Are var født 13. juli 1962 og vokste opp på Kjelsås og seinere på Tranby ved Drammen. I barne- og ungdomsårene ble han opptatt av skigåing og -trening. Han tilbakela utallige mil i skogsløypene rundt Tranby, ofte alene.
Etter gymnaset reiste Are til Trondheim i 1982 for å studere ved daværende NTH. Årene i Trondheim ble et vendepunkt i livet hans. Gjennom Tindegruppa i NTHI begynte han å klatre, en aktivitet som etter hvert tok form av en livslang lidenskap og som ikke minst ga ham mange livslange vennskap. Som medlem i Tindegruppa NTHI preget Are miljøet på samme måte som han senere skulle gjøre i BRV (Bratte Rogalands Venner).
Med tilsynelatende grenseløs energi utviklet han feltene rundt Trondheim, spesielt på Selnes, og målbandt vennene sine med unevnelige beskrivelser av livets små og store problemer. Men til tross for en ganske direkte væremåte, var det Are som tro til og hjalp en studiekamerat gjennom eksamen da det så som svartest ut. Resultatorientert vil mange si, omsorgsfull er et mye riktigere ord.
Som for mange andre ble døren til den store verden åpnet gjennom dannelsesreiser sammen med venner i Tindegruppa. Et flere måneders opphold i USA i 1985, der Are blant mye annet fikk klatret de store klassikerne på El Cap og Half Dome, ble nok en milepæl. Gjennom sin kjærlighet til vill og bratt natur skulle han fortsette å oppsøke fjell i Afrika, USA, Latin-Amerika, Italia, Frankrike, Sveits, Spania, Østerrike og store deler av Norge. Svenskeruta i Trollveggen er en av mange klassikere Are fikk med seg i hjemlandet.
Are Bjørnsgaard hadde høydeerfaring fra Latin-Amerika hvor han klatret Chimborazo, Cotopaxi og Aconcagua, for å nevne oen. I Afrika besteg han Mount Kenya.
Med alderen ble han stadig mer begeistret for den norske naturen, og da spesielt Sunnmørsalpene hvor mange av familieferiene hans ble tilbrakt. Kort tid før han døde fortalte han at dette området betydde stadig mer for ham.
I studietiden traff han Anlaug Nygard, som har sine røtter delvis på Sunnmøre. De fikk jobb i oljå og flyttet til Stavanger i 1989. Are ble umiddelbart en av de sentrale personene i det lokale klatremiljøet BRV. Han bidro til å ”gjenåpne” Kjerag da han repeterte Renshaw/Foulkes-ruta på Kjerag med Leif Kr. Jensen i 1991. De varigste sporene har Are imidlertid etterlatt seg på Rogalands mange crag hvor han med sedvanlig fokus på sikkerhet bidro til å høyne standarden på boltingen.
Utover 90-tallet fikk han nye lidenskaper, først og fremst skikjøring utenfor de preparerte løypene. Siden tok han også i bruk terrengsykkel og drage for å dyrke nye opplevelser i naturen. Han likte godt å gå til fots også, og var det frost i fjellet hadde han skøytene i sekken i tilfelle han fant trygg is.
Mer enn noen vi kjenner, har Are vært et lekende menneske. Han var friluftsmann og spenningssøker. Målet var sterkest mulig opplevelser til lavest mulig risiko, noen ganger koste hva det koste ville. Hvem andre kunne få en hel kompisgjeng til å bestille flybilletter til både Tromsø og Ålesund samme dag for å kunne reise dit forholdene var best på kortest mulig varsel?
Are Bjørnsgaard hadde en markant og sammensatt personlighet. Han utfordret både seg og andre, og var alltid tro mot seg selv. Han var hel ved. Dette preget ham som menneske, både i sin uforskertrang, og i sin aldri hvilende søken etter å avdekke hva som ligger bak hverdagsmasken vi ofte bærer. Ofte var det ikke de fysiske yteevnene han ville presse, men de mentale.
Ved å være en spenningssøker, var han også en sannhetssøker. Are ville inn til kjernen, til essensen. Han var opptatt av de store, eksistensielle spørsmålene, selv om han i øyeblikket kunne gi inntrykk av at det aller viktigste i livet var å finne ut hvor mange millimeter klaring han skulle ha mellom sykkelpedalen og bakken.
Hvis han først fattet interesse for noe, enten det var faglige utfordringer på jobben eller rehabilitering av albueskader eller snødybdene på Sunnmøre, fordypet han seg i emnet inntil han fikk full beskjed.
Som den lekende sjelen han var, hadde Are også sansen for barn, og naturligvis særlig hans egen sønn, Håkon. Etter at Are ble far, fikk alle vennene hans beskjed om at nå hadde han en ny bestevenn, og det var Håkon. Are ble populær hos barna, men uten at han la seg etter dem eller gjorde seg til. Det var barna som fant ham. Det skjedde noe der han var. Lite gjorde ham mer glad enn om de yngste ble med i leken hans.
Are gikk alltid foran, alltid nysgjerrig etter å finne den hemmelige dalen eller se hva som skjuler seg bak neste bakketopp. For oss som står igjen, føles alt uvirkelig. Den som satte sikkerheten i høysetet, ble selv tatt. En leder er borte, og flokken lusker formålsløst omkring. Uten de som oppsøker grenselandet, innovatørene, de som har en forskernatur, de som vinner nytt terreng – så kommer vi ingen vei. Nå må vi finne den hemmelige dalen selv. Det er viktig å ferdes der Are var.
Mange vil savne Are. Vi sørger alle, sammen med Anlaug, Håkon og den øvrige familien, over tapet.
Tekst: Ture Bjørgen, Olav Båsen, Ketil Waagbø, Bernt Pedersen, Aslak Aastorp og Sindre Bø - på vegne av venner.
