Mariann forteller:
Rio Baker drenerer den nordlige patagonske innlandsisen, og er Chiles og Patagonias største elv når den måles i volum, eller kubikkmeter pr sekund. Det meste av elven er flat, men to dype juv, hvor vannet flommer hvitt og kaotisk, sørger for at elvepadlerne kommer valfartende år etter år. Syv år etter at jeg var første jente til å forsere strykene, er det fremdeles bare en kvinne til som har tatt turen ned de turbulente strykene, nemlig tyske Anne Hubner. Det var enormt stort å kunne få padle flere turer med en likesinnet, og dele et frenetisk lykkelig smil hver gang vi kom ut av hvitt kaos.
Etter å ha fullført krevende missons i Torres del Paine og det berømte Fitzroy-området i det argentinske Patagonia, var jeg gira på enkel logistikk og stort vann. Når du padler det øvre juvet på Baker kjører du til put-in, rusler ti minutter til elven, sitter ca en time med hjertet i halsen og padler som bare ..... mellom enorme bølger, valser, sopper og sømmer, før du flyter andektig ut av juvet til take-out. Kan man prate om hvitt gull noe sted, så er det her.
Å padle stort volum er noe helt annet enn å padle bratte bekker uten mye vann. Strykene på Rio Baker er ikke vanskelige, om du ikke gjør en feil. Linjene er tydelige, men bryske og gretne. Voldsomme. Og det helt essensielle for ikke å gjøre en hasardiøs feil er å kunne korrigere kurs fortere en svint, forandre plan a til b i løpet av et brøkdels sekund, reagere og ikke tenke. Rio Baker har en puls som dundrer avgårde som et lokomotiv uten bremser, og du må føle denne pulsen i vannet, bli med på det vanvittige rittet og reagere. Raskt. Ta en titt på det siste stryket i videoen. Det er ikke vanskelig å se at padler nummer en på det tidspunktet allerede hadde padlet to uker på Rio Baker, mens vi andre tre strevde litt mere på vår første tur i år...
Og da er jeg inne på et annet avgjørende punkt med stort vann. Å havne på feil linje er en ting, men det å kunne hente seg inn igjen, å kunne fortsette å rulle uansett hvor mange ganger man blir slått over ende av metershøye bølger, det er avgjørende. Man svømmer ikke ut av kajakken i slikt volum. Og om man må, så er det farlig. Veldig farlig. Å klare å svømme alene inn til land er nesten utenkelig, samtidig som det som regel er helt umulig for padlekompisene å komme deg til unnsetning med så mye vann rasende ned elva.
Det er lite som får meg til å føle meg mer levende enn en padletur ned Rio Bakers første juv. Jeg håper inderlig at HidroAysens planer om å demme denne perlen aldri kommer til å bli gjennomført, i likhet med 79 prosent av Chiles innbyggere....
Dette er Rio Baker:
