Sommerlig topptur på Gjuratind

La oss ta litt historie først. Gjuratind ligger østenfor bygda Isfjorden i Romsdal, på grensen mot Eikesdalen lenger øst. Den første vinterbestigningen av fjellet ble gjort i 1931 av (selvsagt) den lokale super-klatrelegenden Arne Randers Heen og Elliot Wille. De gikk det som i dag kalles normalveien, og brukte ski opp til sørøstryggen. Det kan man kanskje kalle topptur i topptur-aktivitetens pre-historie. 

Førstebestigningen av fjellet er en ganske rå historie: Iver Kavli og Bård Moen var to lokale gjetergutter som like greit klatret til topps på Gjuratind da de var tolv år gamle (!). Det skjedde i 1880, og guttene fulgte nordøstsiden opp – en mer krevende rute enn dagens normalvei.

Navnet betyr visst trollkjerring forresten, selv om fjellet ligner på et jur (og ikke heter Juratind uten g). 

I dag har Gjuratind blitt en temmelig populær tur, særlig siden den er en av de sju toppene du må bestige for å bli såkalt fjelldronning- eller fjellkonge, og den eneste av de sju som er godt egnet for bestigning med ski (joda, Store Venjetind er en populær skitur, men selv de letteste skirutene ned er temmelig krevende, akkurat som noen av de andre fjellkongetoppene. Og Store Trolltind er for vanskelig til å bli en utbredt skiklassiker selv om Kilian Jornet har kjørt ned derfra).

Skikjøringa på Gjuratind er fin og ikke veldig krevende, selv om deler av nedturen foregår i terreng som er opp mot 30 grader bratt. Hengene er oversiktlige og jevne. Men i dalen mellom Høgsternebba og Jurafjellet er du eksponert for snøskred fra nordsiden på Jurafjellet. Dette skal man være særlig obs på under oppturen, hvor man går ganske lenge under denne bratte siden.

Høyere oppe må man gå et kort parti under en hengende skavl for å komme opp på sørøstryggen, og videre oppover går man tidvis i bratte, sørvendte snøfelt hvor utglidning vil være skummelt. Den siste biten til topps innebærer klyving og enkel klatring i svært eksponert terreng. 

Bildene i denne artikkelen er fra tur på Gjuratind 31. mai i år. Etter en lang periode med varmt vær var skredfaren lav og snøen myk, med snøgrense på 460 meter over havet. Det innebærer en liten time gåing med skiene på ryggen.

Fra sørøstryggen hvor skiene legges igjen for den siste biten til topps kan det være vanskelig  å velge fottøy. De fleste som besteg Gjuratind denne dagen valgte å skifte til joggesko her, noe som betyr at den siste klatreetappen blir betydelig enklere. Cruxet er et slags sva på et par meter, som er mye lettere med myke skosåler.

Baksiden er at du må gå med joggesko opp og ned bratte snøfelt med myk snø, i terreng hvor fall kan være farlig. Isøks er obligatorisk i dette terrenget.

Selv gikk jeg med skistøvlene på, og stegjernene – som jeg ikke fikk bruk for, selv om det var nære på i det nordvestvendte partiet nær toppen – hengende i klatreselen. Heldigvis gikk klatringen greit også med stive sko. 

Noe annet mange valgte å legge igjen sammen med skiene denne dagen var hjelm. Det er vanskeligere å forstå. Det er mye løs stein i det bratte toppartiet, og all grunn til å anta at hvis man skulle falle, så kan hjelmen være avgjørende for om du blir alvorlig skadet eller ikke.

Fra toppen av Gjuratind er utsynet vanvittig. Mot vest ser man romsdalsfjellene og Sunnmøre i all sin gedigenhet, og i motsatt retning dominerer fjellene rundt Eresfjorden og Sunndalsfjella.

Selv har jeg lyst på ryggtraversen over mot majestetiske Hoemtind, en lang tur som beskrives på fristende vis i Halvor Hagens bok Toppturer i Romsdal. Men det får bli til en senere anledning – det er alltid viktig å ha noe ugjort å trakte etter. Som om det er noe problem i disse fjellområdene…