Endelig var tida kommet for å prøve seg på runde to i Styggegjelet, Norges dypeste juv. Utla renner friskt tvers igjennom Jotunheimen, og Nouria Newman (FRA) og megselv hadde bestemt oss for å sette alle kluter til og gå inn fra Sognefjellshytta sist lørdags morgen. Etter en god natts søvn under gjestefritt tak på nevnte hytte våkna vi til stritregn og høstvind. Men Råmund Mundhjeld vifta blidt med værmeldingen fra bak resepsjonsdisken, hvor de meldte hardnakket fint vær, svart på hvitt. Dermed bet vi tennene sammen og satset på at for en gangs skyld hadde værmennene og damene gjettet riktig, og begynte å padle og gå innoer mot vesle-Utla.
Noen lange timer senere satt vi nedenfor Skogadalsbøen, godt nede i elvejuvet, og klødde oss litt i hodet. Klokka var blitt åtte, og vi hadde behov for et sted å sette opp teltet. Vi rundet svingen, og der var det jammen en imponerende liten campplass, rett ved siden av elva, flatt og fint. Vi satte opp teltet og krøp raskt ned i soveposen. Middagen ble fortært i løpet av et par minutter, og vi sovnet med lyden av plaskeregn på teltet. Vi var begge lettere bekymret, for værdamene hadde ikke helt truffet på været nede i Utla. Det hadde regnet mere enn det burde, og jeg tenkte på Styggegjelet, juvet jeg ikke har fått padlet ennå og som på enkelte steder smalner inn slik at man ikke kan komme seg ut av juvet. Bare noen få hadde padlet igjennom, og jeg visste at det måtte være lavt vann for å kunne klare å navigere. Spørsmålet var: Var det lavt nok?
Neste morgen våknet vi til omtrent samme vannstand som da vi la oss, noe jeg egentlig ikke ble så glad for. Siden Utla i stor grad er breelv hadde jeg håpet at vannet ville synke over natta med mindre bresmelting over natta. Men dengang ei, noe som tydet på at det hadde regnet, og fortsatt regnet på breene over oss. Resten av dagen hadde vi hastverk på å komme oss ned elva, ned til inngangen til Syggegjelet.
Her ventet en to timers bæring for å starte juvet, og deretter skulle alt være padlebart nedenfor. Vel, med Maradøla sprutende over juvkanten skjønte jeg raskt at vi hadde trøbbel. Nede i Styggegjelet var det få bakevjer, og pushy grad fire som vi forsåvidt padlet, men som alltid ledet inn i rett og slett helvete. Til slutt måtte vi rett og slett innse at slaget var tapt. Elva svinger brått til venstre, og selv om inngangstryket så veldig kult ut var valsa som ventet mellom blankpolerte vegger rett og slett en dødsfelle av dimensjoner. Å gå rundt så ut til å ta mange timer, klokka var allerde seks, og ikke visste vi hva som skjedde nedenfor heller. Men ifølge kartet, og det vi kunne se, var det rimelig blankpolerte vegger og få retrettmuligheter nedenfor valsa. Så..... En time senere hadde vi fått bindt fast kajakkene med slynger og karabinere til et solid tre oppe i sida, og begynt på klatreturen ut. Noen år tidligere hadde jeg også måttet bite tennene sammen og klartet ut av juvet, men den gangen var vi på Kyrkjestigen, som tross alt ihvertfall er en delvis merket sti.
Nå karret vi oss oppover en fjellside med brutal vegetasjon, svaberg, klipper og jordskred på alle kanter.
Etter to og en halv times klyving fant vi et hjorteleie som vi klarte å utvide med noen steiner og grener, samt en del bregner som underlag, slik at vi fikk akkurat stablet opp teltet.
Tidlig neste morgen var det på´n igjen, og etter en del mer eller mindre uvettige klatringer opp svaberg og diverse klipper, kom vi endelig til toppen av Kyrkjestigen. Det tok oss 11 timer å komme helt ned til bilen i Hjelle, og det var flere som så mer eller mindre skrått på oss der vi kom sjanglende nedover veien de siste kilometrene til parkeringsplassen. Møkkete, svette, i opprevet padleutstyr, tørrbagger på ryggen og padleårer i hendene så vi ikke akkurat ut som den normale turgåeren.
Styggegjelet leder 2-0. men jeg satser på at alle gode ting er tre og planlegger allerede turen tilbake inn i juvet. Med minstevannstand og nytt friskt mot SKAL jeg komme gjennom Styggegjelet før vinteren kommer. Så er spørsmålet bare hvem jeg skal lure med meg ned neste gang...
