoravtaler, berømmelse og et entourage med hang til tung rusbruk. Gutta svevde og levde så høyt at sponsorene ikke lenger ønsket å være assosiert med deres livsførsel. Oppsagte kontrakter ble til økonomiske problemer, og flere skadeavbrekk hos Tas førte til full rusavhengighet. Ben fikk innreisenekt til USA etter dom for narkotikainnførsel i Australia. Karrierene var over, og nedturen ble brutal. 

Gjentatte fengselsdommer, depresjoner, psykoser og dysfunksjonelle parforhold fulgte i årene som kom. I 2007, mens Tas soner dom i fengsel, tar broren Ben sitt eget liv, samtidig som han etterforskes for drap på sin samboer. Rett etterpå dør far Pappas av hjerteinfarkt. 

«Everything had to happen for me to learn. Dad had to die, Ben had to die, I had to lose my kids. I had to be humbled. I was too angry and I had to be crippled and put on my knees to finally realise I'm not in charge», erkjenner Tas i opptakene. 

Bitterheten i at nemesisen Tony Hawk ble første i verden til å sette trikset 900, under X Games i 1999, tar mye plass i filmen. Tas var nære å sette samme triks, men følte seg motarbeidet av X Games, som han mente hadde «Tony Hawk først agenda». 

Ferdig sonet, og i en alder av 39 år, satt Tas 900 i 2014, som fjortende i verden til å klare det. Teamet bak prisbelønte Senna og Exit Thru The Giftshop har laget en bekmørk dokumentar om omsorgssvikt, berømmelse, rusavhengighet, mental uhelse og unge, sinte menn uten evne til å forvalte seg selv og livet. 

Tilgjengelig på SF Anytime, Netflix, Apple TV, Amazon Prime og YouTube.

Sunshine Superman (2014) – Mara Strauch Sunshine 

Superman er dokumentaren om basehoppinges far Carl Boenish, som omkom under et hopp fra Stabben i Trollveggen i 1984. 

Regissør Mara Strauch og hennes delvis norske produksjonscrew, bruker tidslinjen fra barndom og frem til dødshoppet til å portrettere en leken og grensesprengende mann som møter sitt livs store kjærlighet, fallskjermhopping, i begynnelsen av trettiårene. 

Derfra er veien kort til hopp fra bygninger, antenner, broer og fjell, som er akronymet til BASE-hopp (building, antenna, span, earth). Filmen viser en Boenish som var nesten like opptatt av kamerautstyr, opptaksvinkler og lyssetting, som han var av selve hoppingen. Alt skulle filmes, og på best mulig måte. 

Opptakene fra datidens hjelmkameraer, gjort på 16mm, er spektakulære. Følgekamera nedover fjellveggen El Capitan skulle legge grunnlaget for hvordan basehopping, men også annen risikosport ble filmet i fremtiden. Store deler av opptakene er gjort i Norge på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, og lydsporet er av norske KAADA. 

Arkivopptakene og medieomtalen i hjemlig presse viser en tydelig positiv vinkling, på grensen til heiagjeng-journalistikk, for Boenish og crewet sine prestasjoner. Dette står i sterk kontrast til 90-tallets negative og tendensiøse medieomtale av sporten. Norsk presse ble nok like bergtatt av Carl sitt vinnende vesen som hans rake motsetning, kona Jane ble da hun møtte Boenish. Jane Boenish er sentral i filmen, men gjør allikevel lite ut av seg i noen retning. Fascinerende er det å se hvor lite entusiastisk Jane er etter å ha blitt konvertert til basehopper. 

7. juli hopper Carl Boenish fra Stabben i Trollveggen. Et exit-punkt som et samlet crew hadde konkludert med at var for risikabelt å hoppe fra. «We had agreed that it was suicidal. But Carl had other ideas», forteller hoppkollega John Long. Longs gjenfortelling av da han sitter på lensmannskontoret ved siden av politibetjenten som ringer Jane for å fortelle at Boenish er død, er filmens sterkeste øyeblikk. 

«The boldest thing I have ever seen anybody do», siteres Long på mens han er nære på å bryte sammen foran kamera. 

Legen som obduserte Boenish, Kjell Erik Strømskag, trodde nesten ikke det var sant at Boenish, som hadde vært så full av liv, lå død foran ham på obduksjonsbordet. «But you know, when people lay on this table, they are truly dead», sukker Strømskag med et realistisk og ærlig glimt i øyet. Avslutningscenen, tatt opp i 2014, med røde vingedresser og perfekt lydspor fra The Hollies, er en flott homage til Boenish sin karakteristiske, røde hoppdress og viser hvor langt sporten har kommet siden de første hoppene ble gjort med såkalte ram-air fallskjermer. 

Den viser også hvor vakker basehopping kan se ut filmet med moderne hjelmkamerateknologi. Carl Boenish var ikke bare basehoppingens far. Han var også actionsportfilmingens far. En tittel han ville smilt fornøyd til i 2023. 

Tilgjengelig på Apple TV, Google Play Film & TV

Les også

Eiliv Ruud omkom under basehopp

Det var Eiliv Ruud (37) som omkom under et basehopp i Grand Canyon i natt.

The Birth of Big Air (2010) – ESPN Films 

Hvor var du da BMX-ikonet Mat Hoffmann fløy åtte meter over en hjemmelaget quarterpipe i 1999, er spørsmålet som er actionsportens ekvivalent til vårt hjemlige Oddvar Brå-spørsmål. 

BMX er sporten som aldri tok av i Norge. Mediedekningen har vært tilnærmet ikke-eksisterende i hjemlig media. Frem til rundt år 2000, da internett gjorde alt tilgjengelig, og et filmklipp, som fikk global gjenklang, skulle bli starten på noe ingen ante rekkevidden av innen actionsport. 

Klippet viste en person på BMX som blir tauet etter motorsykkel inn i en gigantisk quarterpipe, og flyr metervis til himmels. Hva var dette, og ikke minst, hvem var dette? Hoppet til Hoffman var starten på en ny retning innen BMX, og senere skating; Big Air. 

Fra Hoffmanns hopp går det direktelinje til skater Danny Way sitt hopp over den hvite mur i Kina i 2005. Dette fødte trenden med megaramper i BMX og skating. I dag er Big Air, og avkommet Mega Park, godt etablerte i X Games. Prosessen fra Hoffmanns inntog i sporten, til hoppet i 1999 og frem til 2010, hvor denne filmen hadde premiere, viser hvor enormt innflytelsesrik Mat Hoffman har vært innen BMX. 

Han har utviklet utstyr, funnet opp flere triks enn noen andre, eksperimentert med form og størrelse på ramper, utviklet konkurranseformater og inspirert til fødselen til en av de mest populære øvelsene innen BMX og skateboard i X Games. 

Hoffmans posisjon i actionsport er ubestridt. Han er blant de aller største. Han har pushet nivået i BMX til der det er i dag, og dratt med skating på kjøpet. Bare en amerikansk produsent som ESPN, med produsentteamet Jeff Tremaine, Johnny Knoxville (Jackass), og Spike Jonze (Being John Malkovich, Adaptation) kunne gitt Hoffmann den dokumentarfilmen han fortjener. The Birth of Big Air er elementær for å forstå en sentral, men underkommunisert, del av historien til BMX, skateboard og Big Air. 

Tilgjengelig på TV2 Play, Disney+ og iTunes Store/Apple TV.

Les også

– Alt i livet blir før og etter denne turen

Rolf Bae, Stein-Ivar Gravdal, Sigurd Felde og Bjarte Bø er de eneste som har repetert den legendariske Norskeruta på Trango. Her får du Bjarte og Sigurds historie fra den vanvittige klatreturen i på Trango i Himalaya.

The Yin and Yang of Gerry Lopez (2022) – Patagonia Films

«Try standing up», sa moren til Gerry Lopez da hun dyttet en liggende smågutt inn på hans første bølge. Det ble starten på surfelivet til en av de mest ikoniske bølgerytterne i surfhistorien. 

Som 13-åring surfet Lopez Pipeline på Hawaii for første gang. Da han oppdaget yoga som 20-åring, og lærte seg pusteteknikk, falt alt på plass i de brutale bølgene på verdens meste kjente surfespot. Gerry Lopez ble Mr. Pipeline. Den ultimate soul surferen. Kjent for å stå oppreist, lett lutende bakover, inne i de fryktinngytende bølgene på North Shore. 

Gjennom 70-årene ble hans eget merke, Lightning Bolt, en megasuksess som gjorde Lopez til verdens mest kommersialiserte surfer. Rollen i filmen Conan The Barbarian, ved siden av Arnold Schwarzenegger, løftet han til stjernene. Så kollapset Lightning Bolt. Lopez ble desillusjonert, flyttet til Java og fant igjen kjærligheten til surfingen og yoga. 

«This was the beginning of me and the waves becoming one», forteller Lopez til regissør og skateboardikon Stacy Peralta (Lords of Dogtown, Riding Giants). 

I voksen alder flyttet Lopez til Oregon for å dyrke snowboardkjøring. «Og det er i balansen mellom snøsurfing i fjellet og bølgesurf i vannet jeg finner min indre ro», siteres den sympatiske Patagonia-ambassadøren på. The Yin and Yang of Gerry Lopez viser en reflekterende og aldrende Lopez som stadig søker nye utfordringer. Det er med en viss glede artikkelforfatteren ser at selv Gerry Lopez sliter med å lære seg foilsurfing. Noe de som har forsøkt vil kjenne seg igjen i. 

Stacy Peralta har laget en feelgoodfilm om en ganske streit, men allikevel uvanlig, brettsportutøver, som vil være til stor inspirasjon og glede for mange. Jovialt nok, lanserte Patagonia Films dokumentaren gratis på YouTube kun kort tid etter premieren. 

Tilgjengelig på YouTube. 

Robbie Naish. The Longest Wave (2019) – Red Bull Media House 

To ting som trendet stort på 80-tallet var kabel-TV og brettseiling. På Sky og Super Channel kunne man se innendørskonkurranser i brettseiling fra Paris, der fire utøvere konkurrerte i et stort basseng med kraftige vindturbiner på langsiden. På øverste pallplass stod nesten alltid den amerikanske lysluggen Robbie Naish. 

Inspirert av sin far som var bølgesurfer, begynte Naish med brettseiling i ung alder. Allerede i 1976, bare 13 år gammel, vant han sitt første verdensmesterskap på Bahamas. En reise han dro på helt alene, uten støtteapparat. Det ble starten på en karriere som mangler sidestykke i vannsport. 

Naish vant hele 150 verdenscupseiere og 24 verdensmestertitler. 

Han plukket fort opp kiting og vant flere verdensmestertitler før han la opp sin konkurransekarriere for å satse på firmaet Naish Sails Hawaii. Med kongelig status i vannsportverden, ble merket en kjempesuksess rett ut av startblokkene og selges i dag i 60 land. I 2015 brakk Robby Naish bekkenet. Hans første alvorlige skade i karrieren. Skaden medførte et fysisk og mentalt tilbakeslag for Naish, og han brukte mye tid på rehabilitering for å komme seg tilbake i vannet. 

The Longest Wave forteller historien om en enestående vannsportutøver, og bransjelegende, som sjelden har sett seg tilbake. Som alltid tenker progresjon på så vel utstyrsutvikling, som personlig utvikling. 

«Growing up, Robbie Naish was the equivialent to Superman for me in watersports», forteller vår tids mest komplette vannsportutøver, som selv ble oppdaget som ung og sponset av Naish, Kai Lenny. 

Slik Gerry Lopez forteller i sin dokumentar (The Yin and Yang of Gerry Lopez), bekrefter Naish at introduksjonen av foil i vannsport har vært en revolusjon. Både for hans egen merkevare, men også for hans muligheter for å være mer på vannet i ulike forhold. Som Lopez reflekterer også Naish rundt hvordan aldringsprosessen merkes tydeligere jo eldre han blir. 

Det er rart å se atletiske Naish, i tilsynelatende topp fysisk form, uttrykke vemod rundt kroppens aldringsprosess. En fin påminnelse om selv å leve livet mens helsen tillater det. Red Bull Media House har som vanlig ikke spart på noe i filmproduksjonen. Det er gjennomført til fingerspissene. Som alle gode dokumentarer kunne denne vart i timevis og fortsatt vært spennende. Men 1 time og 45 minutter rettferdiggjør allikevel livet og karrieren til vår tids mest suksessrike vannsportutøver. 

Tilgjengelig på Red Bull TV, Amazon eller Windsurfing.tv 

Les også

Fengslende dokumentar om klatre-ikonet Ueli Steck

«Den sveitsiske maskinen» Ueli Steck satte hastighetsrekorder på rekke og rad. Så kom den yngre Dani Arnold og forbedret dem.