I januar 2000 satte jeg kajakken for første gang på elva Futaleufu i nord-Patagonia, Chile. Jeg husker at det regnet og at det var et dystert lavt tåkedekke i det vi padlet inn i Canyon del Inferno – elvas heftigste juv. Fem timer senere stod vi på land der side-elva Azul renner inn i Futaleufu, og jeg kjente i hele kroppen at noe spesielt hadde skjedd. Jeg hadde padlet som en gal gjennom Inferno, kjempet meg ned elvas mest imponerende stryk El Trono, gått forbi det farlige stryket Zeta (og som jeg siden har gått hver eneste gang de siste 16 årene, med ett unntak) og padlet The Wild Mile ned til den nevnte Azul. Natta ble tilbrakt i et hønsehus sammen med nettopp høns og kyllinger, og dagen etterpå padlet vi gjennom Terminator, kanskje elvas farligste stryk på høy vannstand, og videre ned Himalaya og til slutt Puente a Puente – seksjonen, dagens raftingstrekke. Det jeg ikke visste var at jeg også hadde padlet forbi min kommende hyttetomt og hytte.
HYTTETUR I PÅSKA: Årets påske tilbringer Marian Sæther her -på hytta i Chile.
Det ble mange turer tilbake til Futaleufu de neste årene, fordi både elv og dal er vakker og vill og annerledes. Til slutt innså jeg at jeg burde prøve å kjøpe una hectaria. (100 x 100 meter eiendom) og se om jeg kunne bygge ei hytte. Det var et vågestykke i seg selv. Endeløse timer med maté-drikking (lokal te), stotrende spansk og mye velvilje førte til slutt til at jeg i dag, 10 år senere, sitter jeg i stua og titter ut på fjellene på andre siden av dalen.
Futaleufu renner som vanlig forbi vinduet, og jeg skal som vanlig ut og padle. Dette er et paradis på jord, før som nå. De første åtte årene hadde vi ikke vei inn, så vi padlet alle forsyninger inn i kajakkene, eller fikk naboen til å dra alt inn med okse og kjerre. Jeg har padlet inn kilosvis med spiker, hammer og sag, maling og gud-vet-hva i konstruksjonsperioden. Tømmeret kommer fra skogen ovenfor hytta, og vi bygget uten elektrisitet. I den senere tiden har jeg kjøpt meg et lite aggregat, slik at jeg kunne sandslipe bord, gulv osv, men vi har fremdeles hverken strøm, telefonsignaler eller internett. Gudskjelov. Veien kom for et par år siden, så nå kan vi kjøre inn, men man må ha firhjulstrekk for å komme frem. Dette er et ”ekte” hytteliv, og jeg elsker hvert sekund av det.
ADKOMST 1: Action på vei inn til hytta, versjon 1.
ADKOMST 2: Action på vei inn til hytta, versjon 2.
Jeg pleier å spøke med at jeg «skal på hytta» når jeg drar til Chile, og det er ikke få kritiserende blikk jeg har fått etter en slik uttalelse. Kjøpe tomt i Chile? Er du gal? Idiot? Tullete? Hehe, ja, sikkert alt sammen. Men jeg har aldri angret, og de som kommer og besøker meg blir som regel stumme når de sitter på trappa og titter på kondorer som flyr over isbreen på den andre siden, eller når de setter seg i kajakken og etter 10 minutter på elva skal padle gjennom Terminator – et 800-meter langt, bratt stryk med dusinvis av linjer å velge mellom. Jeg har tro på at noen drømmer skal man gjøre til virkelighet. For meg var dette én av disse drømmene.
ÅLREIT UTSIKT: Marianns hyttedrøm er ikke som å ha hytte på Hafjell.
Dagen starter enkelt: lyset siver gjennom takvinduet og jeg våkner. En kopp kaffe er første prioritet, og jeg setter meg i godstolen og betrakter lyset som faller stadig lavere over fjellene på den andre siden. Jeg skriver litt, gjør yoga på yogaplattformen min som har utsikt over en grønn Futaleufu, hogger litt ved, drikker mer kaffe og venter på at det skal bli varmt. Midt på dagen setter jeg meg enten i kajakken og padler nedstrøms, eller jeg laster båten i pick-upen og kjører ut for å finne noen å padle med. Om jeg padler alene ned Terminator er jeg alltid forsiktig – jeg kan mine linjer og tuller ikke med stryket. Lenger ned i elva ligger flere raftingbaser og en liten campingplass som heter Cara del Indio. Her finner jeg som regel noen å padle med, men hvis ikke så fortsetter jeg alene. Solo-turer på Futaleufu gjør godt for sjel og kropp. Etter at vi har padlet 10 kilometer nedover til stryket Casa de Piedra, og hvis jeg ikke har bil med meg, får jeg som regel skyss opp igjen til sideelva Azul. Ja, den med hønsehuset hvor jeg overnattet i en uke i 2000. Don Mario smiler like bredt da som nå og vinker alltid fra vinduet. Er jeg i kajakken padler jeg tilbake inn til hytta mi, ca 30 minutter gjennom et flattvannsjuv, med fisking av ørret og laks fra båten og generell livsnyting. Ja, jeg nevnte vel det? Futaleufu er viden kjent for fiskekvalitetene sine, noe vi utnytter til det fulle ved å alltid padle med fiskestang i kajakken.
I VERDENSTOPPEN: Futaleufu er en av planetens fineste padleelver.
Vel hjemme igjen legger jeg meg på stranda mi en time eller så hvis sola skinner, og det gjør den gjerne i februar og mars. Jeg tar meg så en dukkert, og rusler tilbake opp til Soria Moria, som jeg har døpt min lille del av paradis. Vel oppe lager vi litt middag og tenner bålet. Det finnes ingen lys fra dalen som forstyrrer Melkeveien, og med Sydkorset bak hytta og Orion framfor sitter vi oppe til månen har gått ned og det er på tide å tusle inn og legge seg. Og slik går nå dagene på ei hytte i Patagonia.
Hytta til Mariann.
Padleshuttle.
