Aslak Aastorp og Øyvind Vadla – begge legendariske storveggs- og alpinklatrere- var involvert da en mann ble skadet i et kjempesnøskred i Sunndalen forrige uke. De har skrevet denne detaljerte og åpenhjertige rapporten fra den dramatiske hendelsen:
Rapport etter skred ved Kongskrona april 2017 (A. Aastorp, Ø. Vadla)
Lørdag 29.04 2017 ble 5 personer tatt av skred på vei til Kongskrona i Sunndalsfjella. Ruten vi fulgte er ingen ekstrem tur etter dagens standard, men en sjeldent vakker og meget populær vei opp til Kongen. Forholdene langs denne ruten er likevel mer komplekse enn for andre turer i området. Nettopp derfor ønsker vi å dele våre erfaringer slik at andre skal slippe å oppleve det samme som oss.
Hendelsesforløp
Vi var et turfølge på 6 personer som hadde planlagt å gå skitur på Kongen via passasjen under Tunga. Denne traseen har blitt vanlig de siste 5-6 årene, og har nesten tatt over som normalvei til Kongen vinterstid. Grunnen kan være at breene har blitt mindre og utstyret bedre. Det kan også være at traseen nærmest har blitt oppdaget på nytt og blitt populær på grunn av svært vakkert scenario og fantastisk fin nedkjøring.
Vi startet tidlig fordi vi antok at mange andre også ville dra på samme tur den dagen. Varsom.no hadde meldt at skredfaren var grad 2 i syd- og østvendte hellinger men mindre i nordvendte hvor vi skulle gå. Basert på dette antok vi at vår planlagte tur var sikker. Det var blå himmel og vindstille mens vi gikk oppover.
LIKE FØR: Øyvind og Gunnar på traversen rett før raset startet. Gunnar fremst og nesten over det bratte partiet.
Nysnøen var solpåvirket og kram. Det var tendenser til ras i solpåvirkede helninger. Det var likevel mulig å holde betryggende avstand til disse. Vi viste fra tidligere at den meste utsatte delen av turen var en bratt travers inn mot det siste platået under Tunga. Her var det skygge og vi vurderte snøen som stabil da vi startet på traversen litt før kl.11. Det ble stukket stav gjennom dekket uten at vi kunne kjenne at det var ujevn motstand.
På traversen gikk vi med avstand på mellom 40-50 meter. Bilder ble tatt mens vi krysset det bratteste partiet i overkant 30 grader. Da Gunnar som første mann akkurat var kommet over det bratte partiet og inn på platået kjente han at snøen fjæret. Han rakk og snu seg og se posisjon til alle oss andre før hele fjellsiden i bredde ca 600 m sprakk opp og raste nedover med de andre fem deltakerne. Gunnar kunne se at Øyvind som var nærmest balansert lenge på et flak før han forsvant i snømassene. Aslak bak Øyvind forsøkte å kjøre noen meter nedover med feller men ble straks innhente av raset og ført nedover inni raset ca 3-400m. Det samme gjaldt Ellinor, Bjørg og Jo, men de fulgte en litt an vei over noen hammere. Da raset stoppet greide Øyvind og Aslak og komme seg ut ved egen hjelp. Aslak sin skredsøker var revet av under ferden fordi ytterjakka var tatt av. Gunnar sto igjen på toppen. Bjørg, Jo og Ellinor var begravet under snøen.
FEM TATT I SKREDET: Alle fem på bildet ble tatt av raset som ble utløst noen sekunder etter at bildet ble tatt. Det var et markert parti over skitraseene som sprakk opp og løsnet samtidig.
Ellinor var begravet med ansiktet opp og hadde en hånd fri. Hun kunne høre ropene til Bjørg som lå begravet like ved med ansiktet ned. Aslak kunne ikke søke selv men så at et nytt turfølge var på vei opp ca 50 meter fra der den øvre delen av raset stoppet. Dette turfølge gikk nesten rett på Ellinor og Bjørg som ble gravd frem etter kort tid. Øyvind og Gunnar scannet området for mulige signal på vei ned til der Bjørg og Ellinor var funnet. Bjørg og Ellinor fikk på seg jakker og var ikke alvorlig skadet. Aslak fikk etterhvert kontakt med 113 og fikk beskjed om at ulykken var varslet og at Skredgruppe med Sea King og Ambulanse helikopter var på vei. Det viste seg at Lars Eide som observerte raset fra setra lenger ut i dalen hadde allerede hadde kontaktet 113 og satt i gang aksjonen.
Etter ca 15min var situasjonen at kun en person, Jo, var savnet. Det var vanskelig å prioritere hvor vi skulle starte søk. Skredet var enormt stort. Skredsøkeren til Aslak var begravet ca 50m høyere opp enn der han stoppet og kan ha forstyrret søkene. Det kan også være at alle søkere til de som kom og hjalp ikke var slått over på søk. Minuttene gikk veldig fort, og da det var gått ca 20-25min siden raset hadde gått, fikk Gunnar tydelig signal ca 15 m unna der Ellinor ble funnet. Deretter ble foten til Jo funnet like under snøen og vi kunne grave han frem. Jo lå med ansiktet ned ca 1,2 meter under overflaten, var blå i ansiktet, bevisstløs og nedkjølt 33 c. Han hadde hoften ut av ledd. Han begynte sakte å bli bevisst samtidig som vi oppnådde kontakte og han formidlet at han hadde store smerter i hofte og lår.
Ambulansehelikopteret med lege ankom like etter og kunne starte behandling med smertestillende. Jo ble flydd til Ålesund med ambulansehelikopter og operert. Bjørg og Ellinor ble fraktet ut med Sea King.
Gunnar, Øyvind og Aslak kjørte på ski ned selv. På vei ned traff vi gruppe etter gruppe med folk som hadde planlagt å gå samme vei opp som oss. (Anslagsvis minst 50 personer med godt utstyrte fjellfolk). Det var ingen som fortsatte.
På parkeringsplassen ble vi møtt av lensmann og politi som også hadde advart andre om å gå den samme veien opp på fjellet.
Snøforhold og rasårsak
I etterkant er bilder og andre opplysninger diskutert med erfarne fjellguider som Tor Olav Naalsund og Trygve Sande som er godt kjent i område. Etter all sannsynlighet skyldes raset et vedvarende svakt kantkorn lag (eventuelt rim) som kan være dannet i kalde klare netter ca 1,5 uke før raset. I påska var forholdene veldig sikre, men i etterkant kan området med svakt lag ha blitt dekket av fokksnø (ca 30 cm) i et forholdsvis stort område med mye skygge og lite vind. På bildene kan det se ut som det vedvarende svake laget lå i partiet over sporene våre der veggen er mer skyggefull og bratt. Varmen den aktuelle dagen kan ha laget luftlommer under nysnødekket, spesielt der laget var på sitt tynneste i overgangen til platået. Det var der Gunnar kjente at snøen fjæret under ham. Når snøen ga etter sprakk dekket øyeblikkelig og kantkornlaget kollapset med en dominoeffekt 300 meter til hver side for oss og store snømasser ble satt i bevegelse.
STORT SKRED: Øvre del fra området der Aslak stoppet.
Refleksjoner og læring
Vurdering av skredfare og type skred
I etterkant er det lett å se at vi vurderte rasfaren feil. Det er ikke like lett å vite hvordan vi på forhånd kunne forutsett den ekstreme rasfaren som faktisk var tilstede. Vi hadde studert skredvarsel og værforhold. Vi gravde ikke snøprofil, men testet snødekket ved trykke staven gjennom før vi startet traversen. En snøprofil før traversen ville ikke nødvendigvis avslørt rasfaren. Laget som løsnet lå lenger opp. Å grave snøprofil midt i den bratte traversen var ikke aktuelt. Konklusjonen til Tor Olav Naalsund er at denne typen skred er svært vanskelig å forutse. Det var minst 50 andre som var på vei opp samme rute som oss og antakelig ville fulgt nøyaktig samme spor over traversen. Alle disse hadde i utgangspunktet vurdert forholdene på samme måte som oss. Raset ville blitt utløst uansett den dagen om noen hadde passert. Med større tetthet av folk kunne det gått mye verre.
Konklusjonen vår er at området er komplekst og vanskelig å vurdere og at i alle fall vi vil legge inn større marginer (det vil si vente lenger fra siste snøfall) hvis vi skal dit igjen.
Vi har også tenkt mye på om valg av årstid spiller stor rolle. Tendensen til at kantkorn dannes er muligens større seinere på året når det er mer fuktighet i snøen
Skredutstyr
Skredsøker sjekk. Det er i dag nesten blitt standard å gå med skredsøker. Like viktig er det å utføre kameratsjekk ved tur start, dvs at sender er slått på og sender signal. Trening i aktivt søk er selvsagt like viktig og kan spare viktige minutter i en virkelig skredsituasjon.
Skredsøker plassering på kroppen. På vei opp ble det varmt og vi tok av ytterjakkene. Aslak sin skredsøker som da var utenpå klærne ble revet av i raset og ble funnet 1 m under snøen 50 m unna der han stoppet og heldigvis ble spyttet ut av raset i siste sekund. I en annen setting kunne dette endt tragisk.
Alle hadde spader som selvsagt var viktig. Søkestenger var det ingen som følte behov for å bruke slik situasjon var. Det ville tatt altfor lang tid.
Avstand mellom folk
Det var svært mange som hadde tenkt seg på Kongen den dagen. Selv om vi gikk med ekstra stor avstand (40-50m) var ikke dette nok til å hindre at fem personer ble tatt. Raset var 600 meter bredt. Med en enda større samling av folk der skredet gikk kunne utfallet vært fatalt. Vi fikk helt uvurderlig hjelp av Oddgeir Opheim og Pål Eggeset med turfølge som kom opp rett bak der øvre del av raset stoppet. De gikk rett på Ellinor og Bjørg og fant dem veldig raskt. Vi fikk en fantastisk hjelp og jo flere som har skredsøkere jo større er sjansen for et lykkelig utfall. Raset var enormt stort og det var svært vanskelig å vite hvor vi skulle prioritere å søke.
Det finnes antakelig statistikker som viser hvor i raset det er mest sannsynlig å finne folk. Alle vi som ble tatt havnet i ytterkant av der raset stoppet men i ganske forskjellig høyde.
PÅ VEI OPP: Jo og Bjørg på et flatere parti rett før raset gikk.
Mobildekning
Dette er et område som ikke nødvendigvis har mobildekning. Aslak fikk kontakt med 113, men det var en person på setra nedenfor som varslet nød-etaten umiddelbart.
Helikopter
I ettertid har vi fått vite at ambulanse helikopteret tilfeldigvis var på Sunndalsøra. Værforhold for å fly helikopter var svært gode. Dette er også marginer som gikk i vår favør men som ikke er en selvfølge på fjelltur.
Bekledning / nedkjøling etter begravd
Dagen var varm og vi kledde av oss på tur opp. Jo hadde ikke lue og jakken var sklidd opp ved magen. Dette bidrog til nedkjøling som paradoksalt beskytter mot hjerneskade ved surstoffmangel. I etterkant tenker vi likevel at vi skulle vært raskere med å pakke han inn etter at han var gravd fram.
Uflaks eller uvett?
Det er lett å være kritisk til turvalg, i etterkant. Det er også lett å være kritisk dersom man har en generell oppfatning av at dette området burde vært stengt for skiferdsel. Diskusjoner på dette grunnlaget blir sjelden fruktbare og er mest egnet til å framheve egen fortreffelighet.
Vi forholdt til det vi kunne finne av informasjon og egne erfaringer fordi vi hadde gått samme turen mange ganger tidligere uten å registrere spesiell rasfare. Kun i fjor vinter hadde vi sett et større ras i samme området.
Vi som var med har tenkt mye og kommet til at vi faktisk gikk inn i en skred felle eller såkalt «ekspertfelle» som er svært vanskelig å forutse selv for de som er best på å vurdere skredfare. At utfallet ble bra er en blanding av erfaring, trening, utstyr og tilfeldige marginer som gikk vår vei.
At vi og andre folk i området hadde skredsøkere og kunne bruke dem er ingen tilfeldighet. Dette var helt avgjørende for at alle overlevde. Hvor vi ble liggende, og om vi blir begravet, var i stor grad tilfeldig. At tur følge bak oss kunne starte søk umiddelbart er også blant marginene som gikk i vår favør. Varsling, flyvær, tilgjengelighet på helikopter, lege og ambulanse personell gikk også vår vei. Redningsledelse fra politiet, hjelpekorps sto klare til å hjelpe. Sykehuset var klare til å ta imot Jo med sine skader. I etterkant føles som hele velferdsstaten veltet over oss med all sin velvilje. Vi har mange å takke.
At vi valgte Kongen via Tunga den dagen var en feil som kunne kostet oss livet. Selv om vi gjorde vurderinger på forhånd var disse feil. Vi ferdes mye i Sunndalsfjellene og 99,9% av gangene har vi ikke vurdert feil. Fagmiljøet bruker begrepet «Trygt nok» når man skal vurdere skredfare. Vurderingen er langt fra tilfeldig, men det vil noen ganger gjenstå et element av tilfeldighet eller usikkerhet i risikovurdering. Man lurer seg selv hvis man ikke erkjenner dette.
VEIVALG: Veivalg opp (grønn) Ellinor, Jo og Bjørgs fallinje (rød) Aslak og Øyvind (gul) Bruddkant/rasområde (blå) Gunnars posisjon utenfor raset (grønn stjerne).
