Det er desember 2006, og rapportene om en historisk forsesong i delstaten British Columbia har for lengst nådd Fri Flyt-kontoret. Den halve skatten i desemberlønna kombinert med oppussing forsvarer knapt nok en helgetur til Tryvann, og det hele ser nokså grått ut. Helt til en gammel reisekamerat fra Trondheim inviterer på førjulstur til Mica Heli i Canada. Han tilhører det mer likvide slaget av befolkningen, og når det gjelder skiopplevelser finnes det ikke noe som er for dyrt for ham. I samme slengen inviterer han like godt med Seth Morrison. Bare en idiot takker nei til slikt. Verken Seth eller jeg har fått stempelet kronidioter. Ennå.
– Disse pillow-linjene var i Matchstick-filmen ”Push”, forteller sjefsguide Paul Norrie. Vi titter over kanten, og nedenfor oss ligger de berømte kjempesoppene på rekke og rad. Flere hundre høydemetre med pute-til-pute-trappekjøring, polstret i form av tre meters snødybde. Fire par skitupper med solide breddemål pekes nedover for en ferd som går rett inn i mine memoroarer. Følelsen av å sveve nedover fra pute til pute mens fjærlett pudder sveiver over brilleglassene er ubeskrivelig. Det føles som vektløs kulekjøring i langsom kino, opphøyd i tredje potens. Det eneste problemet er sikten. Snøen som faller i dette kalde innlandsklimaet er av typen knusktørr. Føyka er tilnærmet uhåndterlig, og for hver tredje pute må hansken opp og måke vekk pulver fra brilleglassene. Uten puddermaske er du sjanseløs under slike forhold. Heldigvis er vi godt utstyrt for pow-pow. Brede planker er et must, og Seth angrer på at han ikke tok med seg Pontoon-skiene.
– Hands down, dette er verdens beste helikopterbaserte skogsskikjøring, fastslår Seth etter den første dagens bunnløse opplevelser.
– Jeg hadde hørt at det skulle være mye snø her i BC, men hadde aldri trodd det skulle være langt over tre meters såle allerede i desember. Slike overraskelser har jeg sans for, smiler han ved middagsbordet. Kokken Nicole har som alltid satt sammen en spennende og velsmakende meny, hvor sunn og næringsrik kost står i fokus. Mica skiller seg ut fra andre og langt større heliski-operasjoer i BC også på matfronten. Her på den avsidesliggende lodgen fråtser man ikke i luksus eller gedigne buffeter. Enkelt, sunt og godt. Skikjøringen er tross alt det viktigste. Seth har vært hos Mica Heli tidligere på filmoppdrag, og har tilgode å oppleve dårlig snø eller innedager.
– Siden oppstarten har vi aldri hatt en eneste down-day, forteller Darryn Chewchuck, markedssjef hos Mica. Årsaken er at skogskjøringen er tilgjengelig uansett vær og siktforhold, og beliggenheten er valgt med nøye omhu. Grunnleggeren Don McDonald gjorde research på vær og snøforhold i mange år før han omsider bygde Mica Lodge.
Mica Heli er en liten og genuin heliski-operasjon i British Columbia, Canada. 4700 dekar med enestående terreng og årlige snøfall på rundt 20 meter, og definitivt den beste skogskjøringen i verden. Bratt, men likevel trygt i forhold til skredfare. Mica Lodge ligger isolert og vakkert til overfor innsjøen Kinbasket Lake, i skjæringspunktet mellom fjellkjedene Rocky Mountains, Monashees og Selkirk, og eneste transportmetode inn og ut er en ti minutters helikoptertur fra demningen. I den koselige tømmerlodgen deler du plass med 11 andre ski- og brettkjørere med samme lidenskap til dyp puddersnø og innbydende fjellsider. Et helikopter og tre små grupper betyr effektiv og personlig heliskiing, der du får nokså frie tøyler dersom vær og forhold tillater det. Langt friere enn hos andre operasjoner jeg har prøvd i denne delen av verden. Mica Heli skiller seg klart ut fra de nærmere 100 andre operatørene av heli- og catskiing i Nord-Amerika, gjennom å tilby terreng som praktisk talt kan kjøres uansett vær. Er det sol og finvær, så får du legge jomfrusporene ned store, høyalpine fjellsider på mer enn to tusen høydemeter. Er det snøvær og tett skydekke, så får du plukke verdens beste skogslinjer til melkesyra brenner i lårene. Her er det ikke terrenget som tar slutt, men kreftene dine. I tillegg er det en intim og personlig operasjon hvor du blir hjertelig tatt vare på, også gastronomisk. Mica Heli har valgt å forbli en liten og intim operasjon uten for mye luksus, og derfor er prisen nokså overkommelig. I tillegg får man en sårt tiltrengt isolasjon fra omverdenen. Mobildekning kan man bare glemme, men med en laptop er du likevel online. Gratis trådløst internet via satelitt er kjærkomment på kveldstid.
Det er enda tidlig på sesongen, og antall skidager forut for denne turen var farlig nære null. Med så lite grunnlag var jeg redd for å gå på den berømte tredagers-smellen, men utrolig nok berget vi unna med litt støl muskulatur. Så lenge pudderen ligger meterdyp i bratte skogsheng, så er det utrolig hva kroppen mobiliserer av krefter og vilje. Dette var den første operasjonelle uken for sesongen, og to av de fem dagene var vi de eneste gjestene på lodgen. Ergo hadde vi helikopteret for oss selv, og kunne kjøre hvor vi ville og hvor mye vi ville. Og fort gikk det, i hvert fall med Morrison som temposetter. Dagene ble avsluttet med et utradisjonelt home-run, hvor vi kjørte på ski gjennom skogen og over utallige hogstfelt helt tilbake til lodgen. Snøen var tidvis så lett at den knapt ga motstand. Vi kunne ikke annet enn le.
– First backflip of the season, proklamerte Seth før han la seg ut i en lang baklengs salto ut fra ei nedsnødd trerot. Jeg gadd ikke engang å dra frem kameraet, for jeg var mer opptatt av å kjøre selv. Faktum er at kamerasekken ble liggende i helikopteret 80% av turene vi kjørte, for snøen var så utrolig bra. Utvilsomt den beste jeg noen gang har opplevd. Et typisk skogsrun hos Mica er 7-800 høydemeter, og det virker nesten som at trærne er plantet nettopp med tanke på skikjøring. Akkurat passe glissent til å holde høy fart, og hellingen er alt annet enn slakt. Tvert om, man må svinge jevnt og hardt for å holde hastigheten nede, for den fjærlette snøen bremser ikke det spor. Det bare fyker. Av en eller annen merkelig grunn er det ramper og klipper over alt, og stedet er et paradis for den som liker å få litt luft under plankene. Nokså ofte fikk vi føling med ”slough”, eller en form for overflateskred som i utgangspunktet ikke er så farlig, helt til det fanger nok masse og fart. Løsningen ble derfor å holde en slak travers, for så å kutte tilbake i motsatt retning med en gang snømassene hadde rast forbi. Og sånn gikk no dagan.
Min likvide reisekamerat synes lite om å sitte i baksetet på en gyngevan i 5 timer, og med litt helikoptertid tilgode og et lite påslag ble det luksustransport tilbake til Kelowna. En kjapp refueling i Revelstoke, før vi tre kvarter senere landet i Kelowna rett ved siden av Boeing 737-maskinen som skulle fly oss tilbake til Vancouver. Pilot Trevor hadde allerede klarert innsjekk for oss over radioen, og noen sekunder etter landing kom en hyggelig flyplassansatt i en jeep kjørende bort til oss, sjekket passene, og ga oss ombordstigningskortene. Baggasjen slepte vi bare rett bort til flyet, og så gikk vi ombord. Mon tro hva de andre passasjerene ombord i flyet tenkte. Hva slags idioter er det der? Seth og vi andre kunne ikke annet å glise.
– This is how pimps ride!!!
Pimpingen stoppet brått med dette, og hjemreisen ble et sant mareritt. Morrison rakk knapt nok hjem til jul. En snøstorm i Colorado og en orkan på vestkysten innstilte det meste av flytrafikken. På flyplassen i Vancouver rådet totalt kaos. Stakkaren måtte først leie bil og kjøre i orkan til Seattle midt på natten, en ferd som tok ham 8 timer, for deretter vente i nye 6 timer på et fly til Salt Lake City i Utah (hvor baggasjen var borte), for deretter å leie en ny bil og kjøre gjennom en kaotisk snøstorm helt til Denver på rundt 12 timer, hente sin egen bil, og tilbake hjem til Frisco i Colorado. Heldigvis for ham feirer de jul i USA den 25. Desember, og han rakk middagen med noen timers margin. Over i Europa hadde tåken over London sørget for at all trafikk ut fra Heathrow var kansellert, og kaoset var komplett. Køen for rebooking var flere kilometer lang, og når du står der på lille julaften klokka 20 om kvelden, sliten og lei og med 34.000 hyperstressa mennesker foran deg i køen, ja, da mister du fort motet. Matstasjoner og legetilsyn var noe av opplegget som flyselskapene hadde rigget i stand i svære telt utenfor terminalbygningene.
– Dette går aldri i verden, sa jeg, og plukket opp mobilen og ringte SAS som et siste skudd i mørket. Griseflaks, for de hadde nettopp fått avbestilling på tre plasser på den siste maskinen til Oslo, som egentlig skulle ha gått for fire timer siden. Business class og mange tusen kroner, men det fikk ikke hjelpe. Tanken på en brun pub-jul i London fristet ikke nevneverdig. Ingen visste når flyet skulle gå, men vi fikk brøytet oss frem og sjekket inn baggasjen. Først i to-tiden om natten ble flyet annonsert, og i femtiden på morgenen om juleaften subbet vi ut i ankomsthallen på Gardermoen. Kompisen min skulle videre hjem til Trondheim, men alle fly og tog var fulle, og ingen leiebil-selskaper åpnet før klokka ni. Det minste jeg kunne gjøre for en som hadde skjemt meg bort så til de grader, var å gi ham bilnøklene mine og ønske ham god tur opp til Trondheim. Selv fulgte jeg etter senere på dagen, i en leiebil som likevel skulle tilbake til Trondheim. Vi rakk juleribba begge to, og Seth rakk kalkunen, på hengende håret. En forferdelig slitsom hjemreise klarte likevel ikke å overskygge de fem beste pudderdagene i våre liv, så alt i alt følte jeg meg som en bortskjemt førjulsgris.
Glem mobilen og omverdenen for noen dager, la deg varte opp til den noe av den beste ski- eller brettkjøringen på kloden. Så fremt lottokupongen går inn, så drar jeg tilbake ved første anledning. Men ikke rett før jul. Såpass har jeg lært.
Fakta: www.micaheli.com
Maksimalt 3 grupper à 4 personer, som er ensbetydende med personlig og individuell heliskiing. Mica Heli er viden kjent for sin enestående skogskjøring og mange ”pillows”, som er gedigne puddersopper på rekke og rad ned langs fjellsidene. Du kan velge mellom pakker på 3, 4, 5 og 7 dager, og prisene starter på rundt 20.000 kroner for 3 dager. Dette inkluderer alle måltider, innlosjering på tomannsrom, helikopter, guiding og transport fra Revelstoke. Med fly fra Norge lander du enten i Vancouver eller Calgary, og tar så innenriksfly til Kelowna. Derfra blir du hentet og må tilbringe noen timer i minibuss eller van opp til Mica Creek. De aller fleste filmselskaper av en viss størrelse har gjort opptak hos Mica heli, blant annet Matchstick Productions, Teton Gravity Research, Warren Miller, Tanner Hall, PoorBoyz, MackDawg, Standard Films m.fl. Foran 2008-sesongen står en splitter ny bolig-lodge ferdig.
