Marian har sendt oss denne rapporten + masse tøffe bilder:
APURIMAC - AMAZONAS KILDE
Elven Apurímac renner hissig ned fra fjellet Nevado Mismi (5597 moh) og er en av Amazonas` største kilder. Til tider renner Apurimac gjennom juv som er dobbelt så dype som Grand Canyon, og det var nettopp i disse juvene vi befant oss sist uke. På godt og vondt.
«Well known as the source of the Amazon, the mighty Apurimac makes its boldest statement in the bowels of the Acombamba Abyss. It is here that the river makes its final plunge to the jungles below.» Sånn starter den lille guiden som finnes til denne seksjonen av Apurimac. Etter litt mer research hører vi også om ekspedisjoner som har erfart svømminger, jordskred, lange dager med grad fem stryk i heller skremmede juv, hvor man ikke kan synfare eller gå forbi, og blokkerte stryk. Man har manglet mat, hjelp fra innfødte, hjelp til å komme fra take-out tilbake til sivilisasjonen. I tillegg renner elven gjennom et gerillja-infisert område hvor man ikke bør sette opp camp på feil side av elven. Og likevel, vi bestemte oss for å prøve. Det var jo defor vi var i Peru, ikke sant?
Jeg henger opp ned under kajakken og har allerede mistet åra. Venstre hånd blir malt mot en fjellvegg eller en stein, disorientert som jeg er vet jeg ikke egentlig hva som skjer. Når du har mistet kontrollen i elementet elv føler man seg ekstremt liten. I det jeg kom over kanten av det lille to-meters droppet registrerte jeg at personen i bunnen pekte febrilsk mot høyre. Mens jeg var i god fart mot venstre. Det er ikke alltid at det er 20-meters fossene som tar kontrollen. I dette tilfellet, ca 4 timer inn i en 3-dagers tur, var det et heller lite dropp med et hissig hjørne som tok kontrollen over kajakk og padler. Brettet bak på kajakken klarte jeg ikke å dra trekket med hendene, men måtte bruke knærne til å få spruttrekket av kajakken. Deretter kommer som regel et lite sekund som føles som en evighet i det man innser (igjen!) at det å svømme sjelden er en god opplevelse. Men det er kajakkpadlerens plan B, ens siste sjans til å komme mer eller mindre helskinnet unna en dårlig linje. Heldigvis hadde jeg bomma på linja i en generøs del av elva som faktisk hadde et lite basseng å by på. Enda godt.
Etter en dag med grad 4-5 stryk campa vi på en sandstrand, mette av inntrykk fra en dag full av hvite stryk, inka-broer og stier, ruiner og ekstremt trange juv. Aldri før har jeg sett slike juv! Flere ganger tok jeg meg selv i å måpe åpenlyst med hodet vendt oppover, selv om jeg absolutt burde ha sett fremover. Ved lunsjtider så vi oss ut en liten sandstrand klemt mellom trange juvsider, og fornøyde dro vi frem instant noodles og kjeks. Så begynte fjellsiden å rase ned over oss. Store steiner haglet i det vi løp febrilsk i ly bak kampesteiner, og sjokkerte erfarer vi kreftene i disse inka-juvene. I det vi kom oss tilbake til kajakkene skjønte vi alle hvorfor vi hadde blitt mer eller mindret beordret av tidligere padlere til å ikke slå leir på strender hvor det fantes løse steiner i sanden.. Dagens camp ble satt på nevnte strand, ved siden av enorme fjellblokker som definitivt ikke var av nyere dato. Rett før mørket kom ble vi vitne til en storm av de sjeldne, som utløste hagl og enorme regnmengder der vi satt under en steinblokk og lagde middag. Lyn og torden pisket gjennom kvelsmørket, og satte oss flere hundre år tilbake i tid.
Dag to var blokkert, og typisk nok var det her vi ikke tok noen bilder. Alle hadde nok med å padle traverseringene fra side til side, punche gjennom valser to meter før hissige horisontlinjer, surfe puter foran enorme underspylinger og i det hele tatt bare prøve å komme seg nedstrøms. Vi brukte 6 timer på 3 kilometer, og var mer enn slitne ved lunsjtider. Foran oss hadde vi ennå beskrivelser som «rapids that are not scoutable, and not walkable, in 3000 meter deep canyons, huge whitewater and an amazing campsspot with a white beach and incredible waterfalls views». Jeg fokuserte alt jeg kunne på den siste setningen, helt til jeg parkerte kajakken på stranden den kvelden. Vi kom igjennom alt, med store smil til og med.
Dag tre var elven mindre hissig. Det var på tide å virkelig nyte hvor man var, nemlig langt unna sivilisasjon, veier og folk. Vi padlet gjennom 4000 meter dype juv og kunne ikke annet enn å smile. Som kajakkpadler er man begunstiget med å se steder hvor få eller ingen noensinne har satt sin fot. Vi passerte hengebroen som fører opp til inkaenes siste skjulested fra spanjolene, en inkaby som aldri ble avslørt, og som fremdeles hviler beskjedent i skyggen av Machu Picchu. Rett før take-out fløt vi igjennom et juv hvor sidene var dypt røde, utrolige, og nok en gang følte jeg meg ekstremt heldig over å få se slike steder. Take-out er gerilljavennlig og midt i narkotikaområdet hvor det er smart å ikke vekke for mye oppsikt. Ikke alltid like lett når man er en kajakkapdler! En forhåndsleid taxi hadde utrolig nok funnet frem, etter en 10 timers kjøretur fra inkahovedstaden Cusco. På vei over den 4000 meter høye fjellkjeden som markerer skillet mellom gammel og ny verden kunne jeg ikke annet enn å føle meg utrolig heldig. Det er ikke hver dag man får padle mellom kondorer, inkaruiner og grad fem i verdensklasse.
