Det er nemlig alltid en syndebukk.
Torbjørn Jagland, privatbilismen, Sylvi Listhaug eller kommentariatet i Akersgata?
Nei, nei, nei. Mitt svar er: Dunjakka!
Den var tungen på vektskålen, snøflaket som startet skredet. Dunjakke gjorde kjempers fødeland til en gjeng lett-krenkete pyser som helst vil føle. Før, ja det er ikke lenge siden, var dunjakkene forbeholdt folk som Børge Ousland og Erling Kagge og tilsvarende typer med en forkjærlighet for smerte, is og ensomhet.
Vi fant Rab-jakkene på siste side i katalogen fra Skandinavisk Høyfjellsutstyr. De kostet latterlig mye og så ut som noe NASA hadde laget på en syretripp. Dunsoveposer? Herregud, - det var bare en vag drøm.
Mens nå, i 2016, kler mødre og fedre sine snørrbefengte avkom i dun. Det blir rullet inn i jakker fra Hardwear, Bergans, Berghaus og Helly Hansen, de blir dullet med til de drukner i merinonull og heldresser av pustende materialet. De skal aldri fryse, de skal bare være likegyldige og evneveike og koselige og vente på at mamma og pappa ordner absolutt alt. Kunsten å fryse blir ikke lenger verdsatt.
Når følte du sist et realt gufs som satt seg som en frossen spiker i mellomgulvet. Frost i kroppen er med å bygge karakter og moral. Svette er syndens saft. Å svette mens man står i ro er ikke godt for noe. Det er uendelig mye bedre å fryse litt, enn å svette litt. Frost gir edge, frost gjør at vi stiller skarpt. Vi snakker naturligvis ikke om koldbrann og amputasjon og frostroser i fleisen.
Nei, vi snakker om den gode kulden, den som gir roser i kinnene og avkjølte rumpeballer. Frosten kler luesveis og fyr i peisen. Frostens belønning er varme ved dagens slutt.
Selv vil jeg hevde at jeg er meget god til å fryse. Jeg fryser gjerne en hel dag, uten å nevne det for noen. Frostfolket skryter ikke. De slår ti floker og kjører videre. Men så kom altså dunjakka.
I går for eksempel, i Haugesund, en vanlig tirsdag med lett duskregn og 8 plussgrader i luften, så jeg en voksen mann gå med lue og dunjakke. Jeg vurderte å sjikanere ham på det groveste. Men det hjelper ikke, dunjakketoget har gått, det er ikke til å stoppe nå. Det blir som å prøve å stoppe Halloween eller gjøre narr av dem som tror de trenger matkasser levert på døren.
Hvor er jegeren, hvor er testosteronet, hvor er den store, stive snøkuken av den norske skikjøreren?
Ihvertfall ikke på fjellet.
Det skal ikke mer en liten bløss av en bris og noen minusgrader før folk pakker seg inn i varmestuene og fyrer opp ukelønna på burger og pils og kakao og impotent dispensercola.
Helvete.
Det er vondt å se på.
Men noen må stå ytterst, noen må ta støyten. Noen må ta noen kuldegrader for laget, en frostrose for nasjonen, et iskaldt blikk inn mot dem som svetter.
Javisst er det trivelig med varme, kos og folk som deler sjokoladen sin rundt bordet.
Men mens du smatter på den sjokoladen og slurper kaffe og tror du er så heit.
Kjenn etter, kjenn på den nagende følelsen av udefinerbar dårlig samvittighet.
Det er bare meg, og de andre iskalde vennene mine som kjører pudder mens du tror du trenger varme.
