Vinteren er over, men på mange måter er skikjøring vel så mye en våraktivitet. Den fine, stabile vårsnøen, som attpåtil kan være dekket av herlig maipudder, gir uante muligheter.
Ikke trenger man hodelykt heller, og er man så heldig å bo i Nord-Norge, kan man kjøre ski hele døgnet. Her står det bare på viljen.
Og vilje har man.
Se film og flere bilder fra turene under artikkelen!
Bratt og langt
Er det en som spiser høydemeter til frokost, så er det den svenskfødte Narvikingen Andreas Widlund. Denne omflakkende fjellets mann, har etter lang tid i bilen fått seg både fast jobb og bopel innendørs – selv om han sjelden er å se andre plasser enn i fjellet.
Når Andreas inviterer til tur så rumler det i magen, både av spenning og viten om at det blir en lang dag ute. Ikke bare vil han kjøre en av Narviks store klassikere, S:t på Rombakstøtta, men han vil helst kjøre en eller to klassiske renner til.
Jeg er alltids gira, men vet også mine egne begrensninger, kanskje det er juice nok i beina mine til to turer, men tre går aldri.
Det blir med Rombakstøtta og Skamdalsrenna; en annen av Narviks klassikere. Det er tross alt mai, snysnø og sol – da må dagen brukes til det fulle.
Alpinkveldsmat
Etter en lang og farefull ferd kvelden før, i byens mange containere; på jakt etter mat og snacks, ble det ikke så alpin start som håpet. Ikke er det lett med alpin start i en landsdel hvor solen ikke går ned før over sommeren heller.
Etter å ha parkert bilen ved E6 starter turen oppover. Dagens positive overraskelse er ikke bare at snøen skal holde seg tørr resten av dagen, men dagen starter og ender også med skia på beina. Hvilken luksus!
Linja på Rombakstøtta har nok pirret enhver skikjører som har observert den tydelige S-formasjonen. Den er bratt, utsatt og går ned fra fjellet som gjerne lokalt blir sammenlignet med det mer berømte Matterhorn.
LES OGSÅ: Tsjekklista - topptur-roadtrip i Norge
Hard prøve
Turen opp fjellsiden byr på en utrolig utsikt over indre del av Ofotfjorden og den fortryllende Rombaksfjorden. Toppen er ikke vanskelig å nå til vanlig, men når turfølget er en fjellgeit går turen ofte rett opp. Da er intet berg eller klippe en hindring. Andreas leder stødig an.
Oppfarten viser derimot hva man forventet, snødekket under nysnøen er steinhardt. Jeg kvier meg. Allerede på forhånd har jeg tenkt tanken at jeg ikke kjørrer S:t, men heller tar en av de snillere rennene ned. Det blir slik, selv om fristelsen er stor. Under slike forhold vil ikke selve kjøringen gi noe annen glede enn selve prestasjonen, og til det synes jeg risikoen er for høy.
Andreas ønsker derimot å kjøre linja, en ferd han karakteriseres som intens, nedover de harde snøbakkene mot fjorden.
Jeg derimot nyter 25 centimeter nysnø i heller moderat terreng.
Dobbel lykke
Selv om vi begge er i ekstase over en nydelig tur, er vi heller slitne i beina. Vi følger likevel planen om å kjøre Skamdalsrenna også, til det er dagen alt for fin til å la være.
Skamdalsrenna, byr på helt andre omgivelser, opp det mørke og skyggelagte kuttet i fjellsiden. Renna er som tatt utfra en Ringenes Herre bok, med sine sorte, høye fjellvegger i ren granitt. En mektig med vakker plass å vandre oppover på.
Dessverre er det ikke bare vi som har tenkt tanken om å kjøre renna, og føret er heller bedagelig. Opp skal vi likevel, og Andreas holder farten oppe som om at det er hans første tur for dagen. Speed is safety, men ikke når man har et 65 KGs tungt anker av en fotograf på slep. Kreftene er på tur til å forsvinne. Viljen er god å ha.
Vel oppe, forbi både islagte partier, oppkjørt terreng og skredbaner, forbereder vi oss på å nyte nedkjøringen, for av å til må man slite for å nyte.
Turen nedover bringer både intense hoppsvinger på isete føre og deilige, litt mer løsslupne svinger på hva som kanskje kan defineres som løssnø. På tross av et utfordrende føre, er dagen komplett etter to artig nedkjøringer og 2100 høydemeter – og snøen er ikke borte ennå!
