Etter endt økt i Plattling, Tyskland, sto brattpadling på agendaen for Team Norge. Sindre Slålien (16), Halvor Heggem (17) og Tora Heggem (18) fant mer eller mindre plass i en fullpakket, sliten Transporter, og 12 timer senere satt vi på ferga fra Savona til Korsika.
Etter 800 kilometer rakk vi ferga med 5 minutters margin, etter ei slitsom bilkø fra Genova til fergeleiet. Med gjennomsnittsfart på 7 km. i timen den siste biten var ikke humøret hos gjengen helt på topp, men tok seg opp mange hakk der vi kom skrensende inn i det de var i ferd med stenge fergeporten.
Siden vi skulle på padletur sto ikke luksusliv på agendaen. Med soveposer og liggeunderlag (pluss en feltseng fra undertegnede!) fant vi oss en koselig, forblåst liten flekk ute på dekk hvor Camp Norge skulle tilbringe de neste 12 timene...
To timer senere lå alle innendørs, regnet høljet ned, og camp Norge måtte innta en trappeoppgang. Der holdt vi standhaftig hodene under soveposene helt til det ble litt vel mange forbipasserende utpå morgenkvisten, ja helt til Sindre plutselig utbryter, "Au, noen tråkka meg på hånda!"
Vi rullet inn på hjemmeøya til Napoleon Bonaparte i regnvær, men siden det betyr vann i elvene var vi mer enn fornøyde. Etter en oppvarmingsdag på Tavignano, en grad tre elv med put-in et steinkast unna soveposen, skjønte jeg at "kidsa" var klare for litt mer utfordring.
Dermed dro vi like godt på med øyas bratteste elv neste dag: Restonica. På kjøreturen oppover til put-in får man et godt blikk ned i strykene, og alle syntes at det så greit ut. Steinete, men ok. Likevel, det var litt nerver ute og gikk på put-in, også hos undertegnede. Jeg har tross alt nesten bare padlet freestyle med juniorene, men samtidig hadde jeg full tillit til alles vurderingsevne. Om det ble for bratt for noen var planen å rett og slett gå ut, siden veien aldri er mer enn femti meter unna på hele turen. En time etterpå skjønte jeg at noen utgåing kom det ikke til å bli. Vi jobbet oss systematisk ned steinrøysa, men små, morsomme boofer, noen større drop, rene linjer og maaaaaange underspylte steiner. Jeg må si at at jeg var mektig imponert over gjengen, i Norge padler vi knapt nok slike elver, og likvel var alle på hugget og padlet sikkert ned en ekstremt teknisk elv.
Etter regnvær og kalde netter kom endelig sola frem igjen, og vi befant oss på den lille elva Cody litt lengre sør på øya. I starten virker det som en skikkelig drittelv, med bare blokkerte stryk der linja stort sett er å treffe stein, padle over stein, holde på stein mens man plasserer båten i det lille vannet som finnes, pinne seg selv på steiner for å synfare og i det hele tatt ikke bedrive så mye padling. Men så forandrer elva karakter, og kule dropp kommer på rekke og rad. En fet liten kombinasjon av sklie inn i et vertikalt drop fikk alle til å glise bredt. Likevel, dagens blinkskudd var uten tvil da Sindre satte fast åra mellom to juv-vegger på vei ned et dropp. Heldigvis slapp han åra, og styla resten av droppet håndpadlende, mens åra på grunn av god fleks spratt tilbake opp i lufta og rett opp i hendene på Ron som stod ved siden av elva og tok bilder. Sykt kult, spesielt for oss som satt i bakevja ovenfor og venta på tur!
På Sindres bursdag var det ultraklassikeren midtre Rizzanese som stod på agendaen. Granitt, granitt og lite pinnefaktor gjør denne elva til renspikka kvalitet, med en ti meters foss som det absolutte høydepunkt. Dette var det høyeste noen av kidsa hadde padla, men siden fossen er så ren som det går an å bli var alle gira på å padle. Jeg satte utfor først og satte meg godt til rette med kamera og kasteline. Bursdags-barnet Sindre kom flyende over kanten først, med det vi kaller en vassekte "klæss-boof" på dølaspråket, og med påfølgende neseblod over hele ansiktet. Første leksjon: Å lande flatt fra ti-meter er ikke ideelt... Søskenparet Heggem styla droppet, mens padlekompis Damian (18) fra Sveits måtte få en hjelpende hånd etter at spruttrekket falt av kajakken i landinga. Jeg var stolt av juniorene - en gruppe voksne karer stod allerede på land og synfarte fossen da vi kom inn i bakevja. Ti minutter senere stod den nevnte gruppa å så på at først en jente satte utfor som førstemann, så tre juniorer (deriblant nok ei jente) og deretter Ron som sistemann, med en halv åre. (Vi brakk en åre i en foss tidligere på dagen, så Ron padla likesågodt resten av elva med halv åre). En time senere var en sliten gjeng endelig på take-out. En uke med freestyleøkter på seks timer, rett inn i roadtrip med brattpadling kan gjøre den mest herda sliten.
Vi avsluttet Korsika-turen med en rask tur ned Fium Orbo, en super-kul liten elv som tok oss en time å padle, mot normalt 2-3 timer om man ikke kjenner elva. Dagen etterpå satte jeg tre utslitte juniorer på flyet hjem, mens jeg dro tilbake til Sveits, like sliten. Takk for en super-tur, kidsa mine!
