Og når man kommer seg på Åmot, homerun på Sjoa, noen få dager etter at elva er isfri, er det ekstra stas. Jeg dro innom Kiwi i Heidal og dro ut Jon Kristen (eier av Strie Strømmer) og forhørte ham om ”føret” ned hjemmestrekket. Han og Kay Arne Randen hadde fått førstesporet ned noen dager før, og det hørtes ut som om alt var åpent og fint, med unntak av en liten stygg underspyling av snø og is i siste drop. Den tid, den sorg. Siden det var sol og pluss 20 ute ignorerte jeg det faktum at alle mine vanlige padlekompiser var i fast jobb og at jeg måtte padle alene, og satte på elva full av forventning. Ane, the Frig-mama herself, tok på seg årets første shuttleoppgave, og velsignet seg over en våryr kajakkpadler.
Det er noe eget med Åmot. Og spesielt når man padler alene. Og det er årets første tur. Jeg padlet meg gjennom Vaskemaskina og fikk den obligatoriske spruten i ansiktet av iskaldt vann, dytta unna et par isflak og fortsatte i raskt tempo forbi Riksanlegget. Det er når man runder høyresvingen etter Riksen at man begynner å bli litt oppmerksom. Z-droppet har sett mannefall før, og når man er alene er det bare å klinke til i midten og boofe over valsa, godlinja på lavt vann. Jeg har fremdeles stygge minner fra førsteturen da noen lurte meg ned ”snik-linja” på høyre. Noen ganger er det bare dødfødt å ta kyllinglinja, man havner i trøbbel uansett…
Tross i at jeg hadde mista all følelse i hendene noen minutter før var jeg i et kjempehumør når jeg kom ned mot brua, klar for venstreboof og et lite vink til Ane på brua. Korridoren var litt merkelig, jeg glemmer alltid hvordan det ser ut nedi der på lite vann, så jeg sklei over et flak, tok et par tak, boofa til venstre for midtv
alsa og fløt andektig ned resten. Ja, det var slik det var ja… Nå var juvet bare 1,5 meter på det smaleste, ja det finnes masse stein i korridoren for de som ikke visste det! Siste drop bød på ingen problemer siden underspylinga av snø og is hadde måttet gi tapt for vårsola, og jeg padlet de siste metrene ned mot mål med en følelse av udødelighet i kroppen. Jepp, slik er det å padle sesongens første turen på Åmot, og det er bare å konstatere, sesongen er i gang!
(Jeg vet hva du tenker: Man skal aldri padle alene. Men som alltid, det finnes unntak. Det er dager da det å padle alene faktisk gir ekstra karmapoeng, og man finner seg selv mellom tomme juvvegger og i iskaldt vann. )
