Slalom padling i Norge har lenge vært en døende sport. Interessen for freestyle og brattpadling har vært oppadgående i flere år, og Riksanlegget for slalom i Sjoa har sett ekstremt lite norske slalombåter på vannet de siste ti årene. Likevel, det er et faktum at slalompadlere som regel er overlegent teknisk på elva i forhold til mange av oss som begynte uten slalomkajakk. Legenden Flemming Schmidt er en gammel slalompadler, og også utenlandske navn som Steve Fisher, Mike Dawson og Sam Sutton.
Jeg har syslet med tanken om å prøve slalompadling i flere år, men siden kompetansen i Norge er spredt, har det vært vanskelig. Det ble først fart i sakene når jeg nevnte for Norges Padleforbund at det kanskje kunne være interesse igjen rundt om i landet for en padlesamling i Riksanlegget for å få folk til å prøve slalom. Franskmannen Anthony Collins ble hentet inn, og en uke med intens slalompadling i Faukstad og Riksanlegget samlet 15 stk i juli. Slalomkajakker ble gravd frem fra diverse klubbhus og kjellere, og spruttrekk i neonfarger fra 80-tallet skapte munter stemning på dag en..
Valerie Bertrand og meg selv meldte oss frivillige til å dra til slalom VM i Seu d´Urgell i Spania for noen uker siden. Forventningene var ikke de største, vi kom også direkte fra freestyle VM uka før, og hadde mistet allerede en uke med trening i slalomløypa i Seu. Slalomløypa var noe helt annet enn Riksanlegget i Sjoa. Kanalen er lagd for Barcelona OL for mange år siden, og er omtrent 5 meter bred. Strømskillene er ekstremt sterke, og en 3,5 meter lang slalomkajakk er litt vanskelig å håndtere for oss som er vant til en meter mindre... Men for en fantastisk opplevelse. Vi hadde treningstid sammen med olympiske mestere og verdensmestere, og følte oss mildt sagt litt ydmyket. LIkevel fikk vi alltid positive ord fra de andre deltakerne, og direkte oppmuntring fra ICF (Internasjonale Canoe Federation) som trenger flere nasjoner i VM for å beholde sporten i OL.
I slalom får man bare to omganger, og ingen har lov til å padle løypa som blir satt opp på konkurransedagen på forhånd. Den beste omgangen teller, så sånt sett får man ett "prøve-run". Jeg hadde æren av å være første kvinne ut, med det som mål å ihvertfall klare alle de 22 portene. Noen er satt så man må padle nedstrøms gjennom de, mens andre er såkalt oppstrømsporter, som gjerne blir satt i bakevjer, slik at du må gjøre en sving gjennom de. På mitt første run klarte jeg alle portene med et nødskrik, mens Valerie faktisk tok igjen deltakeren foran seg. Hun fikk dermed et ekstra run, noe som jo alltids er bra, bortsett fra at hun startet igjen etter den forrige Olympiske mesteren.. :-)
I andre omgang padlet jeg 10 sekunder raskere, men mistet en port, noe som betyr 50 sekunders tillegg. Valerie padlet bra ned til port nr 17, da kreftene sviktet og hun mistet en port. Til syvende og sist endte jeg på nr 55, med Valerie like bak, og vi var storfornøyde med å ikke ha kommet sist. Neste mål nå er er delta på Verdenscuper til sommeren igjen, og å klatre en del høyere opp på resultatlista på neste VM til neste år.
Om du er interessert i å generelt bli en bedre kajakkpadler bør du prøve deg i en slalombåt. Jeg kjenner allerede at jeg er i ferd med å forandre padleteknikk, til det bedre.. Forovertakene har blitt bedre, jeg effektiviserer padletakene og bruker knærne mye mere enn før. Om du er interessert i å begynne å trene så gi lyd fra deg, Norges Padleforbund er veldig interessert i å få i gang et støtteapparat rundt sporten.
