Innlegget er en meningsytring.
Camilla Sylling Clausen i bransjeforeningen Norske alpinanlegg og fjelldestinasjoner skriver i en kronikk i Fri Flyt at heiskortprisene i norske alpinanlegg er blant de laveste i Europa, og at de bidrar til at alpinsport er en folkelig aktivitet som er tilgjengelig for de aller fleste.
Det er en påstand som fortjener å bli nyansert – for særlig landets største alpinanlegg har en prispolitikk som gjør det krevende for familier å oppleve den skigleden Sylling Clausen inviterer til.
I kronikken trekker hun fram utlånstilbudet BUA som det eneste konkrete eksempelet på et tiltak som senker terskelen for å prøve ut alpinsporten. Uten å være mer konkret skriver hun at «mange alpinanlegg gir gratis eller rabatterte heiskort til skoleungdommer, barn eller innbyggere, mens andre tilbyr gunstige avtaler for idrettsklubber og aktive løpere.»
Kronikk
Trygve Sunde Kolderup er rådgiver i SPOR Natur og Reiseliv, og tidligere redaktør i Fri Flyt og friluftsmagsasinet UTE.
Det er i så fall bra, men Sylling Clausen unnlater samtidig å nevne den voldsomme prisstigningen som har vært på heiskort i mange av de største norske anleggene de siste årene. Den generelle lønns- og prisveksten i Norge har fra 2018 og til i dag vært omtrent 23 prosent.
I samme periode har prisen på et dagskort (voksen) i Hemsedal og Trysil økt med 54 prosent, i Hafjell har økningen vært 44 prosent, i Myrkdalen har den vært 41 prosent, i Norefjell på 39 prosent og på Oppdal har den vært 34 prosent.
For barne- og ungdomskort har prisøkningen i noen av anleggene vært litt lavere enn for voksenkort.
I noen av dem er prisøkningen omtrent like stor og for skianleggene i Hemsedal og Trysil har prisøkningen på «ungdomskort» (mer om det senere...!) vært på nærmere 60 prosent.
I sin kronikk på friflyt.no legger Sylling Clausen opp til en sammenligning med kinobilletter og et besøk i fornøyelsesparken Tusenfryd. Også der har prisene naturlig nok steget siden 2018, men begge steder har prisene økt omtrent like mye som den generelle lønns- og prisveksten.
Mens dagskort i alpinanlegg dermed har blitt svært mye dyrere siden 2018, belaster et kinobesøk eller noen runder i karusellen på Tusenfryd lommeboka i dag omtrent på samme måte som for seks-syv år siden.
Kronikkforfatteren skriver at skiheisene i Norge er underlagt strenge sikkerhetskrav og tilsyn. Det er bra, men jeg tror – og håper - at et sted som Tusenfryd også har minst like mange sikkerhetsforskrifter og kontroller som det et norsk skisenter må forholde seg til.
Sylling Clausen sitt argument om at alpinanleggene har krevende sesongdrift, gjelder også for en fornøyelsespark som Tusenfryd. Også der er sesongen omtrent like lang som det Sylling Clausen hevder norske alpinanlegg har – i et forsøk på å argumentere hvorfor heiskortprisene er fornuftige, hevder hun at sesongen i et norsk alpinanlegg varer i 4-6 måneder.
Det er en sannhet med modifikasjoner; at det er alpinanlegg med åpningstid fra 1. november til 1. mai (6 måneder) gjelder neppe denne sesongen.
For en leser utenfor bransjeforeningen framstår det dessuten rart å hevde at alpinsport er en folkelig aktivitet som er tilgjengelig for de aller fleste, når flere av alpinanleggene har prisstrukturer som gjør at 8-åringer inngår i kategorien som må betale «ungdomspriser» for heiskort.
Det er få steder i det norske samfunnet hvor 2.klassinger på barneskolen regnes som «ungdom» – bortsett fra i skianleggene i Trysil, Hemsedal, Geilo, Norefjell og Kvitfjell.
Det, kombinert med heiskortpriser som øker dobbelt så mye som den generelle prisveksten, gjør det vanskelig å følge Sylling Clausens argumentasjon om at norske heiskortpriser gjør alpinsporten folkelig og tilgjengelig.
Det oppleves derfor som skivebom når hun forsøker seg på «mediekritikk» og mener det er galt at mediene tegner et bilde av en eksklusiv og dyr aktivitet.
I hvert fall hvis man tar utgangspunkt i alpinanleggene jeg refererer til her.
På utfordringen min i kronikkens debatt-tråd på Fri Flyts Facebook-side om å trekke fram eksempler fra alpinanlegg som bidrar til å senke den økonomiske barrieren, fikk jeg ingen konkrete svar. Det håper jeg hun kan komme opp med, for jeg tror det er mange som kan ha glede av å få høre om dem.
Jeg utfordrer jeg henne også, som leder av skianleggenes bransjeorganisasjon, til å gi et svar på om det bidrar til inkludering og skiglede for flere at 8-åringer skal betale «ungdomspris» i mange av Norges største alpinanlegg?
I likhet med Sylling Clausen ser også jeg på alpinsport som en viktig del av den norske kulturarven og finner mye glede i en dag i bakken.
Ingenting hadde derfor gledet meg mer enn om hun kommer opp med lang liste med gode eksempler på alpinanlegg som bidrar til å tilgjengeliggjøre alpinsporten for flere.
Ved å synliggjøre den listen kan kanskje enda flere familier ta med barn – unnskyld; ungdommene – i bakken.
Si din mening
Fri Flyt tar imot kronikker og debattinnlegg. Send til mailto:meninger@friflyt.no.
