...og her er Marianns historie:
RHEINFALLSPADLING
Hva gjør man når Europa er tomt for vann, bilen er booka hjem på Kielferga i slutten av juni, og man trenger fri fra VM-trening? Jo, da kan man for eksempel ta seg frem til grensa mellom Sveits og Tyskland og padle Europas største foss. Du hørte riktig. Rheinfall er faktisk, med normal sommervannstand, Europas største Wasserfall, som det heter på klingende tysk. Så sagt som gjort.
Det er en stund siden legendariske Schorsi Schauf først padlet ned Rheinfall, og det har vært flere som har gjentatt vågestykket etter ham. Det merkelige er at ingen jenter har padlet fossen før, og at jeg fikk æren av å bli første jente ned var litt stas. Man kan velge flere linjer på Rheinfall, en høyrelinje med mindre konsekvenser enn hovedlinja er et populært valg. Men under synfaringa, som forøvrig foregikk sammen med ca. 200 turister, syntes jeg det var greit med hovelinja som tross alt har litt mer vann å sette åra i.
Fra toppen er inngangen forholdsvis blind, man har to bølger man kan sikte seg inn etter, og som man ikke skal forveksle med andre bølger på kanten.. Inngangsdroppet er et tre meter høyt “svabergsdropp”, som man må padle til høyre for midten. Godt til høyre. Å ri valsa over selve Rheinfall er nok ikke noe særlig gøy, så jeg sørga ihvertfall for at jeg var godt på linja i inngangen. Når man lander fra første dropp blir man pusha mot midten ganske raskt, og man rekker å tenke “dæven den er stor!” før man dropper inn i en enorm curler. Rheinfall renner på begge sider av en diger stein, og curleren blir dannet i det vannet presses opp på steinen for så å falle ned på en ca 20 meter lang sklie. Som selvsagt ender i en stor valse i bunnen.
Når man synfarer er linja stor og bred, men når man er midt inne i kaoset er den definitivt mye smalere. Konsekvensen av et uheldig øyeblikk er egentlig ganske enkel å få øye på når man synfarer: Curleren har absolutt potensiale til å kaste deg inn i en del steiner halvmidt nede i droppet, særlig nå som det er lavt vann. Sklia som utgjør siste delen av stryket er også veldig grunn, og lite behagelig å skrubbe ansikt eller andre kroppsdeler på. Likevel, det er ekstremt vanskelig å beholde kontrollen i det man treffer curleren, for når verden er blendet av hvitt vann er det ikke så enkelt å balansere en kajakk fremdeles på vei ned mot bassenget under.
Både jeg og padlekompis Ron Fischer (SUI) smilte bredt i bunnen, selv om han var halvveis synkende etter at spruttrekket falt av i valsa i bunnen. Jeg hekta ganske enkelt tauelina mi på kajakken hans og padlet oss begge raskt til land, for det er en liten detalj at Rheinfall er ulovlig å padle, og det er flere som har opplevd å møte politiet i bunnen, med bøter klare. Heldigvis slapp vi unna lovens lange arm denne gangen.
Noen dager før jeg fikk sette utfor kanten padla Ron fossen på natta. Jepp, det er riktig. Det er farget lys på droppet om kvelden frem til klokka 12, så slik sett var han ikke helt blind i det han fant linja. På nattpadlinga valgte han imidlertid høyrelinja, som er mer teknisk, men med litt mindre konsekvenser enn hovedlinja. Og bra er det, for på natt nummer en ble faktisk lysene skrudd av i det han var 10 meter fra kanten og det var for sent å stoppe.. Det gikk bra, og natt nummer to sørget vi for å være på plass litt tidligere, slik at man kunne få filma turen ned. Nå lurer man kanskje på hvorfor en person vil padle et grad fem stryk på natta? Saken er at Ron har padlet på natterstider flere steder i verden, og har en forkjærlighet for nettopp det. Det går fremdeles gjetord om diverse nattpadlinger av Futaleufu i Chile, og selv mener han at en måneskinnsnatt på Rio Baker må være perfekt. Da tror jeg at jeg gladelig er shuttle-bunny.
