De åtte mest irriterende egenskapene med toppturfolk

Jeg veier dem i hånden, mitt første par toppturski. Samtidig veier jeg også min egen smått patetiske skikarriere, som egentlig ikke er en karriere, men heller en slags hobby med glutenallergiens intensitet og vesen.

Er dette skiparet kroken på frikjøringsdøra, skal jeg bli som andre 38-åringer, altså en fyr som tar avstand fra heiskortpriser, alpeturer, blytunge storfjellski og en komfortabel gondol? Skal jeg bli en toppturmann? Men vil jeg bli en del av denne horden av toppkåte bastarder?

Her er de åtte mest irriterende egenskapene med toppturfolk.

1. De som alltid skal gå fort eller snakke om hvor fort de har gått tidligere. Vi vet jo alle at det finnes de sykeste folka, som halser opp og ned fjellet med ski av balsatre, drikkepose på ryggen og oksygenopptak som kun kan bli bedre ved hjelp av Norsk institutt for astmamedisin, også kalt Norges Skiforbund.

De teller høydemeter, pulsslag, høydekoter, høydemeter og karbohydrater og snakker ustanselig om de aller verste mosjonsløpene som finnes.

2. Folk som bare snakker om utstyr. Djises! Altfor mange er helt besatt av skiutstyr på et så sykelig nivå at kun psykiatrien kan hjelpe dem. Metallegeringer, vekt ned til tiendedels gram, ymse forskjeller på ulike stoffmembraner, skredsøkerens konstruksjon og patenflora samt skihjelmens mystikk og mysterium.

3. Turfølge som aldri venter. Jeg vet ikke hvilken skole de har gått på eller om DNA-fellestrekkene med en Gordon Setter-rasen er reell, men noen greier aldri å vente. De halser avgårde til neste bakketopp, henger på stavene, snyter seg ved å presse pekefingeren mot høyre nesebor mens en seig stråle av strågul snørr skytes ut av det venstre.

Det er ikke vakkert. De skynder seg selv om de ikke har noe rekke, de stresser uten å ha klokke, de maser selv om ingen spør. Når vi tar dem igjen står de på toppen.

Fellene er røsket av, de har dunjakka på og smatter høyt gjennom en brødblings.”Ja, ja, DET TOK SIN TID – der kom dere endelig!” sier de. På 17 minutt har de altså ikke kommet på noe bedre å si. Ikke akkurat oneliner-talenter. I tillegg har de blitt kalde, og sure fordi de måtte vente.

4. Folk som kjører i sporene dine. Ja visst finnes det hederlige unntak. Trange renner, kritiske partier og traverser – ja, jøss – følg gjerne mitt harmoniske spor. Men så har du disse andre, når fjellsidene ligger brede og vakre som gigantiske dyner av seil.

De velger altså konsekvent å kjøre i andres spor. Hvilke forklaringsmodeller skal man anvende på slike mennesker? Higer de etter å slette sin egen personlighet eller føler de en falsk trygghet ved å kjøre i andres spor?

5. Folk som snakker i mobiltelefon på toppen av fjellet. Ofte snakker de ekstra høyt og om helt uvesentlige ting: for eksempel at de skal kjøpe oppvaskmaskintabletter på butikken eller at de innleder en samtale om den forrige festen de var på.

Vi har jo gått fullstendig bananas med telefonen våre. Vi ligger med dem, vi trykker, scroller, knipser og kikker.

Men det finnes noen hellige stunder, det finnes noen øyeblikk hvor vi rett og slett må holde kjeft og nyte synet. Hvis vedkommende også kiler telefonen inn i hjelmen og uttrykker en slags stolthet over nettopp han fant på nettopp det, vel – da er begeret bragt til den ytterste rand.

6. Folk som klager på føret. Jeg vet ikke hvor denne forestillingen kommer fra, men det kan virke som en voksende majoritet forventer bra vær i den norske fjellheimen. Javisst kan man ha flaks, javisst skal man sette pris på solens varme vesen og den bunnløse takknemligheten for god sikt.

Men pudder og sol er tilværelsens bonus. Du kan ikke ta det for gitt. Men la oss si at du er på vei opp til Skårasalen på Sunnmøre, og det er skaresnø, gjennomslagsføre og hvitosten er svett. Det siste du trenger da er en pratesjuk bergenser som snakker ned din kjærkomne fridag, din skidag og ditt fjell.

7. Folk som kjører samtidig som deg og som nesten tar deg igjen. De er lett å peke ut. De er stive i stilen og har hjelm og briller på seg på en ryddig måte og de smiler alltid litt usikkert. Nå er de på topptur og de greier ikke bestemme seg om de skal kjøre ned i kjent, kryssende turistforeningsstil eller gjennoppdage parallellsvingens univers.

Du danser ned fjellsiden og aner fred og ingen fare, og så, plutselig, ser du kanten av synsfeltet en galning som krysser over hele henget bak deg. Hva prøver han på, vil han skjære av et eget flakskred ene og alene til deg? Har han svekkede sjelsevner og aldri vært i fjellet før? De finnes over alt og det eneste som fungerer er kommandostemmen. Det aller beste er å la dem kjøre først. Knock yourself out, som det heter i boksing.

8. Folksomkastersøppelinaturen. De kjører fete biler, de har rare solbriller i spesielle farger og gjerne mellomleder-ambisjoner i næringslivet. De har forakt for offentlig sektor, distriktsnorge og rød-cola i sekken. Og nå hiver de snickers-papiret på ditt fjell.

Ja, visst faen hiver de Snickers-papiret på ditt fjell. Nå danser det med vinden over snø og stein og is og kanskje spiser en reinsdyrkalv dette papiret og kveles og dør mens simle-mammaen gråter sin tapre tårer. Jævla miljøsvin.

Sigarettsneiper, snusklyser, bananskall, appelsinskall, matpapir og emballasjen fra disse vemmelige treningsgel-makkverket. Og hvis du påpeker det responderer de med sin kvalmende og nasale østlandsstemme: ”Å, hør på han du, miljøforkjemperen som skal redde verden!”

På slike dager, når du står der på toppen og du har bitt deg i leppa, talt til ti både sju og åtte ganger. På slike dager kan det være fristende å brøle så høyt og så sjikanerende at trommehinnene sprekker og personligheter brytes ned til neandertalernivå.

Men gjør vi det? Nei, vi holder kjeft. Vi pakker appelsinskrellet nøysomt inn i servietten, deler sjokoladen med turkameratene, ler og spøker vennlig og går noen runder med oss selv, sparker snøen vekk fra bindingene, retter på brillene og setter utfor.