Vår- og sommerski i Hurrungane: Den siste skidagen

Vår tur er satt til 8. juni. Destinasjonen er Hurrungane, en kjapp times biltur fra vår base i Sogndal. Vegard har akkurat bestått sitt årsstudium i økonomi med glans. Marit og jeg har nettopp levert våre bacheloroppgaver. Studentlivet er offisielt ferdig og dette er vår ordentlige siste sommerferie.

Etter denne ferien venter voksenlivet, med faste jobber, faste rutiner og faste rammer. Vi kom ikke lengre til å ha muligheten til å dra på ski hver dag. Dette var vår siste skidag som studenter/skikjørere i Sogndal.

Ulempen med å bo det stedet i Norge med høyest tetthet av frikjørere, er at man må tidlig opp for å få pudderet. Hvis man har pudderet for seg selv er det ofte et kappløp med lyset, man må komme seg opp og ned et fjell før sola forsvinner bak et annet fjell. I juni kan man eliminere disse problemene.

Sola står høyt på himmelen lengre enn du orker å stå på ski, og alle de andre skikjørerne sykler i kø på stiene i Kaupanger. Vi kunne derfor  sove lenge, starte med en god frokost, og stoppe for en løs prat med tilfeldig møtte bekjente på Turtagrø Hotell.

– Nå er det jo sommer! Går dere aldri lei ski?

For et tullete spørsmål, tenkte jeg.

I midten av mai brøyter de Tindevegen mellom Turtagrø og Årdal. Denne fjellveien gir god tilgang til mange av de flotteste turene i Hurrungane. Vi ser spor etter vinterens massive snøfall på de høye brøytekantene som har begynt å rase ut i den smale fjellveien.

Denne veien er tydeligvis fin å gå rulleski på. Rett rundt en sving hvor en rast brøytekant blokkerer nesten hele veien, kommer det en trikotliknende skikkelse i en fart som ingen rulleski noen sinne har vært bygd for. Alle tre i bilen ser i blikket hans hva han tenker:  

– Nå har jeg tatt min siste langintervall. 

Men med kirurgisk presisjon smetter han mellom bilen og en isklump. Vi har ikke sett han på rulleski siden.

Vi parkerer bilen langs veien, gnir fellene på skia våre, sjekker sender/mottaker, legger snickersen lett tilgjengelig i lomma og begynner vandringen. 

Eller, Marit og jeg begynner vandringen. Vegard har glemt stavene i en annen bil som står igjen på Turtagrø. Men som Indre Sogns sprekeste randonist i sin vektklasse er det ingen problem for Vegard å kjøre frem og tilbake, for så å ta oss igjen.

Første mål for turen er nordrenna på Austabotntind. Med sin bredhet, bratthet og lette tilgjengelighet, er disse 400 høydemetrene blitt en klassiker i Hurrungane. Vegard tar oss igjen ved Berdalsvatnet. Her møter vi samtidig to vaskeekte «lurkiser». (En lurkis er et stereotypisk medlem av friluftslivforeningen Lurkalaget på Høgskulen i Sogndal.

Har som oftest gått på Øytun Folkehøgskule, og kjører konsekvent med liggeunderlag på utsiden av sekken, selv på kveldskjøring i heisen). De har allerede hatt to nedkjøringer og er knapt halvveis med dagens tur. De bringer lovord om fantastisk puddersnø og at vi burde bare glede oss.

Vi takker for rådene, men tar de med en klype salt (overdrevet entusiasme over helt grei snø er et annet karakteristisk trekk ved en lurkis).

Vi velger å gå ryggen for å komme oss til renna. Sola er stort sett ensom på himmelen, og vi ønsker å være i dens selskap så mye vi klarer. Det er tross alt behagelig å rusle i sol. Snøen vi rusler på er typisk sommersnø på fjellet.

Den smelter på dagen, fryser på natta, og smelter igjen på dagen. Den er ikke tung å gå på, og ikke veldig spennende å kjøre på. Etter noen timer med svetting, smøring av solkrem, og kryssing av en hva vi i etterkant vurderte som en litt utrygg skavl, bikker vi 2000 m.o.h. og er klare for nedkjøring.

Sola gløtter akkurat ned i renna som vi kaster noen snøklumper ned i. Snøen i renna virker overraskende bra. Har lurkisene for en gangs skyld gitt en pålitelig snørapport?

Vegard får æren av å være prøvekanin. Han peker skituppene nedover renna og setter en stødig sving. Han forsvinner bak en hvit sky og vi ser han ikke igjen før han er i starten av sin neste sving. Så forsvinner han igjen og blir borte for godt. Marit og jeg står igjen på toppen og ser på hverandre. Kom de hvite skyene Vegard la igjen i hele renna virkelig fra tørr, dyp pudder? I juni?! Vi ser Vegard komme ut i bunn av renna og hører han jubler smått for seg selv.

Marit setter utfor, de samme hvite skyene oppstår og jeg ser henne ikke igjen før hun sklir ut på flata 400 høydemeter lengre nede. Selv om jeg kjører som tredjemann er renna mer enn brei nok for at det er god snø for meg også. Jeg setter min første sving og blir kald i skjegget, samt får litt problemer med å se. Det tar et lite sekund før jeg faktisk innser at jeg akkurat fikk meg et faceshot i juni. Og et til. Og et til. Og slik forsetter det. Hele veien ned.

Nede på flata blir vi stående litt tomme for ord, alle forbauset over snøen vi akkurat hadde kjørt i. Vi hadde forventa greie forhold, men dette var over all forventning. Fornøyde slår vi oss ned i solsteika for lunsj, vel vitende om at turen bare er halvferdig og undrende på om neste nedkjøring blir like bra.

For å nå neste nedkjøring går vi opp sørrenna på Soleibotntind, rett på andre siden av dalen i forhold til renna vi akkurat kjørte. Etter en liten tur med feller under skiene fikk Vegard, siden han har lengst bein, æren av å lage den 300 meter høye trappa opp den kramme snøen i solsiden. På toppen av renna når vi et lite skar, hvor man fint kan sleppe seg ned mot Ringsdalen.

Når vi kommer til toppen av renna er vi alle spente på snøen som venter oss på baksiden. Et par snøballkast senere konkluderer vi med at snøen ser særs lovende ut. Etter et kjapt påfyll med snickers og polarbrød er det jeg som skal få sette førstesporet. Jeg lemper meg utfor, setter den første svingen, og igjen kjenner jeg den kalde følelsen i skjegget. Det gjentar seg flere ganger. Snøen er faktisk, om mulig, enda dypere enn på dagens første nedkjøring.

Jeg sklir utpå flata, omgitt av Hurrunganes majestetiske tinder som står og tøffer seg i sola. Marit har begynt nedkjøringa på den pudderdekte siden bak meg. Med selvtilliten fra dagens første nedkjøring gir hun gass ned fjellsiden. Snøen er god, men en liten ujevnhet setter hun ut av balanse, og tomahawken (Tony Hawken) er et faktum. Pudderet demper fallet, det eneste som er skadd er stoltheten. Etter at hagesalget er henta og Vegard er nede, er vi igjen forbløffet over snøen vi akkurat har kjørt i.

– Nå skal jeg kaste ut varmepumpa og heller fyre med kull. Global oppvarming må være en myte, sier jeg. 

Vi sklir ut av Ringsdalen og ender opp på Tindevegen, langt unna der bilen står plassert. Vi har vært på sesongens lengste tur, men vi har ikke dårlig tid. Sola varmer fortsatt de fornøyde fjesene våre der vi ligger på asfalten. Marit sørger for haik med det første kjøretøyet som kommer, en tysk bobil. Turen avsluttes på Turtagrø med suppe, is og kaffe. Vi har vært på ski i juni før, vi kommer til å dra på ski i juni igjen, men neppe oppleve en junidag som dette en gang til.