Uvirkelig
Hundrevis av produksjonstimer gav endelig mening for mannen bak produksjonen. ”Det føles litt uvirkelig men veldig stas å sitte her i kinosalen og se babyen min på lerretet”, uttaler en entusiastisk Morten Gjerstad. Filmskaperen har all grunn til å være ”high on own supply”. Den lune filmen vi fikk se er i en klasse for seg, innen sin sjanger.
Kiting skal være gøy
Filmen holder en høy grad av proffessionalitet. Både når det gjelder klipp, regi og den generelle stemningen så viser ”amatørprodusenten” en gjennomgående solid produksjon. Dermed er jeg fristet til å spørre meg selv; ble det kanskje litt for proft? Forsvant litt av gleden, humoren og kødderiet i alle de stramme linjene? Ofte synes brudd i form av små rariteter, merkelige klipp og snåle mennesker med høy grad av selvironi er det som skiller en dritbra filmopplevelse fra en som er helt O.K.
Gladkristen ungdom på teambuilding
Litt overtydelighet kan velte stort filmlass. Jeg synes ikke dette er tilfellet for Entropy, selv om tendensen til tider var tilstede. Den blide og fornuftige Bjørn Kaupang ripper vidda akkompagnert av ”We´re having the time of our lives” kan beskrives som overprodusert. Hadde han i tillegg stoppet opp for å spise et friskt eple og myse mot sola, ville beskrivelsen ”klissete” vært passende.
Kronjuvelen
Selv om jeg etterlyser litt mer skitt og rampete oppførsel, var filmopplevelsen av de bedre i ski og kitesammenheng. Den ble ikke værre av at kite-geniet Remi Meum, med sitt finsmurte kitemaskineri, avsluttet det hele. Men var den ikke litt kort?! Jo det stemmer, men det motsatte ville vært mye verre. Kred til Gjerstad som fikk meg til å sitte igjen som en understimulert unge, på kanten av det fuktige kinosetet.
