Padling i Glomfjord - Glomågas største

Med landets flotteste natur på alle kanter og en 20 meter høy foss foran beina våre –som eksperter på området ikke enes om er padlebar eller ikke- er det vanskelig å være milevis unna nærmeste form for sivilisasjon.

– Hvem putta syre i kaffen min i morges?

Fred Norquist nyter skuet over Flatisvatnet halvveis på vår tur ned Glomåga. Elva deler Svartisen, Norges nest største isbre, i to. Elva ble padlet for første gang i 2010, og bildene fra den turen var helt surrealistiske.

Vår første reaksjon var omtrent «Her er det noen som virkelig har overgått seg selv i Photoshop».

Vi måtte simpelthen se dette med egne øyne, og i ettertid går vi god for at bildene ikke er retusjert. Glomåga renner rett og slett gjennom den råeste naturen vi har sett.

Sommeren i Nord-Norge 2014 er det nok ikke bare elvepadlerne som husker godt. Været var upåklagelig.

Og vi var på en skikkelig hot-streak padlemessig. Dag inn og dag ut traff vi bra med vannstander og elvene vi brøt oss på.

Glomåga hadde bare blitt padlet en gang tidligere, og da brukte gruppa tre dager, med andre ord hadde de med seg alt nødvendig utstyr for camping og mat i kajakken. Ikke pokker om vi skulle bruke så lang tid, så effektive og høye på livet som vi var.

Kartet viste uansett at strekningen på totalt 21 kilometer umulig kunne ta tre dager, så vi satte i vei med mål om at dette bare skulle ta en lang dag. Vi hadde med andre ord ikke med oss noe annet enn noe sikringskost, snus og kameraer.

Vi startet på Storglomvatnet grytidlig på morgenen i strålende vær, med solbriller på og med isbreer som strekker seg fint ned mot vannkanten. Turen over Storglomvatnet er ifølge kartet bare fire kilometer, så her er det bare cruise over vannet og nyte utsiktene og isflakene som flyter pent rundt i vannet.

Etter en times tid bemerker flere i gruppa at dette var lange fire kilometere. Vi tar en ny kikk på kartet. Jaggu var målestokken 1:75000 og ikke 1:50000. Hver rute i kartet var altså to kilometer, og ikke en -som vi hadde beregna.

Dette blir en veldig lang dag med andre ord. Heldigvis blir det ikke mørkt i Nord-Norge om sommeren.

Etter hvert kommer vi oss over vannet, over en liten fjellknaus og når til slutt kilden til Glomåga. Normalt pleier kilden til en elv å være en liten bekk som bruker lang tid på å vokse i volum, men med 30 grader i lufta og Svartisen hengende over fjellsidene på begge kanter, tok det ikke lang tid før elva vokste seg stor. Vi hadde overhodet ingen forventinger til Glomåga padlemessig.

Vi hadde støta og padla høye fosser i ukesvis allerede, så nå skulle vi bare nyte norsk natur. Her overraska Glomåga virkelig positivt med grunnfjell i alle bauger og kanter. Lengre sklier og fosser kom som perler på en snor.

Vi hadde tross alt med oss verdens desiderte råeste elvepadlere, så for oss var det bare å henge i åra. Til slutt kommer vi til kanten av en 20 meter høy foss. Vi vurderer raskt fossen som overhodet ikke padlebar, men Sven Lämmler kikker lenge på fossen og bestemmer seg for at denne skal han klare.

En ganske uvanlig situasjon oppstår. Gruppa setter seg i mot Sven. Ikke bare kommer han til å slå seg selv helseløs, men han setter også resten av gruppa i fare og i en totalt unødvendig situasjon.

Vi er dessuten midt oppe på Svartisen uten mobildekning, hjelpen er ikke akkurat nær. Øyrådet i gruppa nærmer seg kokepunktet, for Sven gir seg ikke og forlanger at vi skal sette opp sikring, for denne fossen skal han takle fint.

Sven har tidligere imponert oss voldsomt, ikke bare for å ha den råeste psyken, men hans evne til å ta rette avgjørelser og virkelig planlegge sine linjevalg og gjennomføre dem, gjør at vi til slutt gir han grønt lys til å sette utfor.

Nok en gang gjør Sven en god vurdering og forserer fossen med den største eleganse, til vår store lettelse. Nå begynner Glomåga virkelig å droppe høydemeter, og vi er nødt til å bære forbi flere fosser på rad. Heldigvis gjør Sven det samme – han har ikke mistet dømmekraften fullstendig tross alt hva gjelder farbarhet.

Vi tar oss så en rast ved det tidligere nevnte Flatisvatnet før vi fortsetter ferden vår videre ned Glomåga mot Mo i Rana, idet elva gradvis skifter karakter fra fosser og sklier til dypere og dypere juv. All erfaring og kunnskap tilsier at man ikke skal forhaste seg ned ukjente elver, hvert fall ikke hvis de renner i dype juv, men stemningen i gruppa er elektrisk og gruppedynamikken fungerer så bra at vi ikke ser noen grunn til å sette på håndbrekket.

Dessverre gjør Glomåga det for oss i stedet. Idet elva er på det dypeste og loddrette fjellvegger omkranser oss, bestemmer Sven seg for å padle rundt et hjørne vi ikke ser utgangen av. Han stopper i bakevja og gir tommelen opp til resten av gruppa.

Elvepadling, som mange andre actionsporter, handler om å stole fullstendig på kameratene dine, så vi gjør ikke noe unntak denne gangen heller og følger etter Sven. For første gang gjør tyskeren en elendig vurdering.

Rundt svingen er elva totalt blokkert over flere hundre meter, og det var bare med nød og neppe vi kom oss helskinnet på land for å se spetakkelet som ventet.

På tross av at dette er et av de få stedene uten insekter i Nord-Norge sommeren 2014, er det heller ingen blivende plass. Lettere sagt enn gjort, det påfølgende partiet kan ikke padles, vi kommer oss ikke ut av dette dype juvet og ruta vi har valgt har ingen retrettmulighet.

Vi koser oss med litt snus for å roe ned blodtrykket og vurderer situasjonen nøye. Det ser ut til å være en mulighet ut av denne gjørma, men den er ekstremt risikabel. Den innebærer å fire seg i kajakken ned på en skråhelle ute i elva, så gjøre en travers over til andre siden, for så klatre ut der.

Traversen er forholdsvis enkel, men konsekvensen av en liten feil kan være fatal. Vi har holdt på i over ti timer, og konsentrasjonsevnen begynner å svekkes drastisk. Likevel blir vi enige om å sakte, men sikkert, gjennomføre planen. Etter fl ere timer i saksa kommer vi oss helskinnet over på andre siden og ut av juvet.

Stemningen i gruppa begynner å synke, Glomåga satte en skikkelig støkk i oss der, vannstanden er tilsynelatende altfor høy og hvor langt er det egentlig igjen? Kartbladet vi har kjøpt stopper ved punktet vi nå befinner oss på, men Mathias forsøker å holde moralen oppe og forteller at det ikke er langt igjen nå.

Heldigvis har Mathias rett. Det er ikke langt igjen, men Glomåga gir ikke helt slipp på oss og vi må gjennom fl ere partier med dype juv og voldsomme stryk, før vi ved midnatt kommer fram til planlagt slutt og kan konstatere at vi på 14 timer klarte målet. Å fullføre flerdagersturen i Glomåga på en dag.

LENGDE: Før elva begynner (flattvann og bæring): 10 km. Lengde på elva: ca 30 km.

VANNFØRING: Ved kilden ca 10 m3/sek, ved utløpet i Langvatnet ca 50-70 m3/sek.

SESONG: Juli-september. Glomåga drenerer Norges nest største isbre, Svartisen, og har derfor en relativt stabil og lang sesong.

START: Fra Glomfjord: Følg skiliting mot Storglomvatnet. Hold høyre på skilt mot Holmvatnet. Følg veien så langt den går og parker bilen. Bær så opp grusveien på siden av demningen. Starten er på Nordvestenden av Storglomvatnet, ved demningen hvor Holmdalselva en gang i tiden rant.

SLUTT: Ta av fra E6 mot Røssvoll, kjør forbi fl yplassen, ta til venstre over brua ved Bjøllåga, og følg denne veien i ca 20 km, før du parkerer på grusplassen før veien deler seg ved Granlund.

SHUTTLE: Særdeles tidkrevende, men til gjengjeld naturskjønn kjøring langs Helgelandskysten. Det er to alternativer: E6 over Saltfjellet via Beiarn til Glomfjord (370 km en vei) eller fra Mo i Rana rett vestover og langs kysten nordover mot Glomfjord (250 km en vei). Det siste alternativet er kortest, men krever to ferger, mens det første alternativet er lenger, men på bedre vei.

PADLINGA: Glomåga byr på det aller meste. I starten er elva relativt liten og går primært over grunnfjell som byr på pool and drop. Ca halvveis endrer elva karakter, volumet øker, og herfra blir turen mer og mer en storvannstur gjennom morsomme, men også enkelte kraftig blokkerte juv.