Carretera Austral starter i den travle havnebyen Puerto Montt, en 15 timers busstur sørover fra Santiago. Fra her slynger veien seg over mektige fjellpass, ved siden av stille fjorder, gjennom kystregnskog og ved siden av frådende elver. Hele 1240 kilometer må du kjøre, for det meste på grusvei, for å komme til veis ende som er den søvnige landsbyen Villa O´higgins. Her står du ved foten av det sørlige patagonske ismassivet, og du har passert det nordlige noen hundre kilometer lengre nord, og kanskje har du fått et glimt av den mektige Rio Baker, Chiles mest volumniøse elv. Det var i Villa O´higgins vi i år brukte to uker, en landsby som forøvrig fikk veiforbindelse i 1998. Før det gikk det fly med forsyninger inn til settlerne. For "el desarollo", fremskrittet, det har til syvende og sist også kommet til slutten av veien. Nye veier har blitt bygget, det er gratis internet for hele landsbyen og til slutt har det blitt tilgang til noen blå streker på kartet som vi har gått og titta på i flere år.
Fosseelv
En ny vei har blitt bygget inn til innsjøen Lago Christie, en dypblå lagune mellom høye Andesfjell som i seg selv er verdt turen. Fra innsjøen renner rio Perez, en liten perle av en fosseelv, med en 5-6 dropp mellom 2-6 meter, og en litt uryddig 20 meter som absolutt er padlebar, men som ingen følte seg kallet for å padle. Hele elven er roadside, og man kan bare rusle opp til veien når man vil, gjerne akkompagnert av synet av hvite fjelltopper i det fjerne, som er det sørlige patagonske issmassivet. Tankene driftet noen ganger til den gangen jeg padlet rio Pascua som drenerer dette enorme området, en tre dagers tur ved siden av enorme isbreer, med kondorer over oss og skremmende juv fremfor oss. Det gikk nesten galt, jeg svømte og mistet kajakken som fløt til Stillehavet. Men det er rart med det, hva man kommer igjennom. Jeg kjente suget igjen, denne gangen i Villa O´higgins. Det blir nok en tur til ned rio Pascua med tid og stunder.
Klassisk to-dagers tur
Så var det rio Maier, en elv man kjører over på vei til Villa O´higgins. Den har mye volum på take-out, men på kartet ser det ikke ut til at hellingen er noe særlig. Så vi stod på put-in og forventet en fornøyelig grad 3 flytetur ned de neste 20 kilometrene. Tre dager senere stod vi på take-out. Rio Maier starter med et søvning juv som er utrolig vakkert, det er grad 2-3 med mye vann og veldig kule steinformasjoner. Fjellveggene består på et vis av skifer, og gjør sitt til at man har en nesten surreal følelse når man padler igjennom. Mot slutten av juvet ligger et grad fem stryk og venter på en, og et grad fire. Begge kan padles, bæres og synfares. Førstnevnte er en rampe som sloper inn en stor valse, en valse som gav Jakub Sedivy en real omgang juling, som endte med svømmetur og en mista sko. Tyskeren Max Siech kom seg heller ikke igjennom, og tilbrakte noen fryktinngytende sekunder inne i piten før han ble aller nådigst spytta ut og rulla opp en smule tullerusk. Ron Fischer og meg selv kom helskinnet igjennom, og resten av gjengen fant det best å rusle forbi på land. Etter dette juvet åpnet landskapet seg opp, og vi dro frem kaffe og kjeks der vi fløt nedover det vi trodde var grad to de siste ti kilometrene. Den gang ei. Plutselig befant vi oss i et dypt juv, med et upadlebart stryk foran oss. Klokka var fem på ettermiddagen, vi var slitne, og synfaringen var et helvete. Dermed la vi igjen kajakkene, titta på kartet og fant en gå-rute tilbake til veien. En times gange og vi var ute av juvet, og en time til hadde vi fått fatt i biler og tørre klær. Dag to ble brukt på å synfare hele det neste juvet, som viste seg å ha altfor mye vann. Etter en del diskusjoner fant vi ut at det beste var å ta beina og kajakken fat på elv høyre, og brøyte oss frem gjennom kyst regnskog og tornebusker. Vi måtte komme oss frem 3 kilometer til langs, noe som tok en 4-5 timer. Deretter var det å fire kajakkene ned til vannet, og padle utgangen av juvet. Det var en herlig følelse å komme seg igjennom, selv om ikke alle var like heldige med linjevalg i et av de større strykene. På filmen ser dere hva som skjedde med Max Siech, etter å ha funnet sur valse nummer to på Rio Maier.
Hestetur og padling
Rio Mosco kommer rennende inn i landsbyen, og en rask titt på kartet slår fast at den flyter fra isbreen Mosco, noen kilometer ovenfor Villa O´higgins. Vi stod og klødde oss i hodet utenfor et stengt turistkontor da en vennlig chilener på sykkel spurte om det var noe vi trengte. Litt nølende forklarte vi at vi gjerne ville leie et par hester for å rusle opp valle Mosco med kajakker, siden vi ikke var så ivrige til å bære de selv. Han så ikke akkurat ut som en gaucho, så vi var heller tvilende, men den gang ei. Fem minutter senere hadde vi en date neste morgen med ham og to hester, og oppstemte ruslet vi tilbake til hostalet som faktisk også heter El mosco. Og som sagt så gjort. Tre kajakker ble lastet på en hest, og vi fant stien oppover elven uten problemer. Hesten derimot, den var ikke så fornøyd med tre plastikkbaljer på ryggen, og det gikk heller langsomt innover dalen. Men vi kom frem til slutt, og fikk satt kajakkene på vannet. Det viste seg at juvet vi padlet igjennom er utrolig vakkert, grad tre med en liten grad fire seksjon, og unnagjort på en time. Om man vil kan man nok gå helt inn til isbreen, men da må man bære kajakken selv siden stien blir verre og verre på vei innover.
Neste dag var det duket for et gjennsyn med Rio Bravo, en førstegangspadling jeg var med på i 2006. Men det er en annen historie.
