Rio Paucartambo – Fra Andesfjellene til Amazonas
Fire timer øst for Cusco flyter en elv fra det hellige fjellet Nevado Auzangate (6327 m.o.h). Etter 80 kilometer med rolig strøm kommer elva til den lille landsbyen Paucartambo. Herfra heter elven Mapocho, og i de neste 230 kilometrene dropper den 2500 høydemeter. 24 timer etter ankomst i inkahovedstaden Cusco, stod sveitseren Ron Fischer og jeg på put-in og sa farvel til de rundt hundre innfødte som nysgjerrig hadde møtt opp. “Hasta la selva”, ropte vi til farvel, og satte kursen mot jungelen.
Paucartambo flyter gjennom utallige dype juv på sin vei mot Amazonas. På høyre side ligger en fjellkjede som grense mot Brasil, på venstre side ligger en annen fjellrekke med 3000 meters topper og vokter på sivilisasjonen. Om noe skulle skje er det lite man får gjort, selv om GPS-trackingsystemet SPOT var med på turen og fungerte som en siste nødutvei.
Når man er på flerdagersturer med kjakken sier det seg selv at alt må pakkes ned i tørrbagger og fraktes i båten. Med soveposer, telt, mat og litt personlig utstyr var vi oppe i minst 35 kilo hver, som er 15 kg. tyngre enn normalt. Det tar litt tid å bli vant til å padle en så tung båt, selv om jeg ikke nødvendigvis synes at det er vanskeligere. Man får ihvertfall mer moment i båten og puncher bedre igjennom bølger og valser, selv om raske svinger og bæringer blir tyngre.
De første dagene på Paucartambo var det et tørt landskap vi padlet gjennom, til tross for et imponerende tordenvær den første dagen. Med litt ekstra vann i elva padlet vi inn i Orange Canyon på dag to. Her er elva grad 4-5, med mange blokkerte stryk og trange juv. Tre-fire bæringer måtte vi også bryne oss på. I Orange Canyon er fjelleveggene og steinene i elva og langs elvebredden rett og slett oransje. Det er et helt spesielt juv å padle igjennom, og man føler seg liten i møtet med naturkreftene og villmarka. På campen den kvelden fikk vi selskap av to unge gutter som fisket hele natten, og som var borte igjen som spøkelser da vi våknet til morgenkaffe klokka fem.
Dag tre og fire var lange dager på elva, med store stryk, og flere synfaringer. Etter å ha vært på elva mellom 7-8 timer hver dag kommer søvnen enkelt klokka seks på kvelden når det blir mørkt, og vi sov jevnt og trutt hver natt til klokka fem og grålysning. En time med kaffedrikking, en annen time med å organisere utstyret og pakke sammen, og som regel var vi tilbake på elva mellom 7-8 hver morgen. Det er et enkelt liv å padle flerdagersturer, hvor det er elva som bestemmer rytmen, og hvor den vanlige verden forsvinner bak høye Andesfjell og tusenvis av grad fire stryk.
På dag fem fikk vi oss en liten overraskelse. Etter å ha lagt bak oss det meste av grad fire og fem stryk, cruiset vi på grad tre, og var ikke forberedt på synet som møtte oss rundt en tilfeldig sving. Et enormt jordras hadde demmet opp elva, og gjørma var fortsatt fersk. Det var ikke mulig å padle toppen av stryket som hadde blitt dannet, så vi måtte ut av kajakkene og prøve å ta oss rundt. Det var enklere sagt enn gjort. Overalt var gjørma for dyp, og flere ganger sank vi faretruende raskt ned når vi prøvde å ta oss frem. Etter en time var vi endelig tilbake på elva, og da i et grad 4-5 stryk uten bakevjer, enormt kontinuerlig og med vann som var fullt av gjørme. Jeg spyttet sand i flere timer etterpå!
Etter seks dager stod vi på take-out, hvor Paucartambo flyter inn i elva Urrubamba. De to siste dagene hadde vegetasjonen blitt mer og mer jungelaktig, enorme sommerfugler fløy opprømt etter oss nedover strykene, og temperaturen hadde blitt mer og mer behagelig. De to elvene møtes i Amazonas, og vi befant oss langt unna sivilisasjonen. For å komme til nærmeste landsby måtte vi sette oss ned og vente på en lokal “lancha”. En 15 meter lang åpen kano med påhengsmotor som fraktet innfødte opp og ned elva Urrubamba. Etter noen timer fikk vi skyss, og etter 1,5 timer med cruising opp elva stod vi i den lille landsbyen Ivochote. Herfra går det busser til byen Quillabamba, en ti timers busstur på en liten grusvei sammen med innfødte på vei til markedet. Her er det bytte igjen, og en annen 10 timers busstur plasserer deg tilbake i Cusco.
Paucartambo er den beste mulitdagersturen jeg noensinne har gjort. På 230 km hadde vi minimalt med flattvann, og det lille som var kom på den siste dagen ned til Urrubamba. Ellers padlet vi konstant grad fire, avbrutt av noen supre grad fem. Å starte på nesten 3000 meters høyde høyt oppe i Andesfjellene, for så å avslutte på 450 meters høyde i Amazonas er en uslåelig opplevelse.
Mariann Sæther
