Topptur til Gjertvasstind og Styggedalstind

Arne er ikke bare en «øvet alpinist», som han sier, han har også investert i bobil og rigget den til i Helgedalen, en liten kilometer fra Turtagrø hotell. Sola har for lengst gått ned og eieren er sovnet når jeg kommer fram og finner underkøya. 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Kvelden før har jeg spurt hvor tidlig vi skal starte. 6? 5? 4? Noe sånt, var svaret. Strava-loggen viser at vi har joggeskoene på og er i fart innover klokka 5.45. Vi er 900 meter over havet, og skal opp nesten 1500 meter, men i starten er det flatt. Her er sykkel anbefalt i turbeskrivelsene, men det er ikke så mange minuttene før vi er på vei oppover svingene i den bratte stigningen. Etter 200 høydemeter er det skiføre, i alle fall delvis. Vi prøver å finne et veivalg som oss gå mest mulig på ski, samtidig som den stiger mest mulig jevnt. Valget blir å gå gjennom en dal mot venstre, slik at vi må litt ned igjen, før vi kommer opp på Gjertvassbreen.  

Gjertvasstind er en seriøs topp. To ganger tidligere har jeg prøvd meg. En gang ble turfølget stanset av tåke og dårlig sikt høyt oppe. Det ble noen fine puddersvinger og en lang retur til Turtagrø. Den andre gangen var turplanen litt ønsketenkning med tanke på snøforhold og temperatur. Turkameraten hadde allerede stanset og satt nede på breen og ventet, da jeg innså at det det ikke var trygt å ta seg opp i varm og myk snø. 

Artikkelen fortsetter under bildene.

Dette er noe av det villeste landskapet vi har i Norge, med breer som tilsynelatende klorer seg fast i stupbratte fjellsider. Gjertvasstind og Styggedalstind ligger i enden av en fjellrygg som ender med Store Skagastølstind. 

Opp til Gjertvassbreen er det flere mulige veivalg. Snøsmeltingen er defintivt i gang. Vi tar østover opp det som heter Styggedalen på kartet, i håp at det skal gi greit skiføre hele veien. 

Planen er i utgangspunktet å gå østsiden av Gjertvassbreen og komme opp på Gjertvasstind via østryggen. Men her oppe, med utsikt til begge toppene og brefallet under, kanskje mitt favorittpanorama er det mer fristende å gå vestover. Opp Gjertvassbreen til skaret mellom Styggedalstind og Gjertvasstind. Det ser fint ut. Sist jeg var her, var det skumle sprekker, nå er den hvite flata ubrutt og det er et tydelig spor opp det bratte henget på 40-45 grader.  

Da kan vi ta mer av stigningen opp den slake breen og får en mer direkte vei til topps. Vi går i tau over breen og beholder det så lenge vi klarer å gå på ski opp stigningen. Fra toppen av Styggedalstind kommer det dryss av smeltet overflatesnø, så vi skynder oss forbi området der vi er eksponert for denne snøen.  

Artikkelen fortsetter under bildene.

Så er det over på beina. Vi er i skyggen, og snøen kjennes fast og trygg. Mern karten og takten går ned, med stegjern og ski på sekken. Vi karrer oss over den bratteste delen og opp mot skaret. Jeg ser opp til venstre mot det den siste, bratte stigningen mot Gjertvasstind, da  Arne setter kurs mot høyre. 

Styggedalstind, først? «Tenkte, det», hører jeg der framme. 

Jeg kjenner på en skrekkblandet fryd. Her har jeg nemlig vært en gang tidligere. Sammen med Jørgen Aamot og Fredrik Ericsson, kjørte jeg en linje som går fra fra toppen av Styggedalstind, ned på en bratt bre og så ned en renne til dalen under. Det er ikke mange skiopplevelser jeg  rangerer høyere. Fredrik var her for å forberede ekspedisjoner i enda mye større fjell. Han døde i forsøket på å nå K2 i 2010.  

Arne og jeg ser ned på linja vi kjørte i 2008. Det ser ikke så vilt ut herfra. Men forholdene er ikke optimale. Dessuten er det to familiefedre som står her. Vi skal ikke kjøre noe så bratt og eksponert. Ikke i dag, kanskje aldri igjen. 

Artikkelen fortsetter under bildene.

I stedet tar vi oss forsiktig ned igjen mot skaret, der vi får noen fine svinger i sløsj, før det er ny oppstigning på skyggesiden mot Gjertvasstind.  

Snøen er skare med varierende grad av gjennomslag. Det er ikke noe problem å få feste med stegjernene, men dette er ikke snø av et slag som gjør ville gjort nedkjøringen særlig morsom.   

Toppen av Gjertvasstind, som jeg altså når i tredje forsøk, er bare et skrånende snøfelt, ingen varde eller steiner å orientere seg etter. 

Jeg tenker på en dyktige fjellmannen jeg kjente, som trodde han fremdeles var på vei mot toppen da skavelen løsnet under han. Tanken på er mer enn nok til stanse fristelsen fortsette mot kanten for å kikke ned på den andre siden. 

Snøen er som smør, av den konsistensen som har stått ute lenge. Vi holder oss oppe på ryggen og ser ned i siden vi skal kjøre ned. Her er skikjøringen fin, og man kan alltids håpe på fortsettelsen, men egentlig vet vi at det ikke vil vare. 

Bikker vi ned tidlig, kan vi få myk sløsj –  som fort kan bli til et farlig skred i eksponert terreng. Venter vi til vi er helt inne i skyggen, blir det hardt. Vi går får det siste, det er tryggest. Arne sikrer meg med tau, mens jeg skal kjenne på underlaget. Jo, dette går greit. Jeg knytter meg ut og ber han dra inn tauet. Det positive vi kan si om føret er at det verken er is eller gjennomslag. Vi skraper oss nedover, korte seksjoner av gangen, slik at de grovkornete løsmassene får skli videre. 

Artikkelen fortsetter under bildene.

Før vi kommer ned på breen, bestemmer oss for å traversere tilbake mot oppoversporet for å følge samme vei tilbake. Under toppen av Gjertvasstind og kjører gjennom et stort skred. Den klumpete snøen er myk og medgjørlig, det ikke mange minuttene siden den lå i fjellsiden.

Dette skredet ble startet av oss på toppen, og synet av denne av røysa av snø illustrerer konsekvensene av å bomme på linja der oppe. 

Nå kan vi i stedet skli og stake oss tilbake over breen og følge snøfeltene nedover mot Helgedalen og etterhvert ta på joggeskoene igjen.  

En av fordelene med grytidlig start, er at der fortsatt er tidlig ettermiddag når vi er nede igjen. Vi har gode tid til å kikke opp mot nye topper. Kan søndagen være dagen for Store Austabotntind?