Men å gi slipp er ikke så lett.
Bare spør meg.
Etter å ha vært redaktør for dette bladet i x antall utgaver, burde jeg kanskje ha en god definisjon av hva «flyt» er. Følelsen, altså. Det har jeg ikke.
Men jeg tenker at mange av sakene og testene peker i retning av flyt, at de kan lede deg til din private flytsone. Og jeg har egentlig slått meg til ro med at flyt er ulike ting for ulike folk, og at det er ulike veier til målet.
Men hva om det er mye enklere.
Hva om flyt kan kjøpes?
– No one’s ever drowned in one of these, brother, sa mannen.
Vi sto foran hvitt, svært eggelignende kammer, av form liknet det på en av de innretningene folk i science fiction-filmer sover i på vei til fremmede solsystem. Jeg hadde spurt om hva som skjedde om man sovnet. Ingenting, musikken kom på etter en time.
Kammeret var en tank med grunt, varmt og ekstremt salt vann. Det var lagd for at man skulle flyte. Eller «floating», som det selges som. Tanken hadde et lokk man kunne åpne inn- og utenfra. Jeg ble vist hvor lysbryteren inne i tanken var, jeg kunne velge mellom et slags diskoaktig lys, et blått, mer sterilt, og «totalt jävla mörke».
– Do you recommend turning the light off?
– It’s all up to you, brother. But most meditative stuff works better with sense deprevation.
Mannen gikk ut av rommet med tanken. Jeg tok en kjapp dusj og puttet inn de utdelte øreproppene.
Jeg steg inn, la meg ned og tok meg til ansiktet. Så måtte jeg åpne lokket, tørke av det verste saltet og starte på ny.
Jeg la meg ned.
Fløt.
Slo av lyset.
Først kjedet jeg meg. Hvor lenge må jeg ligge her? Så prøvde jeg ulike flytestillinger. Gjorde jeg det «rett»? Så fikk jeg en sterk følelse av å flyte rundt og rundt.
På motsatt side av lysbryteren var alarmknappen («no one ever used that, brother»). Jeg var redd for at jeg hadde rotert 180 grader og ville trykke på alarmen i steden for lysbryteren. Jeg fant fram til siden av kammeret der åpningen var, orienterte meg og fant ut at jeg lå akkurat samme sted der jeg hadde startet.
Så kjedet jeg meg igjen. Så fløt jeg litt rundt og rundt igjen. Visse deler av kroppen ble «borte», det var som om man ikke kunne kjenne ryggen eller låra.
Fysisk sett fløt jeg. Om tankene fløt? I blant. Fikk jeg den samme flytfølelsen jeg kan få på ski med gode venner? Nei. Jeg vil vanligvis ikke ha sense deprivation. Koble meg på verden, takk, ikke av. Anstrenge meg. Klyve og ta på stein. Kjenne snøen under skia.
Men det var en form for flyt her inne. En annen.
Fløt jeg rundt i en slags backflip nå?
Etter en time kom musikken på. Jeg satte meg opp åpnet tanklokket såvidt, en strime med lys kom inn i glipen, og en kald trekk fra rommet kom inn i kammeret.
Jeg la meg ned igjen.
Fløt.
I blant er alt man ønsker å kjenne vinden mot ansiktet.
