JEG SLIPPER MEG NED i alt det hvite. Flyter ned en flere hundre meter lang trapp der hvert trinn er myke puter, plukker en linje mellom hvitkalkede trær, legger meg bak i støvlene og ser tuppene stikke opp fra underlaget omgitt av en sky av tørre snøkrystaller. Jeg faller og faller med beina først og jeg kjenner at jeg er så fullstendig tilstede i meg selv, i en intuitiv gravitasjonsdans mot dalbunnen, at svingfrekvensen, pusten, og hjerterytmen følger den samme takten.
Det er minst tre hundre høydemeter igjen før vi treffer til transportløypen som fører oss tilbake til bunnheisen ved Montiere. Det er femte turen på verdens beste pudderdag i verdens beste skogsterreng. Jeg snur hodet et sekund og ser en sky av pudder legge softfokus-effekter på de perfekte kulissene: Lerketrær med store flater mellom. Franskblå himmel. I bakgrunnen ruver fjellene rundt Serre Chevalier. De er pene nok usminket, og nå har værgudene tatt på seg rollen som stylister. Et tungt pudderdryss på de bratte rennene og alpine fjellryggene gjør omgivelsene nesten uvirkelige.
- Jeg er lykkelig, tenker jeg i et tiendedels sekund.
Så smeller det. Et momentant soundtrack av ski som løser ut og stålkanter mot tykk trestamme. En stikkende smerte som brer seg som en vond bølge av varme gjennom kroppen.
Au.
Kneet.
VI KOM MED SNØEN. Det hadde vært en katastrofevinter i Alpene, selv de mest snøsikre anlegg hadde bare kunstsnøtraseer å tilby sine reisende til langt ut i februar. De fastboende sesongerne fortvilte, noen reiste hjem, andre satt utålmodig og ventet på at uværsskyer skulle komme over fjellene og dumpe lassevis av nedbør i form av edle hvite kvalitetsvarer. Det ble mars før sentraleuropeiske meteorologer bragte godt nytt:
Vi hadde tatt snøvær med i aftenbønnen i to uker før avreisen fra Norge. Først et par dager før vi reiste avgårde på reportasjetur til Serre Chevalier, kom de første meldingene om at det dalte hvite snøfiller fra himmelen i Frankrike.
Stormen varte i tre dager, og da vi landet med flyet i Grenoble hang et tung skylag og dekket for all utsikt til de mektige fjellene. Men på morgenkvisten den første dagen i den sydfranske charterbyen, klarnet været opp. Øverst oppe i heisanlegget lå det mer enn en meter med helt fersk snø.
– Det er nesten urettferdig. Her går vi og venter på snøen en hel vinter. Og så ankommer dere på den første pudderdagen siden i fjor, sa Bjarke Mogensen mens vi stod og vcentet på at den nedsnødde heisen skulle åpne.
Bjarke snakker, som mange sesongboere i alpene, en merkelig blanding av norsk, svensk og dansk. Han er født og oppvokst i Århus, og hadde knapt kjørt en alpinsving før han flyttet til Serre Chevalier. Etter flere år i dette området er den tidligere danske mesteren i 110 meter hekk blitt en råkjører med pudderplanker under beina.
VI TRENGER IKKE holde konklusjonen tilbake. Vi kom nemlig til et fullstendig nedsnødd skianlegg, og to dager med bunnløst pudder, sol og tjuvtriks forbehold lokalkjente.var nok til å overbevise oss. Og det stod mye staselig på menyen. Vi kjørte renner med nydelig linjeføring og høye klippevegger på hver side. Vi prøvde fortvilet å holde følge når Bjarke la store svinger på fotovennlige, solfylte flanker.
Og vi la sikkert 300 kortsvinger på rad i usporet snø ned Montagnol-dalen.Det var mye terreng å ta av, og sammenliknet med for eksempel Chamonix var det oppsiktsvekkende få mennesker som foretrakk snøen i ubearbeidet form.
Dette er jo selve paradokset med charterdestinasjoner. De menneskene som er på jakt etter usporet snø opererer som flokkdyr og oppsøker de samme hypede plassene. Skal man rekke “førstesporet” på typiske freeride-steder lenger nord må du stå en time i kø og hutre for å nå første gondol til fjells. Familevennlige Serre Chevalier er annerledes. Her kan du rusle avgårde når du føler for det, og du får legge sving etter sving i ubrøytet mark i mange, mange dager etter snøfall. I den grad andre skiturister prøver seg på puddersnøen, følger de sporene dine. Slik kan du gradvis åpne pudderfelt etterpudderfelt nesten ehelt på egenhånd.
Her faller den usympatiske leveregelen om at “det ikke finnes venner på en pudderdag” på sin egen urimelighet. I Serre Chevalier kan man faktisk dele skiopplevelsen med på nye og gamle venner uten at man ofrer et eneste førstespor.
Les også: Trekanten i Trollheimen
SELV OM de store dalene og flankene i Serre Chevalier bød på uforglemmelige øyeblikk av skiglede, var det likevel skogskjøringen som vekket til live de sterkeste gledesutbruddene. I heisene overfor Monetier stod lerketrærne med perfekt avstand. Her var snøen helt upåvirket av vind, og brattheten var ypperlig tilpasset motstanden i det myke underlaget. Det eneste som trakk ned opplevelsen var en og annen stein som stakk forræderisk opp av snøen enkelte steder.
Og for min del:
Dette fryktelig vonde sammenstøtet med et staselig lerketre noen hundre høydemeter oppe i fjellsiden.
- DET RYKER MANGE KNÆR i Serre Chevalier, kunne legen berette. Han stod over et lysbord og studerte røntgenbilder av kneet mitt med øvet hånd, mens han pratet om helt andre ting. Snøforholdene i de sydlige alpene, for eksempel.
- Grunnen til de mange skadene er at snøen har en tendens til å bli fastere i konsistensen på grunn av soloppvarming. Du skjønner: I denne delen av Alpene er det ikke uvanlig at vi har rundt 300 soldager i året. Og 40 dager med nedbør i form av snø.
- Enten snør det, eller så er det sol?
- Ja, nettopp. Slik sett kan man si at snøen gjerne er noe bedre enkelte andre steder. Men det er få europeiske skisteder som har så mange dager med god sikt og blå himmel. Jeg opplever mange turister som skader seg når snøen er tung. De er ikke spesielt godt trente for den typen snø, fortalte legen. Så la han til.
- Men i dag er snøen fjærlett. Jeg var selv oppe i bakken i dag morges før jeg fikk den første pasienten. Likevel har du blitt skadet. Det er tydelig at du ikke er så erfaren med dyp pudder, he?
- Det stemmer nok det. Der hvor jeg kommer fra er vi vant til fokksnø og skare. Og dvergbjørk.
- He he. Men slapp av. Du har forresten ikke røket noe leddbånd. Om du roer kneet helt ned noen dager er det mulig at du kan komme deg på fjellet igjen. But listen my friend. Take it easy in the forest, he?
Den hyggelige legen smilte, og skrev ut en resept på betennelsesdempende tabletter og anbefalte meg å kjøpe en skinne som holdt kneet mitt i ro.
Jeg hinket ut av legekontoret, i retning apoteket og deretter en av kafeene i den vesle byen. Jeg kjøpte en Caffe Latte, unnskyld, Cafè au Lait, og lente meg tilbake i den formstøpte plaststolen.
Det var en nydelig dag.
Solen skinte som om det var en sommerdag hjemme i Norge.
Jeg myste opp mot fjellene, så den til stadighet smekkfulle Troncon-gondoler løfte hundrevis av engelske og franske koffertskiløpere opp i de slakkere og velpreparte løypene ned fra fjelltoppen som har gitt skistedet sitt navn.
Les også: UTE har testet Polar v800
ALLSIDIGHET er ordet som best karakterisere Serre Chevalier, eller La Grand Serre Che, som er navnet på i alt fire heissystemer som kan kobles sammen ved traverserende kjøring.
Om du kjører fra Grenoble vil du først passere andre skisteder som La grave og Les Deux Alpes . Sisttnevnte med en fantastisk terrengpark. Førstnevnte med storfjellskjøring, bratte couloirer og mektige breer som har gjort stedet til base for flere fotografer og fjellentusiaster.
Etter å ha passert fjellpasset Col du Lautaret, kjører du inn i dalen som rommer de fire skianleggene. Det første stedet du kommer til er tettstedet Monêtiere les Bains. Herfra går en stolheis opp til kafeområdet Bachas, hvor du kan sitte lunt og drikke vin mens du betrakter mennesker som gir på ned fantastiske frikjøringsterreng rett under stolheisen opp til Neyzets. Kjører du baksiden ned Neyzets, kommer du ned i Motagnol-dalen, en av de virkelige perlene i Serre Chevalier: Dalen er bratt på toppen men som etterhvert byr på fantastisk cuising i snø som kan ligge fluffy og bare delvis sporet mange dager etter snøfall. Montagnol er omgitt av fantastiske fjell og hengebreer, og den relativt kortvarige traversen tilbake til bunnstasjonen er nesten bare morsom (såfremt det ikke er trått føre og du kjører snowboard).
En sjelden uproblematisk bakside, med den eneste bakdelen at relativt mange kjører der nå noen først har brøytet vei.
Monetier er også utgangspunktet for skogskjøringen ned de bratte flankene som leder ned til Tabuc-dalen. Fra toppstasjonen på Cibouit-heisen kan du traversere mot skikjørers venstre og plukke deg en linje ned de bratte nordøstvendte skogsliene. Her er snøen bedre forankret og langt mindre vindpåvirket enn i de bratte fjellsidene høyere opp, så skredfaren er vanligvis mindre, og snøen bedre.
Skogskjøringen i dette området er trolig den sterkeste siden til Serre Chevalier sammenliknet med nesten alle andre anlegg i Alpene.
FOR MIN DEL gikk det tre dager med kafèliv og natteliv og foten i fatle før jeg igjen spente på meg skiene. Fotograf Simen Berg, Bjarke og Anne-Marit hadde kost seg med enda flere snøkledte linjer, men mer enn en uke etter siste snøfall begynte det å bli dårlig med pudder i nordhellingene, og i sørhellingen var snøen omdannet til slusj.
Vi bestemte oss for å ta en topptur i den varme februarsolen. Denne delen av Alpene er full av toppturmål av den krevende sorten.
Fjelltoppen Barre des Ecrins er Alpenes nest høyeste fjell, og krever to dager med overnatting i telt. Å dra på chartertur er jo i prinsippet en bekvemmelighetserklæring, så derfor var det også naturlig at vi la listen litt lavere.
Piramida Blanca er en pyramide-aktig kjegle som reiser seg stolt til værs like nedenfor passet Col du Lauteret. I dette området kommer ofte snøen først og forsvinner sist, og oppe på selve passset er det en fantastisk utsikt mot La Meije, fjelltoppen som er blitt berømt på grunn av gondolen som starter nede i La Grave.
Vi parkerte bilen i veikanten, la feller under skiene og vandret avgårde i påskesnø.
Svetten rant, pusten gikk og stillheten rundt oss bragte en taushet overr forsamlingen. Her var vi nesten alene med fjellene.
Vi grov ut en solvendt sittegrop like under toppen, pratet så fritt som man bare gjør blant stolte tinder og planla returen på solmyk vårsnø tilbake til bilen.
– HER I SERRE Chevalier kan man være en dedikert skikjører. Men man trenger ikke å snakke om det hele tiden, sier Bjarke Mogensen.
Les også: UTE sin test av felleski
Vi sitter i den vedfyrte badestampen på hotell Le Bez, og oppsummerer.
Selvsagt er Serre Chevalier et chartersted på godt og vondt. Her kan du gå ut og drikke deg snydens med fulle engelskmenn på superharry afterski. Her kan du kjøre i kø ned overfylte kuleløyper.
Her kan du møte på damer i blendahvite bobledresser og månestøvler.
Det er bare å innse det.
Til tider kan du muligens savne følelsen av å tilhøre et sånt fellesskap av hardcore skikjørere som forteller fjellskrøner og hauser hverandre opp på et eller annet sted med mye kredibilitet.
Til tider kan du muligens ønske at den fjellsiden du kjører nå har et navn, er et slags begrep som andre kjenner til, som folk kan nikke gjenkjennende til når du kommer hjem.
Til tider føler du deg muligens som en kjøper av et reiselivsprodukt mer enn en eventyrer.
Men skitt au.
Tekst: ANDERS WAAGE NILSEN
Foto: SIMEN BERG
Artikkelen har stått på trykk i en tidligere utgave av Fri Flyt. Om du vil ha mere bra reisereportasjer, anbefaler vi at du tegner et abonnement på magasinet!
Les også: UTEs test av fjellski
