De invaderende amerikanske styrkene etablerte en sone i Bagdad som var ugjennomtrengelig for fienden.
Der inne gikk slitne soldater og krigsgira presidenter hånd i hånd til Starbucks med lave skuldre.
Kronikk
Jo Egil Tobiassen er gründer i Northern Playground.
Innlegget er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens holdninger.
De kunne lade batteriene før de igjen skulle møte motparten på slagmarken.
Etter 15 år som aktiv i «friluftsbransjen», gjerne med ski, klatresele, soppkniv, og dykkermaske som verktøy, men kanskje mest som klesgründer, er det ensomt å være klimaaktivist.
Jeg savner en grønn sone hvor jeg kan lade batteriene og være trygg. Og jeg skulle ønske at den grønne sonen var ute i naturen, og i møte med mennesker som er glad i naturen. Det er dessverre ikke tilfelle.
Okei, det er selvsagt mange som bryr seg og er engasjert.
Samtidig, når man møter tilfeldige friluftsfolk må man tråkke varsomt. Man blir fort veldig upopulær.
Det er ikke trygt å møte noen fremmede i stolheisen i Hemsedal og snakke høyt om at det ikke trengs å bygge ut flere heiser.
Ikke trygt å møte noen på sopptur på Ringkollen og være litt trist over alt som er sprengt ut på Sollihøgda.
Ikke trygt å være bekymra over at flybillettene til Innsbruck eller Kalymnos er for billige.
Ikke minst, ikke trygt å være forbanna over at Stortinget fortsatt vil lete etter mer olje.
Friluftsfolk jeg møter vil bygge ut fjellet for å få mer stolheis, de vil sprenge så de kommer seg ti minutter raskere til hytta, de vil ha billige flybilletter så de kan kjøre noen svinger eller klatre noen taulengder på langhelg i Europa, og ikke minst – de tenker det går fint å borre etter mer olje i frykt for å miste levestandard.
I næringslivet er det enda verre. Jeg kommer ikke på et eneste selskap som høyt og tydelig utfordrer naturødeleggelse og det norske lederskapet på å utvinne mer olje.
Det er mange selskap der ute som prøver å gjøre ting bedre, men ingen våger å heve stemmen. Ingen våger å angripe strukturene som virkelig ødelegger naturen.
I mitt klesmerke, Northern Playground, har vi gjort det av og til. Og helt ærlig, det er skummelt.
Det korrekte i Norge er å være snill og grei som selskap, selv om vårt eget næringsliv er blant de mest forurensende i verden.
Til og med selskaper som lever av natur er stille og snille. Tenk på dette eksempelet:
Hvorfor skriver ikke Fri Flyt på lederplass at vi må slutte å borre etter olje eller boikotte Equinor? For hva vil Fri Flyt være uten snø?
Det finnes lyspunkter og mennesker som våger å si det som det er.
Nikolai Schirmer, Kilian Jornet og Calum Macintyre er eksempler som på forskjellige vis inspirerer mange av Fri Flyts lesere. Men i hovedsak må klimaaktivister liste seg stille rundt i skogen og på fjellet. De er ville dyr uten et trygt sted å være.
Når som helst vil det hagle beskyldninger om moralisme, dobbeltmoralisme, festbremsing eller andre varianter av:
Hvem faen tror du at du er som kan utfordre min livsstil!?
Hvis du flyr på skitur til Svalbard og tar bilder fra flyvinduet og legger det ut på Instagram, får du hundrevis av likes fra alle skikompisene som elsker snø.
Men hvis du vil være verdens kjipest party pooper så snakker du litt høyt om at en flytur smelter flere kubikk med snø og at livsstilen vår fører til at vi ikke har snø i fremtiden.
Å kritisere Norwegian, Stortinget eller Equinor for at de gjør alt for å forlenge oljealderen, det er for miljøorganisasjoner og andre spesielt interesserte.
Er ikke det litt merkelig? For hovedpoenget, det jeg lurer på mest av alt, og som jeg håper vi kan tenke på med åpent sinn:
Burde ikke vi som er glade i naturen heie på klimaaktivistene, heie på de som orker å stå i stormen og ta en for laget?
Er det bare noe jeg føler på? Eller er vi flere? Hvordan kan vi lage en grønn sone?
Hvor lager vi en grønn sone? Jeg drømmer om et trygt sted jeg kan lade batteriene og få ny selvtillit til å kjempe videre.
Eller hva om vi starter med å ta toget til Alpene vinteren 2026? Hadde det ikke vært kult med en togvogn eller to som vi gjorde om til en grønn sone? Blir du med?
Send meg en melding på Linkedin/instagram. Jo Egil Tobiassen/clandestinjo
