Tredagers skitur i Sognefjorden: Dette er Sognefjordsruta

– Vi skal opp der, sier Halvor Dannevig, tindevegleder og en av de som startet guideselskapet Bre og Fjell.

Turer på slike dager er for folk som enten er på guidet tur eller på jobb. Vi er stort sett passer mer eller mindre i begge kategoriene: Yrkegruppene som er representert er blant annet næringssjef, semiprofesjonell frikjører, skifotograf, hotellvert og tindevegleder. Oppdraget er å teste en helt ny tredagers skitur i Sogn. Akkurat nå føles det virkelig som jobb også. Ikke nok med at det blåser, det blir brattere og hardere også.

Sogn er godt etablert med den beste puddersnøen og de ivrigste skikjørerne. Men skikjøring fra spisse tinder helt ned til fjorden? Da er det vel bedre å dra til Sunnmøre? De neste tre dagene skal snu på det bildet. Dette er en høgrute der et viktig element ligger null meter over havet. Sognefjorden, med armer og fingre som strekker seg blant snøkledte fjell. Foreløpig er det lite å se til den. Vi ser i det hele tatt lite der vi går, inne i hettene våre. At de lange underbuksene ligger i sekken, legger også en demper på turgleden for meg personlig. Det hjelper når jeg tar meg sammen, søker ly bak en stein og får dem på.

Fra toppen av Bjåstadbreen, rundt 1600 meter over havet, ser du ned i Fjærlandsfjorden – på andre dager enn denne. Vi fortsetter gjennom tåka, og får testet skiføret. Auda, her har vinden herjet. Det er kartongføre av det krevende slaget. Byks ut av snøen, ulike varianter av stem-Christiania og trampsving er på menyen. Men et sted på vei ned til Ryssebotn skifter snøkvaliteten. Her har den varme lufta fått tak og smeltet den myk. På veien har vi også fått sikt. De som vil får tilbud om å dra rett ned til Fjærland, mens vi andre vil ha mer av dette. På med fellene, opp på Romhesten (1216 moh), utsikt mot Fjærlandsfjorden og en flott nedkjøring i vårsnøen.

Sognefjordsruta

• Sognefjordruta er en tre dagers skitur fra Sogndal til Balestrand. Turen kombinerer de mest alpine områdene ved Sognefjorden med overnatting på særpregede hoteller ved fjorden.

• Dagsetappene er på opp til 17 kilometer og 1800 høydemeter. Turen settes opp som guidet tur av Bre og Fjell, men det er også mulig å gå den på egenhånd og få hjelp av overnattingsstedene til båt- og bilskyss. Dersom du vil unngå båttransport er det mulig å starte første dag ved Anestølen, gå over Steindalseggi og komme ned ved Horpedalen i Fjærland.

• Vanskelighetsgrad: Det er partier med 40 grader både opp og ned. Du må beherske skikjøring på alle typer snø og generelt være i god form.

• Sesong: Det er best muligheter for gode forhold i april, men turen kan gås tidligere dersom det er trygge snøforhold. Det kan være gode forhold også i mai. 

Fjærland er ikke noe hvilket som helst sted på Vestlandet. Ingen steder er det kortere vei fra fjorden og opp til Jostedalsbreen. Det tjente de fastboende godt på da turistbåtene begynte å komme inn fjorden på 1800-tallet. Kong Oscar-bautaen utenfor Hotel Mundal er et monument over den tida. I sin tid sendte den svensknorske kongen en raus pengesum som oppgjør for hesteskyss opp til breen. Men de lokale bøndene trengte ikke pengene og sendte dem tilbake. Da kongen foreslo å gi dem til de fattige, var svaret at «det ikke finnes fattige i Fjærland». Etter ytterligere et par runder ble enden på visa en bauta på et utsiktspunkt ved fjorden. 

Skituren ender ved Lidal nede ved fjorden. Her blir vi hentet med båt og fraktet over til Jordal, der den australske kokken ved Fjærland Fjordstue kommer og gir oss bilskyss. Hotellverten er med på turen.

– Feilen med opplegget er at det burde vært to overnattinger her, smiler hotellvert Bård Huseby.
Han viser stolt rundt på hotellet og lover at vi kan glede oss til kveldens treretter. Fjærland Fjordhotell har gjester fra hele verden (27 land sist sommer), som finner veien via internasjonale bookingsider

– Sommeren var helt galskap, sier han. Men det er ikke bare sommerturister lengre. Nå starter sesongen tidligere. De siste vårsesongene har han også begynt å ta imot skifolk, som skysses rundt til en slags

Best of Sogn, med både heisbasert kjøring rundt skisentrene og topptur med nedkjøring til Fjærland.

DAG 2: HARDKOKT EGG

Det starter som en klassisk vestlandsk vårskitur med ski på sekk helt fra fjorden. I dag får vi ikke noe gratis. Vi rusler på setervei og sti. Fra Raudboti er det  1500 høydemeter opp til Saueggi, et av toppunktene på en ryggformasjon som går helt fra fjorden og opp til Jostedalsbreen. Vi må forserer en bekk ved å balansere bredbeint på to langsgående planker. 

Heldigvis får jeg ikke testet prinsippet i praksis. Mot toppen av Sauegga blir det brattere stigning. Herfra får vi utsikt til Vetlefjorden og Balestrandsfjellene. Vi følger eggen mellom Vetlefjorden og Fjærlandsfjorden sørover, før vi får noen fine svinger ned de østvendte flankene i retning Fjærlandsfjorden. Her er det pudder! Vi må gå opp igjen til rett sør for Harevollnipa hvor vi igjen kommer opp på Meneseggen. 

«Den mektige Meneseggen balanserer på høykant i Sogn, med trange fjordarmer på begge sider», skrev kollega Anders Waage Nilsen i Fri Flyts desembernummer i 2002.  Siden jeg leste reportasjen Hardkokt egg har denne fjellformasjonen hatt en mytisk klang for meg, slik den visstnok hadde i det bergenske fjellsportmiljøet på 90-tallet.  «Bare noen få veteraner har vært der. Og de er så hardbarka at de har rim i skjegget selv innomhus, i byen, sommerstid», het det den gangen vi Fri Flyt-reportere var unge og lovende. Det er ikke en kvass egg, slik jeg har forestilt meg, men mer ett smalt, flatt platå, som slynger seg bortover. Det er ikke mindre stilig, og når jeg tenker  meg om, er det vel mer logisk, siden reportasjen handlet om en slags fjellskitur. 

Solbrillene er på når vi spiser matpakken. Øystein Henjum, som sluttet seg til laget byr på hjemmelagd bjødnabrød, en ekte kaloribombe som vi synes vi fortjener nå. Vi slipper oss nedover. Meneseggen er den bred nok til at vi ikke er redde for å falle utfor. Langt nede på begge sider er fjorden.  For 15 år siden kom Fri Flyts mann motsatt vei, for å fortsette innover hele eggen med overnattinger i telt. Ordene står godt. «Det er, mildt sagt, imponerende. En bred fjellskulder som snevrer seg sammen og blir en kvass egg med en gigantisk hengeskavl mot øst. Foran oss ser vi hvordan denne foldingen jobber seg nordover og danner fantastiske fjelltopper, nydelige flanker og egger. Ikke forrevent som en glefsende tanngard. slik man ser i Sunnmøre, men bunnsolid, brutalt, storslått, med blank sjø ved foten av fjellsidene på begge sider.»

– Bare bli her til dere hører fra oss.

Tursjef Halvor vil ikke uten videre akseptere at de siste 700 høydemeterne ned fra eggen skal foregå til fots på sommerstien med ski på sekken. På kartet ser det ut som det kan være en mulighet for å kjøre på ski vestover. De første svingene ser ypperlige ut, så forsvinner de inn skogen. Der varer visst ikke det gode skiterrenget lenge.  Det kommer en melding. Hva er det største problemet der nede, tro? Grov ur, tett krattskog eller alle elvekrysningene? Det er visst kombinasjonen. – Da blir det ned stien, sier Einar. 

Her er snøen borte, og 700 høydemeter fottur nedover blir aldri en højdare for en skientusiast. Slitsomt er det også, men bortimot 2000 motbakkemeter i beina fra før. Men så ille er det heller ikke. En god ettermiddagsøkt senere er vi på Menes, der vi blir hentet av de som leier ut hytter ved Grønlund på Torsnes ved Vetlefjorden. Disse romslige hyttene ved Grønlund, fullbooket av tyske fiskeentusiaster hele sommeren, er en viktig del av infrastrukturen på Sognefjordsruta. Selvlaget middag og boksøl på bryggekanten er perfekt etter rutas lengste og mest slitsomme dag. 

DAG 3: UTSIKTEN MOT BALESTRAND

Ferden fortsetter vestover. Siste dag får vi og skyss rundt til den andre siden av fjorden opp Dalsdalen til 300 meter over havet.  Her er det skareføre og vi stiger lett i terrenget,. Fra setergrenda hvor turen starter, tar vi oss på opp mot Bjørnabreen.  Utsikten er vakker tilbake mot Meneseggen, der vi kom ned dagen før. Å se tilbake på ruta du gikk dagen før, er noe av det som gjør slike høgruter spesielle. Gjennom de tre dagene har vi funnet en fin rytme. Gnagsår og væskebalanse er under kontroll. De som var bekymret for om det ville gå for fort og bli for slitsomt, er beroliget. 

Herfra går vi ut på den spektakulære Keipen. Dette er Balestrands svar på Preikestolen, 1400 meter over havet. På den snøkledte vintervarianten holder vi god avstand til stupet. Det er vindstille. Vi tar oss god tid til lunsjen og utsikten. Den som gjør oss svimle, selv om det er den tredje dagen vi ski i vestlandsturen. Vi ser tilbake på toppene vi har vært på de foregående dagene. Vi var høyere til fjells både på dag én eller to, men det føles likevel som høydepunktet. Herfra venter en fantastisk nedkjøring i vårslusj, store flanker under veggene til Vindreken, fjellet som stiger rett opp fra Balestrand og visstnok er et av de mest malte motivene i Norge. Hele tiden med fjorden blinkende i det fjerne. Keipen er kommende toppturklassiker, også på ski, med forbehold om at dette er terreng som krever stabile snøforhold. 

Fotograf Bård og jeg vil gjerne at dette skal vare så lenge som mulig, og vi velger en renne litt til venstre for der de andre drar ned. De første svingene, og det skal vise seg å bli de siste for skiene mine, som har vært med på både Høgruta i Jotunheimen, Breruta og denne turen i Sogn. I en smal og traktformet renne tråkker jeg skikkelig gjennom og brekker bakskia tvers av. Det ødelegger ikke humøret på den dag som denne. Skikjøringen er uansett over. Det er bare å starte slåsskampen med krattskogen på vei tilbake til stien vi egentlig burde ha fulgt. Vi rekker både øl på balkongen og bankettmiddag på Kviknes hotell i Balestrand, før vi går på båten til Sogndal.  

Med båtturen tilbake til Sogndal slutter vi sirkelen. Fjorden som blinket under oss noen timer elementet nå. Sogn-patriot Øystein Henjum gir stedene vi passerer navn og liv, vi får se både heimgarden i Leikanger og hvordan alt henger sammen med alt. Sognefjordsruta er herved etablert, det er en fin tur.