Hattfjelldal med sitt søvnige sentrum begynner å bli vant til å se kajakker på biltak i sommermånedene. I år har det vært en nærmest hellig valfart fra de sørlige strøk. Grunnen er enkel: Det er så himla mye å padle innen en times kjøring!
En velvillig bonde på put-in for Tiplingdalselva klødde seg i hodet og kommenterte både de mange padlebilene som har strøket opp og ned Susendalen i år, samt hvor tørt det har vært i dalen. Det sistnevnte var gode nyheter for oss som ville gjerne padle hele Susna fra topp til tå. Etter å ha uttrykt taktisk sympati med tørken og også beklaget meg over alt regnet som har ødelagt for oss bønder i "Ott-dalé", fikk vi lov til å parkere bil og bruke jordet som adkomst til elva.
Tiplingsdalselva renner fra to innsjøer som gjør sitt til at vannet var rett og slett behagelig lunkent for en gang skyld, og en time senere padlet vi gjennom det klassiske øvre juvet på Susna. To store dropp gjorde susen etter at det øvre strekket der elva fremdeles heter Tiplingsdalselva viste seg å være et utrolig vakkert, men rimelig upadlebart juv. Vi padla flattvann i mellom bæringer, og undret oss over geologien nede i mini-juvet. Spesielt, fredelig og øde. Tiplingsdalselva blir til Susna i det den møter en beskjeden bekk fra Svenskegrensa, og noen kilometer nedenfor begynner det som etterhvert har blitt en klassiker for Nord-Norge farere. To store dropp er høydepunkt i det første juvet, før man fra Kroken og ned får bryte seg på rene, pene drop med store basseng i mellom.
Ferden gikk ned til og forbi vanlig take-out. Før Unkerdalselva ligger to juv og lokker, og det siste hadde så vidt vi vet ikke blitt padlet. Skjønt, det visste vi faktisk ikke i det vi fløt intetanende inn i seksjonen. Vi var bare nysgjerrige på hva som var nedenfor, og ble ekstremt behaglig overrasket. Det første juvet starter brått med en bæring, før man kommer til en innbydende trippelkombo. Mens vi stod og diskuterte linjene kom båten min på egenhånd flytende ned elva, tydeligvis finnes det troll i nord som også liker å dytte kajakker ut i strømmen...
Etter å ha fått fatt i båten igjen fortsatte vi ned til juv nummer to, som er trangt, røft, og utrolig gøy. Den siste trippel kombinasjonen er hva vi kaller rimelig blokkert, som betyr at det ligger mye stein og blokkerer elveløpet. Det igjen betyr at linjene er tekniske, og det er stygge konsekvenser om man bommer. For sikkerhets skyld er også det første droppet nervepirrende, i det linja er omtrent en halv båt bred, og om du bommer sitter du i sure valser og mest sannsynlig svømmer. Uten sikring. I et veldig blokkert stryk.
Etter en liten fem minutters time-out med nervepirrende for og i mot veiing fra undertegnede padla vi alle sammen. Alle hadde klokkerene linjer, og det var store smil å se i bakevja før neste dropp. Det skal sies at man må gjennomføre en ferging fra elv høyre til venstre som er intet mindre enn fryktinngytende, men selv om man bommer litt, så er ikke løpet kjørt. Du har mer slingringsmonn enn det ser ut som fra elvebredden.
Det siste juvet på Susna kan best sammenlignes med klassisk New Zealandske bouldergardens, hvor man må holde tunga rett i munnen, men de helt store droppene finnes ikke. Teknisk, bratt og trangt.
Optimal vannstand er ca 25 kubikk på målestasjonen Nervoll på NVE sine sider.
