På årets skredkonferanse på Voss var en av programpostene en gjennomgang av den tragiske skredulykken på Blåbærtinden i Tamokdalen.
Ett av lysbildene som ble vist i presentasjonen var fra undertegnedes guidebok «Toppturer i Troms».
Dette er andre gangen skispor med tragisk utfall har krysset inn i denne boka. Første gangen var tilknyttet ulykka på Sorbmegaisa i 2012. Når jeg nå så bildet på skjermen. Rammet inn av atter en tragedie. Med ruteinntegninga. Nevnt i foredraget som "normalruta" genererte det tanker.
Om den såkalte normalruta og dens forbannelse.
En hver handling vi aktiverer og gjennomfører i fjellet er selvsagt et personlig anliggende. Båret frem av det ansvaret hver av oss har som individ og som en del av fellesskap til selv å velge. Det kan vi ikke stake oss fra. Samtidig bæres dette ansvaret frem gjennom handlinger iscenesatt av eksterne påvirkninger fra blant annet den tilførte informasjonen som er tilgjengelig.
Og i denne settingen da ofte fra guidebøker. I «Toppturer i Troms», og i tilsvarende bøker, er det ofte et rutealternativ som er det generelt anbefalte. Som da ofte får betegnelsen "normalruta".Disse rutealternativene oppfattes av mange (de fleste ...) som greie og stort sett uten de store utfordringer. Men studerer vi de litt nærmere, og det bør vi, vokser det frem en erkjennelse av at slik er det ikke alltid. De representerer i flere tilfeller traseer som går i skredutsatt terreng og som dermed krever respekt og nøye vurderinger før de sporsettes.
Les også denne kommentaren fra Espen Nordahl om skredulykken i Tamok.
Et eksempel er Skitntinden på Kattfjordeidet.
Etter at en uthogd trase gjennom skogen så dagens lys har denne vokst frem som "normalruta".
Noen ser det med det blotte øye, og går du inn på bratthetskart ser du du det helt tydelig. Ruta går i skredterreng!! (Jeg venter bare på når vi får den første alvorlige skredhendelsen her ...)
Jeg følte selv et visst ansvar og tenkte mye gjennom denne tematikken mens jeg skrev boka.
Det er makt i ei guidebok. Til å påvirke. Til å sette dagsorden. Til å sette sporet! Det er utfordringer med formidling. Det skrevne ord oppfattes forskjellig. Litt for bokstavelig av enkelte. Som f.eks da det den gangen da sto i turbeskrivelsen: "...så legges ruta videre opp det bratte henget til skaret ...", var det faktisk en som hadde litt vanskelig for å forstå avgjørelsen om å snu basert på det ferske naturlig utløste skredet i nabohenget.
– Men det sto da i beskrivelsen at vi skulle opp der, sa han.
I boka har jeg derfor vært bevisst på hvordan bruke det skrevne ord til å omtale terrenget og de utfordringer som venter deg underveis. På en mest og best mulig objektiv deskriptiv måte. Jeg er vel litt gammeldags og har fortsatt trua på at de gode ord, i samklang med kart og flybilder, er gode verktøy i denne konteskten for å nå ut med et forståelsefullt budskap.Med dette utgangspunktet var håpet at en såkalt "normalrute" skulle bli fremstilt og forstått med sine eventuelle iboende utfordringer.
Jeg vet ikke om jeg lyktes!
Uansett. Ei guidebok gir aldri noe fasit. Den er en veileder. Du må selv finne og gå opp det beste og mest hensiktsmessige sporet.
Jeg håper å slippe og bli "involvert" i flere slike tragiske hendelser i vår vakre fjellverden.
Det skaper mentale sarte skygger i et sjelelig maleri som skal være penslet ut i lyse farger. Håpet er at vi alle kan fremkalle oss et nyansert og reelt bilde av "normalruta". Ikke la oss lure av navnet. Vi må gjenkjenne dens egentlige vesen.
Studere den skikkelig før vi legger avgårde. Samstemme den med de rådende snø- og værforhold og de vi skal på tur med.Slik at den kan bidra til det som har vært en av hovedintensjonen min med boka. Å bringe frem dager fylt med «normalrutas» glede!
Fjernt fra «normalrutas» forbannelse.
Espen Nordahl
Forfatter av flere bøker, blant annet Toppturer i Troms og Trygge Toppturer.
Har bodd og jobbet med skred i Lyngen. Bor nå i Lofoten.
Blogger om snøskred på snøskred - nei takk.
