Etter nesten en uke uten snøfall i Fernie, til tross for hyppige lovnader fra værmeldingene om edel vare blir vi lei av å vente.
I heisen har vi hørt gjeteord om et lite forblåst anlegg snaue to timer unna. Anlegget heter Castle Mountain, og skal visstnok ikke huse stort mer enn 50 personer midt i uka. Vi vrir om tenningsnøkkelen og svinger oss over Crowsnest Pass. Fra British Columbias alpine fjellkjeder kommer vi plutselig ut på Albertas noe mer cowboyaktige prærie. Et øyeblikk er vi usikre på om vi i det hele tatt er på rette vei, der vi kjører i et paddeflatt landskap fulstendig uten snø. En kjapp kikk på kartet viser at vi visstnok er det, og i det vi svinger opp dalen innser vi at dette må være riktig. Dette er uten tvil den vakreste etappen vi har hatt til nå. Det har blitt lørdag kveld og mens vi parkerer bobilen blir varmestua omgjort til festlokale. I kveld er det Valentines fest.
Innenfor er det live musikk med et lokalt countryband. Det minner på mange måter om en real bygdefest, bortsett fra fullstendig mangel på hjemmebrent og slossing. Ungene springer rundt, ungdommen står ute og smugrøyker og de voksne svinger seg rundt på dansegulvet. Vi slår oss ned med et par kalde, og det varer ikke lenge før vi har fått våre første venner.
Dagen etter får vi se hva anlegget har å by på. Kim Asong, som vi ble kjemt med kvelden før, tar oss med på en rundtur. Anlegget består stort sett av to gamle stolheiser som til sammen gir deg snaue 900 høydemeter med skikjøring. For deg som liker fjellsider og åpen skog er dette det perfekte anlegget. Dessuten kan snøen ligge urørt i dagesvis. Når det ikke har snødd på noen dager, sørger vinden for at fjellsidene likevel ”snør” igjen. Man skulle tro at vinden gjør at snøen pakker seg, men så langt inn i landet er snøen knusktørr og pakker seg ikke like raskt som det vi er vant til hjemme i Norge.
Dagen ettter er det mandag, og anlegget er så godt som folketomt. Det er en absurd følelse, etter å ha besøkt de relatvt travle anlggene Whistler og Fernie, å sitte i en stolheis uten omtrent å se en eneste sjel hverken i heisa eller i bakkene.
Mot slutten av uka setter det inn et skikkelig kaldvær. Nattetemperaturen kryper godt under 30 minusgrader og vi får virkelig sjekket hva bilen tåler. Det går ikke mange timene før alt av vann og avløpssystemer er bunnfrosne. Likevel går det overraskende bra med bobilen. Det er bare å skru opp gassvarmen og sørge for å til enhver tid ha rikelig med gass på tanken.
Etter en drøy uke med opplevelser helt utenom det vanlige i Castle Mountain må bilen tines. Vi er nå på vei mot Red Mountan, et av de andre anleggene som de lokale Canadierne anbefaler på det varmeste og som vistnok skal ha mange fellestrekk med Castle mountain, bare større.
Ord: Birger Holo, Henning Opstad, Erik Glæstad og Bjørn-Erik Dale
